Kunnskapsgrunnlag for Innlandsstrategien 2024–2028
4 Sosial bærekraft
Sosialt bærekraftige samfunn er preget av tillit, trygghet, tilhørighet og tilgang til goder som arbeid, utdanning og gode nærmiljø. Det handler om å sikre at alle mennesker får et godt og rettferdig grunnlag for et anstendig liv, og at de har mulighet til å påvirke egne liv og samfunnet de lever i.
Utfordringer
4.1 Sosioøkonomiske forskjeller
Sosioøkonomi sier både noe om sosiale og økonomiske forhold i en befolkning. Befolkningssammensetningen endrer seg over tid og den sosiale og økonomiske situasjonen er tett knyttet til dette.
Mange med lav inntekt
Innlandet er blant fylkene med høyst andel personer i husholdninger med lavinntekt. Andelen har vært lett økende over tid, men holdt seg noenlunde stabil rundt 11-12 prosent de siste årene.
Andel personer med lavinntekt varierer mellom kommunene i Innlandet. I 2022 var det høyest andel i Våler, Rendalen og Engerdal. Høy andel eldre i befolkningen kan være noe av på forklaringen på forskjeller mellom kommuner, da alderspensjonister har lavere inntekter enn yrkesaktive.
Nivået av husholdninger med lav inntekt reflekterer også en lavere utdannet befolkning i Innlandet. Høyt utdannede har ofte høy inntekt over livsløpet. De med kortere utdanning enn fullført videregående har ti prosent lavere livsløpsinntekt enn gruppen med fullført videregående. En viktig delforklaring på forskjellene i lønn mellom utdanningsgruppene er forskjeller i sysselsettingsgrad og arbeidstid (kilde: SSB)
I gjennomsnitt har befolkningen i Innlandet også lavere inntekt enn i resten i Norge.
Lav husholdningsinntekt bidrar ofte til materielle og sosiale mangler. Det er en klar sammenheng mellom inntekt og helse, hvor helsen blir bedre med økende inntekt.
Les mer om barn i husholdninger med vedvarende lavinntekt i kapitel 8.2.1 Barn og unge.
I Innlandet har vi i tillegg en høy og økende andel uføre.
Lavinntekt påvirker helsen
Personer med lavinntekt har oftere mindre sosial kontakt enn personer over lavinntektsgrensen. De bor oftere alene. Å ikke kunne delta på aktiviteter eller utviklingsarenaer bidrar også til at man får svekkede muligheter for kompetanseløft og tilknytting til arbeidslivet (kilde: Furuberg et al., NAV 2018).
Forskning viser også at utenforskap som følge av lavinntekt gjerne kan «gå i arv», ved at barn som vokser opp i husholdninger med lavinntekt har lavere sannsynlighet for sysselsetting i voksen alder (kilde: Markussen & Røed, 2020).
I YS’ arbeidslivsbarometer ser man at lav inntekt har sammenheng med risiko for permittering, og at personer med lavinntekt oftere har deltidsstillinger. Undersøkelsen til YS viser også at ansatte med lav utdanning og lav inntekt i størst grad opplever at de har en uinteressant jobb, og har hardt fysisk arbeid.
Tradisjonelt har det et vært et stort økonomisk og sosialt spenn innad i befolkningen i Innlandet. Motsetningene førte blant annet til framvekst av en aktiv arbeiderbevegelse. Dette har vært med på å legge grunnlaget for velferdsstat og fellesskap som viktige verdier og drivkrefter.
Deltakelse i og tillit til demokratiske prosesser varierer ut fra blant annet utdanning og inntekt. Høy utdanning korrelerer positivt med høyere tillit til politiske institusjoner og deltakelse i politiske prosesser. Grupper med høy utdanning og høy inntekt er generelt også overrepresentert i folkevalgte forsamlinger (Meld. St. 13: Muligheter for alle)
Utenforskap i arbeidslivet
Arbeid og utdanning er ofte porten til sosiale relasjoner, læring og identitet.
Utenforskap i arbeidslivet er i stor grad knyttet til helseutfordringer eller manglende kompetanse. Helse og kompetanse påvirker også hverandre på forskjellige måter: Lav kompetanse gir høyere risiko for svak og ustabil tilknytning til arbeidslivet, som igjen kan føre til helseutfordringer.
Mye kompetanseutvikling skjer i arbeidslivet, både gjennom daglig arbeid, kurs og videreutdanning for arbeidstakere. Personer som faller utenfor arbeidslivet på grunn av helseproblemer går glipp av denne kompetanseutviklingen. Jo lenger man er utenfor arbeidslivet, desto mer kompetanseutvikling går man glipp av.
Dette gjør at mange personer som har hatt langvarig fravær fra arbeidslivet kan ha problemer med å komme tilbake i jobb på grunn av utdatert eller manglende kompetanse som ikke samsvarer med etterspørselen i arbeidsmarkedet (Kilde: Fevang, Markussen & Røed, 2020 i NOU 2019: 7).
4.2 Demografisk utvikling
Hva er demografisk utvikling og hvorfor er det viktig å ha kunnskap om denne?
Demografisk utvikling handler om forandringer i antall, sammensetning og fordeling av en befolkning over tid. Forståelsen av demografisk utvikling er viktig for å kunne forstå samfunnets behov og utvikling, spesielt når det gjelder tjenester innen helsevesen, utdanning, bolig og arbeidsmarked. Endringer i demografien kan også ha store økonomiske og politiske konsekvenser, og påvirke samfunnet generelt.
I Innlandet bor det om lag 374 000 mennesker. Den største kommunen i antall innbyggere er Ringsaker, med cirka 35 500. Folketallet i fylket har økt gjennom årene, takket være innvandring. Grunnet krigen i Ukraina økte innvandringen betydelig i 2022/2023, men denne innvandringen forventes å bli gradvis redusert.
Antall fødsler har vært minkende. Likevel vil folketallet i Innlandet fortsette å øke framover, men vi vil få en mer utfordrende befolkningssammensetning. Dette er mest på grunn av at flere lever lenger og færre er i yrkesaktiv alder.
4.2.1 Demografien i Innlandet
Sentraliseringen i Innlandet har forsterket seg gjennom de senere år, med stadig flere som flytter til de større byene. Nesten 60 % av innlendingene bor i en by, mot 82 % i Norge. Nærmere 1 av 3 bor i en av de fem største byene: Hamar, Gjøvik, Lillehammer, Elverum og Kongsvinger.
Innlandet har likevel Norges laveste andel av befolkningen i byer og tettsteder. Det gjenspeiler også vår næringsstruktur med jord- og skogbruk over hele fylket.
En såkalt sentralitetsindeks ble sist beregnet av SSB i juni 2023. Den sier noe om hvor enkelt det er å nå servicefunksjoner og arbeidsplasser for kommunens innbyggere. 1000 representerer høyst mulig sentralitet:
Et flertall av fylkets kommuner defineres med lav sentralitet, og 23 av fylkets 46 kommuner tilhører kategoriene av minst sentrale kommuner (kategori fem og seks).
Les mer om sentraliseringsindeksen på ssb.no
Folketall
Innlandet hadde 373 628 innbyggere per 1. januar 2023. Fra 2013 til 2023 har folketallet steget med 2,2 % for Innlandet samlet sett. Til sammenligning har folketallet i hele landet gjennomsnittlig steget med 8,7 % i samme periode.
Selv om folketallet totalt for Innlandet har gått opp, så har veksten vært skjevt fordelt mellom kommunene. Folketallet har gått ned i et flertall av de 46 kommunene i Innlandet. Få kommuner har hatt vekst i antall innbyggere i arbeidsaktuell alder, og antall barn og unge.
Fra 1990 til 2022 gikk folketallet ned i 30 av 46 kommuner i Innlandet. Bare 16 kommuner har vekst i antall innbyggere i arbeidsaktuell alder (20- 66 år), og kun seks kommuner har vekst i antall barn og unge (under 20 år).
Finn flere tall for folketallsutviklingen på Innlandsstatistikk.
Den demografiske utvikling er også omtalt i folkehelseoversikten.
Innvandring
Innvandring har i senere år vært en stor bidragsyter til befolkningsveksten i Innlandet. Uten innvandring fra utlandet ville det ha vært en betydelig befolkningsnedgang i nesten samtlige av kommunene i vårt fylke.
Norge hadde i per 1.1. 2023 omtrent 16 % innvandrere (20 % innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre). Innlandet har en lavere andel innvandrere enn landet ellers, på ca. 11 % av befolkningen (13 % for innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre).
Etnisk mangfold
Innlandet er også et grenseområde og har et etnisk mangfold med både urbefolkning og minoriteter. Vi har både sørsamisk urbefolkning og skogfinner, romani/tatere, jøder og kvener.
Les mer om etnisk mangfold i kapittel 4.9 Levende og inkluderende lokalsamfunn
Fødselsunderskudd
Innlandet har i senere år opplevd det som kalles fødselsunderskudd. Det betyr at antall barn som blir født i Innlandet er lavere enn antall personer som dør.
Fruktbarhetstallene er tidenes laveste og mors alder ved første fødsel går opp. Det har også vært en utvikling hvor kvinner i fruktbar alder flytter fra regionen og distriktene, for eksempel i forbindelse med utdanning. Dette betyr alt i alt at vi får en lavere andel barn og unge i Innlandet, og det bidrar til at det forventes svak vekst i folketallet i Innlandet som helhet fremover.
Forsørgerevne og høy alder
Lavere andel i forsørgere, innebærer at forsørgerevnen for eldre går ned. Forsørgerevnen for eldre er antall forsørgere (befolkning mellom 18 og 66 år), delt på antall som skal forsørges (befolkning over 66 år). Forsørgerevnen for Innlandet er lavere enn for det norske gjennomsnittet. Det blir stadig flere eldre som skal forsørges av en synkende andel personer i arbeidsaktuell alder.
Innlandet er det fylket i landet med høyest andel av personer over 67 år og den laveste andelen unge under 20 år i befolkningen. Disse demografiske trekkene er ventet å forsterke seg de neste 30 årene.
I 2023 utgjør andelen eldre i Innlandet (over 67 år) nesten 21 % av fylkets befolkning. Ifølge SSB vil denne andelen fortsette å øke kontinuerlig frem til 2050.
Per 1. januar 2023 var det 21 681 personer i Innlandet som var 80 år og over, noe som utgjør 6,1 % av befolkningen til Innlandet.
Studenter og deltidsinnbyggere
Studenter og deltidsinnbyggere representerer innbyggere som oppholder seg i Innlandet store deler av året uten å være registrert en del av befolkningen i fylket.
Ved Høgskolen i Innlandet var det ved oppstart høsten 2022 registrert 14 951 studenter. Ved NTNU på Gjøvik var det høsten 2022 registret totalt 3923 studenter, og av disse kommer 2852 fra andre land og andre fylker i Norge.
Med ca. 90 000 fritidsboliger er Innlandet Norges største hyttefylke. Basert på erfaringstall og analyser anslår analysefirmaet Menon Economics at private fjellhytter har omtrent 150 gjestedøgn per år, noe som tilsier at Innlandet har rundt 12 millioner gjestedøgn per år i private hytter.
I tillegg kommer gjestedøgn knyttet til utleie av private hytter, Airbnb, besøk hos slekt og venner og dagsbesøk.
Den økende byggingen av hytter og økt bruk av fritidsboliger i helger og ferier gjør at folk tilbringer en større del av tiden i rurale områder enn innbyggertallene skulle tilsi. Dette viser at det er et ønske hos mange i Norge om å ta del i både byenes og distriktenes goder.
Les mer om deltidsinnbyggeren i kapittel 4.9 Levende og inkluderende lokalsamfunn.
4.2.2 Folketallsfremskriving for Innlandet
Vi kan i tida framover forvente å bli flere, samtidig som sammensetningen og den geografiske fordelingen av befolkningen trolig vil endres. Det forventes at det vil være en vekst på 3,7 prosent for Innlandet totalt i hovedalternativet for framskrivning frem til 2050.
Unge og eldre
Når det gjelder antall barn og unge (0-20 år), er det i hovedalternativet en forventet nedgang på 5% i 2050 sammenliknet med 2022. Relativt sett betyr det at gruppen av barn og unge vil utgjøre en mindre del av Innlandets samlede befolkning.
Samtidig vil gruppene på 80-89 år og over 90 år øke betydelig i perioden. Andelen av befolkningen i Innlandet som er over 80 år frem mot 2050 forventes å være høyere i Innlandet enn i Norge som helhet. Andelen av barn og unge forventes samtidig å være lavere i Innlandet enn i Norge som helhet.
I 2030 er det forventet at alle kommunene i Innlandet har en høyere andel innbyggere over 67 år enn innbyggere under 20 år. Andelen eldre i Innlandet er beregnet å være høyest sammenlignet med andre fylker i Norge.
Det å beholde og rekruttere yngre kvinner i distriktene, er en forutsetning for å gjøre noe med fødselsunderskuddet i Innlandet.
Sentralisering blir tydeligere
Ser vi på enkeltkommunene, forventes det nedgang i folketallet for halvparten av kommunene i Innlandet. Det ser ut til at stadig flere vil trekkes mot de mest folkerike kommunene i Innlandet, slik at sentraliseringen vil bli enda tydeligere.
Les mer om befolkningsutviklingen
Synkende elevtall
For skoleåret 2021/2022 var elevtallet 12 021 ved de 23 videregående skolene i Innlandet fylkeskommune. Elevtallet i videregående opplæring er synkende.
Antall elever i grunnskolen i dag viser at elevtallet i videregående skole vil fortsette å gå ned i Innlandet i årene som kommer. Nedgangen varierer mellom regionene.
Innlandet får en endring fra 4463 elever som går 10. trinn skoleåret 2021/2022, til 3719 elever i skoleåret 2030/2031. Antall elever som avslutter grunnskolen de neste ni årene ser dermed ut til å gå ned med rundt 700 elever.
Tallene inkluderer både offentlige og private skoler, samt kommunene Lunner og Jevnaker.
4.2.3 Hvorfor er demografien en utfordring?
Distriktene er gjennomgående preget av kombinasjonen liten befolkning og store avstander. Dette skaper avstandsutfordringer i forbindelse med både jobb, tjenesteorganisering og hverdagslivet i stort og smått.
Dette gjelder så vel innad i enkeltkommuner som i regioner hvor distriktskommuner er lokalisert. Tjenestetilbud, lag og foreninger og alle institusjoner som krever et visst befolkningsunderlag for å fungere, vil møte utfordringer i en situasjon der folketallet går tilbake og befolkningen eldes.
Færre unge i distriktene kan føre til en utfordring med å opprettholde mangfoldet i utdanningstilbud, fritidstilbud og møteplasser for barn og unge. Dette er viktige arenaer for læring, deltakelse og utvikling av gode relasjoner.
Etableringen av private skoler sammen med elevtallsprognosene innebærer at fylkeskommunen løpende må vurdere det videregående skoletilbudet i fylket.
Utviklingen i antallet av barn og unge gjør det ekstra viktig å ha riktige utdanningstilbud, som både gir god oppfylling av plasser, bidrar til bærekraftige løsninger samt sikrer god kvalitet på opplæringen. Det vil også påvirke gjennomføringen positivt.
Demografiutviklingen i distriktene kan føre til at kommuner ikke greier å opprettholde infrastruktur og tjenestetilbud, og dette er viktig for den enkelte innbyggers trygghet og livskvalitet. Nedleggelse av skoler, utfordringer for nærbutikker, å opprettholde gode helsetjenester og et mangfold av idretts- og kulturtilbud er eksempler på noen utfordringer for å opprettholde tjenestetilbud.
Flere eldre vil øke utgifts- og sysselsettingsbehovet til pleie- og omsorgssektoren. Færre personer i yrkesaktiv alder vil gjøre at det blir færre tilgjengelige ressurser i form av skatteinntekter og arbeidskraft.
Videre er det vanskelig å se for seg livskraftige lokalsamfunn i distriktsområder uten motorisert transport og internett. Dette har stor betydning for innbyggernes tilgang til arbeid, tjenester, varer og fritid i områder preget av store avstander og færre valgmuligheter. Med færre brukere er det krevende å finne gode lønnsomhetsmodeller for infrastrukturen i distriktene.
Vi må se mer på hvordan vi kan planlegge for å sikre gode tjenester i områder med spredt bosetting, uavhengig av befolkningsutviklingen. Ifølge NOU 2020:15, Det handler om Norge, er ikke aldringen av befolkningen geografisk avgrenset til distriktskommunene. Aldringen forventes å gjøre seg gjeldende i hele landet. Dette vil skape finansielle utfordringer på så vel nasjonalt som lokalt plan, og vil kunne sette mekanismene i inntektssystemet under press. Skal distriktskommunene unngå at mulighetene til å finansiere velferdstjenester forvitrer, er de avhengige av man på nasjonalt plan finner en bærekraftig løsning på denne utfordringen.
At unge voksne flytter fra Innlandet og lavere fødselstall kan også ha konsekvenser for tilgangen på arbeidskraft og kompetanse i fylket, særlig i distriktene.
Nedgangen i antall yrkesaktive i forhold til antall pensjonister kan bli en utfordring, særlig for personellsituasjonen i helse- og omsorgssektoren, og for verdiskaping og velferdsutvikling i distriktskommuner. Allerede i dag er det rapportert om betydelig mangel på sykepleiere, helsefagarbeidere og andre helseyrker.
Nasjonalt er det også vedvarende mangel på grunnskolelærere, IKT-arbeidere og fagarbeidere til bygg og anlegg (NOU 2018: 3).
Lav forsørgerevne kan føre til ubalanse i samfunnsøkonomien med færre folk i arbeidsstyrken som kan finansiere for velferdsordninger som pensjon, helse- og omsorgstjenester og trygdeytelser. Dessuten kan det føre til økt press på arbeidstaker om å jobbe mer effektivt for å kompensere for mangel i arbeidsstyrken.
Framskrivinger av sysselsettingsbehov, gitt dagens løsning av de kommunale oppgavene, viser at kommunesektoren vil ha behov for en stadig større andel av de sysselsatte i distriktene. Et stort behov for ansatte i offentlig sektor lokalt kan komme til å gå på bekostning av privat sektor i distriktene, som også vil trenge arbeidskraft for å utnytte vekstmulighetene. Mange bedrifter klarer ikke utløse potensialet sitt, fordi det er krevende å beholde og rekruttere relevant arbeidskraft og kompetanse. Denne situasjonen svekker bedriftenes muligheter for vekst og omstilling og lokalsamfunnenes forutsetninger for god og vekstkraftig utvikling.
Den økende andelen eldre i befolkningen vil medføre større belastning på velferdsordninger som pensjon, helse- og omsorgstjenester og trygdeytelser, samtidig som det blir færre unge til å delta i arbeidsstyrken og bidra til finansieringen av offentlige budsjetter. Dette vil legge et press på disse budsjettene og kan føre til behov for endring i velferdsordningene.
Når det gjelder eldre over 80 år, er behovet for helse- og omsorgstjenester enda større, slik som omsorgsbolig og sykehjem, hjemmesykepleie, praktisk bistand, brukerstyrt personlig assistanse (BPA), med mer.
Aktivitet, deltakelse og sosiale fellesskap er også viktig for alle mennesker gjennom hele livet, og er en nødvendig forutsetning for å kunne ha så god helse og funksjon som mulig (Senter for omsorgsforskning 2017).
Mange eldre er ensomme og isolerte, og dette kan ha negativ påvirkning på helse og funksjon.
Stort antall deltidinnbyggere (for eksempel hyttefolk og studenter) stiller også økte krav til kommuner som berøres av dette. For å kunne håndtere store variasjoner i antall mennesker som oppholder seg i fylket, er det nødvendig med helhetlig planlegging, god infrastruktur og tilgang til helse og velferdstjenester.
Utviklingen innenfor fritidssfæren, spesielt bruken av hytter og fritidshus, har også bidratt til å endre livet i mange av de perifere områdene av landet. Folketallet – i betydningen hvor mange som faktisk oppholder seg der – går opp og ned avhengig av ukedag og sesong. Endret bruk av hyttene, spesielt det at flere oppholder seg der i lengre perioder og delvis utnytter dem som et hjem nummer to og hjemmekontor, utfordrer i noen grad selve bobegrepet. På sikt kan dette gjøre det aktuelt å revidere prinsipper både for demografisk bokføring og skattelegging.
Demografiske endringer vil også kunne påvirke samfunnssikkerheten på ulike måter, for eksempel kan rekruttering til frivillige organisasjoner og rekruttering til kritiske samfunnsoppgaver kunne bli påvirket. Endring av demografi og massetilstrømming av personer på flukt vil også kunne utfordre kapasiteten i helse- og integreringstjenestene.
Les mer om samfunnssikkerhet i kapitel 6
4.3 Helse- og velferdstjenester under press
Kommunene har ansvar for å sørge for gode og forsvarlige helse- og sosialtjenester til alle som trenger det, uavhengig av alder eller diagnose. Staten har ansvar for å sikre like rammevilkår gjennom regelverk og økonomiske rammer.
Kommunenes økonomiske forutsetninger for å levere tjenester er forskjellig. Inntektssystemet skal bidra til et likeverdig tjenestetilbud i hele landet, utjevnet for belastning med lange reiseavstander, alderssammensetning og ulike levekår.
Et viktig formål med inntektssystemet er å bidra til at kommunene og fylkeskommunene kan gi et likeverdig tjenestetilbud til innbyggerne gjennom å kompensere for slike ufrivillige kostnadsforskjeller (Kilde: regjeringen.no).
Kommuneøkonomi i Innlandet
Ti kommuner i Innlandet gikk med underskudd i 2022. Fem kommuner hadde ikke rapporten innen fristen (Kilde: Kostra/SSB).
Statsforvalteren vurderte i 2022 at sju kommuner i Innlandet hadde lite økonomisk handlingsrom (rød farge i kartet under). 26 kommuner (gule) hadde moderat handlingsrom. To kommuner er innmeldt i ROBEK, som innebærer at Statsforvalteren blant annet må godkjenne budsjett og tiltak for å få økonomien i balanse. Kommuner med kraftproduksjon har generelt en sterk økonomi (grønne kommuner).
Krevende å levere lovpålagte tjenester
For kommuner med lavt befolkningstall er det krevende å tilby lovpålagte tjenester innenfor rammene de er tildelt. Samtidig preges de fleste kommunene av fraflytting og en aldrende befolkning. De yngre flytter ut av kommunene mens de eldre blir igjen.
Den demografiske utviklingen med færre barn og unge og flere eldre innebærer behov for å vri bruken av ressursene i kommunene, fra tjenester rettet mot barn og unge til tjenester rettet mot eldre.
Det blir også færre yrkesaktive per eldre. Fraflytting påvirker rammetilskudd og skatteinntekt (frie inntekter) negativt.
Ifølge Nasjonal helse- og sykehusplan kan den demografiske utviklingen føre til at de mest sårbare distriktskommunene vil få vanskeligheter med å tilby likeverdige helse- og omsorgstjenester som møter innbyggernes behov. Noen steder kan dette bety at de ikke vil være i stand til å oppfylle sitt ansvar for helse- og omsorgstjenester i form av hjemmesykepleie, sykehjemsdrift og fastlegetjenester (Kilde: NOU 2020:15, s. 119).
Generalistkommuneutvalget peker på at generalistkommunesystemet er under økende press. Det blir mer krevende for alle kommuner å ivareta det samme ansvaret når forskjellene mellom kommunenes forutsetninger blir større. Særlig små og usentrale kommuner har utfordringer med å oppfylle lovfestede krav.
Generalistkommuneutvalget leverte sin rapport NOU 2023:9 Generalistkommunesystemet - likt ansvar – ulike forutsetninger i mars 2023.
Generalistkommuneprinsippet er dagens system og betyr at alle kommuner har det samme ansvaret for å levere tjenester.
Rapporten konkluder med at generalistkommunesystemet er under økende press. Det blir mer krevende for alle kommuner å ivareta det samme ansvaret når forskjellene mellom kommunenes forutsetninger blir større. Utvalget mener hovedutfordringen i dagens generalistkommunesystem er at særlig små og usentrale kommuner har utfordringer med å oppfylle lovfestede krav. Det er grunn til å tro at dette kan forverres fremover, på grunn av den demografiske utviklingen i distriktene. Samtidig har innbyggerne store forventninger, og staten stiller stadig strengere krav til hvordan oppgaver skal løses.
Påvirkes av utviklingstrekk i samfunnet
Det er de viktigste utviklingstrekkene i samfunnet som påvirker kommunenes forutsetninger og rammer for å være generalistkommuner.
I alle kommuner vil forholdet mellom eldre og antall i yrkesaktiv alder endre seg og føre til behov for krevende omstilling. Det vil bli svært krevende for kommuner som på samme tidspunkt opplever befolkningsnedgang, nedgang i antall innbyggere i yrkesaktiv alder og økning i antall eldre innbyggere med behov for kommunale helse- og omsorgstjenester.
Andre utfordringer, som blant annet klimaendringer, større krav til samfunnssikkerhet og beredskap og press på demokratiet vil også påvirke alle kommuner. Det vil i mange tilfeller kreve økt kapasitet og kompetanse, som små distriktskommuner har mindre tilgang på.
Vanskelig for små og usentrale kommuner
Dagens kommuner har svært ulike forutsetninger for å håndtere utfordringsbildet, noe som vil forsterkes framover. Særlig små og usentrale kommuner har utfordringer med å oppfylle lovfestede krav, noe som betyr at innbyggerne ikke får tjenestene de har krav på.
Mangelen på tilgang til kompetanse og kapasitet er hovedårsaken til mangelfull ivaretakelse av oppgaveansvaret. Særlig gjelder dette kompetanse for å løse høyt spesialiserte oppgaver samt oppgaver som krever tverrfaglig innsats. Det er også mangel på kapasitet til å drive utvikling av tjenester og samfunnsutvikling og myndighetsutøvelse. Helsepersonellkommisjonen har også tegnet et tydelig og alvorlig bilde av kompetansemangelen i helse- og omsorgssektoren.
For å løse både lovpålagte og andre oppgaver framover, og kunne drive utvikling av kommunen i ønsket retning, er tilgang til relevant kompetanse og tilstrekkelig kapasitet en nødvendig forutsetning.
Interkommunalt samarbeid
Utvalget mener at det er nødvendig å gjennomføre tiltak for å sikre at alle kommuner kan være generalistkommuner også i framtiden. Utvalget ser på interkommunalt samarbeid som en hensiktsmessig og nødvendig del av generalistkommunesystemet.
Samtidig er det enkelte ulemper knyttet til interkommunalt samarbeid knyttet til styring og drift. Kommuner som ønsker og trenger samarbeid er avhengige av at kommuner vil samarbeide med dem, og det er en viss sårbarhet i systemet dersom kommuner, ofte større kommuner med kapasitet og kompetanse, ikke lenger ønsker å samarbeide med mindre ressurssterke kommuner.
Les mer i kapittel 8.6 Helsetilstand og livskvalitet
Kompetansemangel i kommuner
Forventet befolkningsutvikling er en reell forutsetning for kommunenes planlegging. Dette må legges til grunn, ikke ses bort fra.
Utvikling i folketall har betydning for både lokalsamfunn og for kommunen som organisasjon. Ønsket utvikling av lokalsamfunn forutsetter god samfunnsplanlegging, men mange distriktskommuner har svært få ansatte til å jobbe med samfunnsplanlegging. 80 % av kommunene med under 5 000 innbyggere har mindre enn ett årsverk til samfunnsplanlegging. Kommuner med lavt innbyggertall har vansker med å etablere et fagmiljø (Kilde: NOU 2020:15, s. 79).
Økning i antall eldre fører til økt behov for helse- og omsorgstjenester og dermed økt behov for personell i helse- og omsorgssektoren. Nasjonalt anslås det behov for 35 % flere helsearbeidere fram mot år 2035 (Kilde NOU 2020:15, s. 113).
Vekst i andel eldre kommer i tillegg til utfordring med antall yngre som mottar helse- og omsorgstjenester. Om lag 40 % av personene som mottok kommunale helse- og omsorgstjenester i 2019, var under 67 år. Det er en utfordring at færre er i stand til å jobbe samtidig som behovet for personell øker.
Høy andel uføre i Innlandet
Andelen uføre i alderen 18-67 år i Innlandet har gjennom en årrekke ligget betydelig høyere enn andelen uføre i landet. 80 % av dem som mottar uføretrygd er 100 % uføre. 20 % er delvis uføre.
Det er svært store forskjeller i andelen uføre mellom kommunene i Innlandet. Kommunen med lavest andel uføre ligger godt under 10 %, mens kommunen med høyest andel uføre ligger over 20 %. Utviklingen bidrar til at sosioøkonomiske forskjeller i samfunnet forsterkes.
Økende levealder gir økt omsorgsbehov
Forventet levealder ved fødsel i Norge er 84,6 år for kvinner og 81,2 år for menn. Dette gjelder for dem født mellom 2018 og 2022.
Innlandet er blant fylkene med lavest forventet levealder med 83,7 år for kvinner og 80,4 år for menn. Innlandet har hatt en svakere økning i forventet levealder enn for eksempel Oslo de siste 30 årene (Kilde: SSB, tabell 05797).
Økt levealder vil i seg selv medføre at flere blir diagnostisert med demens. Demens krever stort omsorgsbehov. Befolkningen i Innlandet er eldre enn gjennomsnittet i Norge, og har derfor også en høyere andel med demens. Andelen med demens er 2,40 % i Innlandet. Gjennomsnittet i Norge var 1,88 % i 2020.
Om lag tre fjerdedeler av beboerne på sykehjem har demens som hoved- eller bidiagnose. Om lag 88 000 nordmenn lever med demens i Norge. Forekomsten er anslått å fordoble seg innen 2040, hvis det ikke kommer nye behandlingsmetoder mot sykdommen (Kilde: NOU 2020:15, s. 114).
Oversikt over Innlandet i demenskartet.no
Kommuner som relativt sett har et lavt nivå av både helsetjenester i hjemmet og institusjonstjenester til eldre, har ofte høyere nivå av liggedager på sykehus for utskrivningsklare pasienter enn andre kommuner.
Størst variasjon i kommunale helse- og omsorgstjenester finner vi for rehabilitering i og utenfor institusjon, tildeling av individuell plan og bruk av fysioterapeuter (Kilde: Stortingsmelding 15 2017-2018).
4.4 Utenforskap og uhelse
Utenforskap og uhelse blir sett på som en utfordring i Innlandet fremover.
Utenforskap beskriver en situasjon der enkeltmennesker eller grupper av mennesker står utenfor samfunnet ellers, for eksempel der de ikke deltar i arbeidsliv eller tar utdanning, eller der de mangler språklig eller kulturell tilknytning til samfunnet ellers (Kilde: Store norske leksikon).
Uhelse beskriver et samlebegrep på fenomener som virker nedsettende på evnen til normal eller ønsket livsutfoldelse slik som sykdommer og funksjonssvikt (Kilde: Store medisinske leksikon).
Kapittelet vil ta for seg deler av utfordringene av utenforskapet og uhelse i Innlandet.
Frafall i skolen
De fleste som har fullført grunnskole, starter på videregående opplæring. I Innlandet går ca. 98 % av hvert årskull videre fra grunnskole til videregående skole.
Den mest brukte indikator for gjennomføring tar utgangspunkt i når elevene startet Vg1 første gang, og beskriver elevenes status etter fem år for studieforberedende og seks år for yrkesfaglige utdanningsprogram.
Gjennomføring i videregående skole
Innlandet fylkeskommune har på denne indikatoren en økende gjennomføring i videregående skole. Blant de som startet i 2013 var det en gjennomføring på 77,4 %. Det er en forbedring fra forrige år på 0,4 prosentpoeng. Gjennomføringen i Innlandet er dog 0,7 prosentpoeng under landsgjennomsnittet.
En større andel jenter enn gutter gjennomfører videregående opplæring i løpet av fem/seks år. Dette gjelder nasjonalt og i Innlandet.
Les mer om utdanning på Innlandsstatistikk.no.
Les mer om oppvekst- og levekårsforhold i kapitel 8.2 Oppvekst og levekårsforhold.
Utenfor arbeidsliv
Unge som står utenfor både skole, opplæring og arbeid kalles i dag gjerne NEET.
Det engelske begrepet NEET står for «Not in Employment, Educations or Training». I tidsskrift for velferdsforskning viser Kjetil Frøyland (2020) til at mellom 6–12 prosent av unge i alderen 16–24 år i Norden risikerer langvarig utenforskap.
I Innlandet i 2021 var det 10 % av personer i alderen 15–29 år som passet inn under definisjonen av NEET. I kommunene varierer andelen fra 4 til 18 %.
Per desember 2021 var 4100 unge voksne mellom 20 og 29 år i Innlandet uten arbeidsforhold, ikke i utdanning, ikke næringsdrivende eller med ytelser fra NAV.
Les mer om ungt utenforskap på innlandsstatistikk.no.
Les mer om ungt utenforskap i kunnskapsgrunnlaget til Regional plan for det inkluderende Innlandet
Norge har en relativt lavt andel unge som er NEETs sammenlignet med andre land. Likevel finner OECD at Norge har en relativt høy andel NEETs som mottar helserelaterte ytelser, har dårligere psykisk helse, og er lavt utdannet, sammenlignet med mange andre europeiske land OECD (2018).
En rekke risikofaktorer tidlig i livet øker sannsynligheten for at man på et senere tidspunkt står utenfor skole og arbeidsliv. Risikofaktorer for å bli NEET er lav sosioøkonomisk status og familiebakgrunn, avbrutt skolegang, dårlig psykisk helse, og psykososiale problemer.
Unge som har mottatt tiltak fra barnevernet i oppveksten deltar i mindre grad i skole- og arbeidsliv ni år etter endt grunnskole (Fyhn, Radlick og Sveinsdottir, 2021).
Økonomiske barrierer for deltakelse i fritidsaktivitet
I en ny studie fra 2022 om frivillige organisasjoners arbeid for inkludering av barn og unge, innleder Erdvik og Ervik med at «deltakelse i organiserte fritidsaktiviteter er en viktig kilde til fellesskap, tilhørighet og mestring for barn og unge. Aktiv deltakelse kan bidra til bedre oppvekstsvilkår og demokratilæring og å motvirke fattigdom, utenforskap og ensomhet. Personer som engasjerer seg i frivillighet som unge, engasjerer seg også oftere når de har blitt voksne» (Erdvik og Ervik, 2022).
Fra Ungdata.no (2021) ser vi at 43 % av barn og unge i Innlandet er med i organiserte aktiviteter. 35 % har deltatt på et idrettsarrangement siste måned, og 8 % har vært i en fritidsklubb siste måned.
Les mer om deltakelse i fritidsaktivitet i kapitel 4.7 Godt og mangfoldig idretts- og friluftsliv.
Les mer om deltakelse i fritidsaktivitet i kunnskapsgrunnlaget til Regional plan for det inkluderende Innlandet
Fysisk og psykisk sykdom
Befolkningens helse og livskvalitet er sentrale faktorer i den sosiale dimensjonen av bærekraft, og påvirker grad av inkludering. Menneskelige behov bør ivaretas for at utviklingen skal være bærekraftig.
Fysisk og psykisk helse henger sammen, og en psykisk lidelse kan gi økt risiko for fysiske helseproblemer. Egenvurdering av helse er ansett som en viktig helseindikator. Hvordan en person vurderer sin egen helse, gir god informasjon om forbruk av helsetjenester, framtidig sykelighet og dødelighet.
Ifølge Statistisk sentralbyrås levekårsundersøkelse rapporterte 79 % av befolkningen i Norge i 2019 at de hadde god eller svært god helse. Arbeidsledige, både kvinner og menn, rapporterer egen helse som dårligere enn folk som er i arbeid.
Utdanningsnivå og helse har sammenheng i form av dødelighet, slik at de med lavest utdanningsnivå har høyest dødelighet. I folkehelseundersøkelsen i Innlandet 2023 rapporterte 67 % god eller svært god helse. Blant de med grunnskoleutdanning eller lavere er andelen 48 % hos kvinner og 53 % hos menn. Blant de med høyskole eller universitetsutdanning 4 år eller lengre var andelen 80 % hos både kvinner og menn.
Gjennomsnitt psykiske plager (HSCL-5) i folkehelseundersøkelsen i Innlandet var 1,57 (skala 1-4). Blant de med grunnskoleutdanning eller lavere er andelen 1,82 hos kvinner og 1,69 hos menn. Blant de med høyskole eller universitetsutdanning 4 år eller lengre var andelen 1,48 hos både kvinner og 1,42 hos menn.
14 % rapporterte i folkehelseundersøkelsen i Innlandet at hverdagen i stor grad er påvirket grunnet helseproblemer. Høy livskvalitet har sammenheng både med bedre fysisk helse og færre psykiske plager og lidelser.
Les mer om fysisk og psykisk sykdom i kapittel 8.6 Helsetilstand
Les mer om fysisk og psykisk sykdom i kunnskapsgrunnlaget til Regional plan for det inkluderende Innlandet
Psykisk helse blant ungdom
I Ungdata-undersøkelsen for 2024 blir ungdom spurt om hvor fornøyd de er med livet sitt. De får også spørsmål om positive følelser og tanker, som hvor glade og energiske de er, om de føler mestring og nytte, og hvordan de ser på seg selv. Resultatene viser at de fleste ungdommer har det bra. De fleste er fornøyde med seg selv og livet sitt, og mange føler at livet deres har mening. De aller fleste ungdommer gir uttrykk for en hverdag preget av glede og energi, og mange opplever mestringsfølelse, framtidsoptimisme og at de føler seg nyttige.
Det er en høyere andel av guttene enn jentene som rapporterer om positive følelser ofte eller hele tiden. De fleste ungdommer fornøyde med helsen sin, men det er en tendens til at flere blir mindre fornøyde etter hvert som de blir eldre ungdom.
Samtidig er det også en del som gir uttrykk for at ikke alt er like bra, og det er sosioøkonomiske forskjeller i livskvalitet. Det er en større andel jenter enn gutter som melder om psykiske helseplager siste uke. 60 % av jentene har bekymret seg for mye om ting, og 46 % har følt at alt er et slit. Blant guttene er det 27 % som bekymrer seg for mye om ting og 26% har søvnproblemer.
De fleste er ikke plaget av ensomhet. Over halvparten var ikke plaget i det hele tatt i Innlandet. Ensomhet er mer utbredt blant jenter enn blant gutter. 26 % av jentene og 15 % av guttene har vært mye eller veldig mye plaget av ensomhet siste uka. Andelen som har følt seg mye eller veldig mye plaget av ensomhet har økt fra 17 % i 2012 til 20,5 % i 2024.
Å ha noen å snakke med om vanskelige eller triste ting kan være avgjørende når problemer dukker opp. 77 % av ungdommene svarer at de har en å snakke med når man føler seg utenfor eller trist. 16 % vet ikke, mens 8 % svarer at de ikke har noen å snakke med. Det er ikke vesentlige kjønnsforskjeller på dette spørsmålet.
Cirka 1/3 av elevene oppgir mye opplevd press når det gjelder å gjøre det bra på skolen og når det gjelde å se bra ut eller å ha en fin kropp. Få elever (4%) opplever mye press knyttet til å ha mange følgere og likes på sosiale medier. Presset oppleves som litt større når det gjelder å gjøre det bra på videregående. Presset om å gjøre det bra i idrett er størst for elever på ungdomsskolen (Kilde: ungdata.no.)
Diskriminering av etniske minoriteter
En undersøkelse viser at mange i befolkningen har lite kunnskap om samer og nasjonale minoriteter, og har negative holdninger til disse gruppene. I tillegg ser vi at en betydelig andel har observert hatprat mot jøder, samer, romer og romani/tatere de siste 12 månedene (kilde: Holdninger til samer og nasjonale minoriteter i Norge ved Norges institusjon for menneskerettigheter).
Diskriminering av samer
Forskning viser at samer opplever opp til ti ganger så mye diskriminering som øvrig befolkning, og at de som opplever mest diskriminering bor utenfor de samiske språkområdene. Samer møter ulike former for indirekte og strukturell diskriminering, for eksempel i møter med de offentlige tjenestene.
En undersøkelse fra 2021 blant samer i alderen 16-31 år, viser at samisk ungdom i Norge opplever fordommer, diskriminering, mobbing og netthets på grunn av sin samiske bakgrunn. Diskriminering rammer samisk ungdom særlig hardt og kan føre til sosial ulikhet, marginalisering, utenforskap og dårligere psykisk helsestatus.
Fordi den samiske befolkningen har en historie med undertrykking, assimilering og overgrep, kan diskriminering og mobbing i dagens samfunn oppleves annerledes enn for minoritetsgrupper som ikke har tilsvarende historiske opplevelser av diskriminering som en del av sin kollektive identitet. De langsiktige konsekvensene av slik kumulativ diskriminering kan påvirke helse- og levekår hos befolkningen.
Samer som opplever diskriminering har dårligere egenvurdert helse, psykisk stress og dårligere trivsel og velvære enn andre. Analyser av SAMINOR 2-studien viser at etnisk diskriminering av samer påvirker både psykisk og fysisk helse negativt, og at det er en sammenheng mellom helseutfordringer, selvopplevd diskriminering og hvorvidt man bor i et samisk majoritets- eller minoritetsmiljø (Kilde: Bufdir).
Psykisk helse og selvmord
Det er små forskjeller i hvordan den samiske befolkningen vurderer egen helse sammenlignet med den øvrige befolkningen, ifølge SAMINOR-undersøkelsene som er gjort i områder med både samisk og ikke-samisk befolkning. Samer melder om noe dårligere selvvurdert helsestatus enn ikke-samisk befolkning. Samiske menn rapporterer om høyere nivå av psykisk stress sammenlignet med etnisk norske menn. Det er imidlertid ingen signifikant forskjell mellom samiske kvinner og ikke- samiske kvinner. En kunnskapsoppsummering om samers bruk av helse- og omsorgstjenester konkluderer med at samer bruker helsetjenester i omtrent like stor grad som andre i befolkningen.
En undersøkelse av unge samers psykiske helse viser at unge samer har like nivåer med norsk ungdom når det gjelder selvfølelse, livstilfredshet og kroppsbilde. I tråd med forskning på norsk ungdom, rapporterer de samiske jentene flere symptomer på depresjon, angst og stress enn de samiske guttene. Depresjon har den høyeste gjennomsnittsskåren.
Selvmord og selvmordstanker er et alvorlig problem blant samisk ungdom. I en nylig norsk studie fra Universitetet i Tromsø rapporterer samiske gutter 2,5 ganger flere selvmordsforsøk enn ikke-samiske gutter (Kilde: Bufdir).
Vold og overgrep
Personer med samisk bakgrunn, og særlig samiske kvinner, rapporterer om mer utsatthet for vold og seksuelle overgrep enn personer med ikke-samisk bakgrunn i samme geografiske område.
En analyse av resultatene fra SAMINOR 2 viser at en betydelig høyere andel samiske kvinner og menn har vært utsatt for emosjonell og fysisk vold, både som barn, som voksen og i et livsløpsperspektiv, sammenliknet med ikke-samiske kvinner og menn. Når det gjelder seksuell vold, viser forskningen at en betydelig høyere andel samiske kvinner har vært utsatt for seksuell vold som barn, voksen og i et livsløpsperspektiv enn ikke-samiske kvinner i samme geografiske område (Kilde: Bufdir).
Les mer om etniske minoriteter i kapittel 4.9 Levende og inkluderende lokalsamfunn. Her skriver vi også om utenforskap blant innvandrere.
Rus og doping
Å forebygge kriminalitet og rus er en viktig samfunnsoppgave, og samtidig har det også stor betydning for det enkelte individet. Det kan være forebyggende å skape gode oppvekstsvilkår med inkludering, tilhørighet og toleranse for mangfold, med omsorg, tilstedeværelse, nærhet og dialog.
I folkehelseundersøkelse i Innlandet er gjennomsnittet på 8,95 på en skala fra 0-10 på trygg i nærmiljøet.
Antidoping Norge har inntrykk av at ungdom har mer liberale holdninger til bruk av dopingmidler enn tidligere og at bruken i enkelte treningsmiljøer er i ferd med å bli normalisert. Dopingbrukere i Norge mottar behandling gjennom Steroideprosjektet (TSB), og 76 % av brukerne er vanlige folk som ikke driver med idrett, fitness eller kroppsbygging.
Anabole steroider anses å stimulere samme belønningsmekanismer som narkotika, men ikke i samme utstrekning og heller ikke på samme akutte måte.
I Ungdata-undersøkelsen 2021, svarer mer enn 600 elever i Innlandet ja på spørsmålet "Kunne du tenke deg å bruke ulovlige dopingmidler for å få større muskler?" 1000 elever svarer ja på spørsmålet "Kunne du tenke deg å bruke ulovlige dopingmidler for å gå ned i vekt? (Kilde: Antidoping Norge, 2023)
Les mer i kapittel 8.5.3 Bruk av tobakk og rusmidler.
LHBTQ
LHBTQ er en forkortelse for lesbiske, homofile, bifile, transpersoner, interkjønnspersoner og queer-personer. Mye tidligere forskning har funnet indikasjoner på at det kan være enklere for skeive å bo i større byer, enn på bygda.
Les mer i kunnskapsgrunnlaget til Regional plan for det inkluderende Innlandet
Mostphotos
De nasjonale livskvalitetsundersøkelsene viser at seksuell orientering ser ut til å ha betydning for personers livskvalitet. Skeive oppgir i større grad at de er mindre tilfreds med livet sammenliknet med befolkningen generelt, særlig når det gjelder egen økonomi og psykiske helse.
På undersøkelsens overordnede spørsmål om tilfredshet med livet alt i alt, oppgir 26 % av befolkningen at de er svært tilfredse og 22 % at de er lite tilfredse med livet. Blant skeive er andelen som er svært tilfreds med livet 21 % og 34 % er lite tilfreds med livet i alt.
Ungdom med annen seksuell orientering enn heterofil er også mindre tilfreds med livet enn de som er heterofile.
Til tross for at begge gruppene scorer høyt på mange indikatorer på god livskvalitet, er det likevel tydelige forskjeller. Det er for eksempel dobbelt så mange ensomme, og dobbelt så mange som rapporterer om psykiske plager, blant dem som har annen seksuell orientering enn heterofili (kilde: oslomet.no).
Digitalt utenforskap
Spesielt eldre kan oppleve utenforskap som følge av digitale løsninger som oppleves som krevende (såkalt digitalt utenforskap).
En kartlegging av befolkningens digitale kompetanse og deltakelse viser at en betydelig andel eldre har svake grunnleggende ferdigheter, noe som kan være et hinder fra å delta i dagens samfunn. Kun 5 % av befolkningen som er 60 år og eldre har såpass stor og bred digital erfaring at det kategoriseres som sterke grunnleggende digitale ferdigheter. Blant befolkningen under 60 år er denne andelen på 75 %.
Mange eldre mangler erfaring med digitale oppgaver man ofte møter krav til i samfunnet, som å bruke nettsider, nettskjema og digital id. Digital sikkerhet er også et betydelig kunnskapshull hos mange i den eldre befolkningen (kilde: Kompetanse Norge - Befolkningens digitale kompetanse og deltakelse, 2021).
I Innlandet har Helseinn, 14 kommuner, bedrifter og Pensjonistforbundet gått sammen om et prosjekt for felles innsats mot ensomhet og utenforskap blant eldre
Les om prosjektet mot digitalt utenforskap på helseinn.no
Les mer i kapittel 5.5 Digital og teknologisk kompetanse
Utenfor-regnskapet
Utenfor-regnskapet er en økonomisk beregningsmodell som viser hva kommunen potensielt kan spare på å forebygge fremfor å reparere. Det er skreddersydd for bruk i kommunesektoren.
Les mer om utenfor-regnskaper på ks.no
Muligheter
4.5 Realistisk samfunnsplanlegging
Innlandet har en relativt spredt bosatt befolkning. I tillegg har flere av kommunene i Innlandet fallende innbyggertall, og med en økende andel eldre og synkende andel yngre. Les om den demografiske utvikling i avsnitt 4.2.
Dette er en trend som med stor sannsynlighet vil fortsette i større eller mindre grad. Det medfører at man på en del områder må tenke annerledes når det gjelder å planlegge for fremtiden. Det vil påvirke store velferdssektorer, som skole og helse, men også andre arenaer, som kultur -og idrettstilbud, friluftsliv og fritidstilbud.
De fleste kommuner tenker vekst, økonomisk og sosialt. Vekst er viktig for et dynamisk samfunn, men ikke en nødvendighet for et godt liv. I fremtiden vil en del kommuner i Innlandet i større grad se på hva som er realistisk i sin samfunnsplanlegging, mer enn å konsentrere seg om vekst.
Attraktive lokalsamfunn
Søkelyset på vekst kan legge beslag på ressurser til å øke innbyggertall og skape økonomisk aktivitet. Det å flytte oppmerksomheten over på hva som er realistisk, betyr ikke at man gir opp tanken om vekst. Det kan til og med gi nye muligheter for å arbeide mer aktivt for å gjøre sine lokalsamfunn og kommuner mer attraktive for de som allerede bor der, og på den måten gjøre sitt sted attraktivt. På sikt vil det også kunne føre til flere innbyggere.
Realistisk samfunnsplanlegging er et utfordrende tema, fordi det berører grunnleggende tenkemåter, tradisjoner og økonomiske systemer knyttet til at vekst er nødvendig og ønskelig i samfunnsutviklingen og i planlegging på kommunalt nivå.
Dette er en diskusjon som vil tvinge seg frem på grunn av den demografiske utviklingen. Da er mulighetene som ligger i realistisk planlegging viktig å diskutere.
Les mer om dette tema i kapitel 8.3.3 Nærmiljø, samt i NOU Rapport – Det handler om Norge, i artikkelen En mer realistisk kommunal planlegging? samt i publikasjonene til Josefina Syssner.
Se også Distriktssenterets veileder om planlegging i små distriktskommuner på nettsiden enkelplanlegging.no.
Mulighetene i en realistisk samfunnsplanlegging
Hvilke muligheter ligger innenfor en realistisk samfunnsplanlegging?
Tjenesteinnovasjon
Flere eldre og færre yngre skaper nye utfordringer i skole- og helsesektoren, og man må se nye muligheter her. Tjenesteinnovasjon er en mulighet. Det være seg ny velferdsteknologi, også digitale, men også arealbruk og geografisk effektivisering.
Nye digitale hjelpemidler kan være med å effektivisere helse -og omsorgsarbeid, både i spesialisthelsetjenesten, på sykehjem og i hjemmetjenesten. Muligheten er den samme også i skolesektoren, med undervisning og vurderingsarbeid. Likevel er det viktig å huske på at kjernen i disse oppgavene er fysiske møter. En skjerm er ikke det samme som en varm hånd eller tilstedeværelsen til en lærer.
Tjenesteinnovasjon forutsetter tilgang til digital kompetanse.
Les mer kapitel 5.5 Digital og teknologisk kompetanse
Samarbeid
Samarbeid er en annen mulighet. Det foregår allerede mye godt og fruktbart samarbeid, både interkommunale og regionale, i Innlandet. Mange kommuner har de samme utfordringene og de samme mulighetene. De kan lære av hverandre om hva som fungerer for å gjøre sine kommuner og lokalsamfunn til enda bedre steder å bo.
Det kan være fordeler ved kommunalt samarbeid i faste konstellasjoner. Det sikrer stabilitet og forutsigbarhet i prosessene. Dersom kommunene i størst mulig grad har felles systemer, metoder og rutiner innenfor tjenesteområdene, blir det lettere å drive tjenesteutvikling og innovasjon i fellesskap.
Hvis kommunene samordner sine behov og interesser, er det enklere for ikke-kommunale aktører å samarbeide med kommunene. Samtidig skal ethvert sted, kommune eller region opprettholde og utvikle sine individuelle identiteter.
Boligutvikling
Boligutvikling er en annen og viktig mulighet. Hvor man bor, hvem man bor med eller rundt, og på hvilken måte man bor, påvirker livskvaliteten i stor grad.
Det er utfordrende å sikre et godt og variert boligtilbud i distriktskommuner med små og ensartede boligmarkeder preget av lave boligpriser og svak prisvekst. Byggekostnadene er ofte høyere enn boligverdien, noe som reduserer mobilitet og hindrer investeringer i det lokale boligmarkedet. Samtidig trengs gode boliger til en aldrende befolkning og for å beholde og rekruttere arbeidskraft.
Per 2023 finnes det over 200 000 boliger i Innlandet, og 2 av 3 boliger i Innlandet er eneboliger.
Flertallet av husholdningene i Innlandet eier selv boligen de bor i. Hele 7 av 10 har selveierbolig. 23 % leier, mens nesten 8 % har andels- eller aksjeeierbolig.
Boligtype og boligens størrelse samsvarer ikke alltid til husholdningens størrelse og behov. Over 74 000 av Innlandets befolkning bor alene, og mange husholdninger består av bare to personer. Likevel dominerer eneboliger samtlige av Innlandets kommuner.
Blant husholdninger med lavinntekt leier nesten 60 % boligen de bor i. I 2022 utgjorde dette 28 545 husholdninger i Innlandet. Blant husholdninger som mottar bostøtte er det over 70 % som leier boligen de bor.
Helhetlig lokal boligpolitikk forankret i kommunenes planverk og økt samarbeid mellom offentlig og privat sektor om realisering av boliger, er nødvendig. Utvikling av regionalt og interkommunalt samarbeid, kompetansebygging og erfaringsutveksling kan bidra til utvikling av prosjekter. Her ligger det en stor mulighet for aktørene i Innlandet til å skape en positiv boligutvikling, på en realistisk og offensiv måte. Arbeidet er samtidig avhengig av statlig satsing gjennom treffsikre finansielle bidrag fra Husbanken.
Et annet tiltak for boligutviklingen er å ta vare på den boligmassen vi allerede har. Det er samtidig et viktig klimatiltak. Les mer om «Bevar bygg, bevar klima».
Aktive eldre
De eldre er en langt mer sammensatt og dynamisk gruppe i dag enn tidligere. De er jevnt over friskere, mer aktive og kan i større grad ta aktiv del i sine lokalsamfunn, også i kraft av at det blir flere eldre. Dette er en mulighet.
For det første kan mange eldre stå lengre i arbeid. De kjenner ofte sine nærmiljøer godt, og kan bidra aktivt gjennom arbeid i flere sektorer.
For det andre kan mange eldre delta i frivillig arbeid. Pensjonister har ofte god tid til å bidra inn i ulike aktiviteter i sine lokalsamfunn. Det er et gode for samfunnet, men også for den enkelte.
I fremtiden vil det å ta i bruk den humane kapitalen som mange eldre besitter, være meget viktig for å opprettholde aktivitet i lokalsamfunnet, men også for å holde sin eldre befolkning i aktivitet.
4.6 Frivillighet
Frivilligheten står sterkt i Innlandet. Lag og foreninger er viktige bidragsytere for inkludering og fellesskap i lokalmiljøet. Frivillige organisasjoner tilbyr et bredt spekter av fritidsaktiviteter.
Frivillig arbeid bidrar med verdiskaping
Den frivillige innsatsen i de frivillige organisasjonene i Norge tilsvarer 142 000 årsverk (SSB, 2020), og 58 % av befolkningen over 15 år har utført frivillig arbeid i løpet av det siste året (Frivillighetsbarometeret, 2022). Frivillig arbeid bidro med en verdiskaping tilsvarende 78 milliarder kroner i 2018 (SSBs satellittregnskap for frivillig sektor, 2020).
I mai 2023 er det registrert totalt 119 351 frivillige lag/foreninger/innretninger i hele landet (Brreg.no, 2023). 9 002 av de er i Innlandet. Det vil si at frivillige lag i Innlandet utgjør 7,5 prosent av alle registrerte frivillige lag i Norge.
Innlandet har flest lag og foreninger innenfor kategorien idrett, kunst og kultur, rekreasjon og sosiale foreninger. Dette er på samme nivå som ellers i landet (Brreg.no, 2023).
I Innlandet finner vi til sammen 18 754 medlemmer i ulike organisasjoner. Av disse er 5169 medlem av korps, 5892 medlem av historielag, 4143 medlem av kor, 2756 medlem av husflidslag og 794 medlem av kunstlag. Total utgjør dette 50,5 medlemmer per innbygger, tredje høyest i landet. Aktiviteten i husflidslag er særlig høy i Innlandet.
I Innlandet har den samlede medlemsmassen hatt en negativ utvikling, på lik linje med utviklingen i Norge for øvrig. Innlandet har likevel fortsatt flere medlemmer i organisasjoner enn landsgjennomsnittet.
Høyest samlet medlemstall for frivillige lag og organisasjoner i kultursektoren finner vi i Lesja og Ringebu. Her finner vi over 200 medlemmer per 1000 innbyggere. Engerdal mottok mest MVA-kompensasjon i 2022 (kilde: Norsk kulturindeks).
Les mer på frivillighetnorge.no
Hvorfor er frivillighet viktig?
Over 84 prosent oppgir i Frivillighetsbarometeret at de mener folks frivillige engasjement er med på å utvikle og berike kommunen de bor i. 81 prosent mener det er viktig eller svært viktig at det offentlige tilrettelegger for frivillige organisasjoner og lag.
Det å delta aktivt inn i en frivillig organisasjon kan være en viktig arena for sosialt samvær og tilhørighet. Deltagelse i frivilligheten kan derfor bidra til at man som individ i større grad opplever å være inkludert. Videre er det en arena for å utvikle ferdigheter og kompetanse, eller få relevant erfaring som kan være nyttig i arbeids- eller utdanningssammenheng.
Regjeringen slapp våren 2023 en strategi for kulturfrivillighet. Daværende kulturminister Anette Trettebergstuen trakk fram innsatsen og engasjementet fra lokale ildsjeler og bidragsytere som avgjørende for kulturaktiviteten i lokalsamfunnene.
Formålet med strategien er å løfte frem mangfoldet og egenverdien av aktivitetene i kulturfrivilligheten. Dessuten skal den synliggjøre kulturfrivillighetens samfunnsbidrag.
I strategen blir kulturfrivillighet definert som den frivillige virksomheten som foregår på områdene musikk, scenekunst, visuell kunst, litteratur, dataspill, film og kulturarv.
Strategien fremhever målområder der kulturfrivillighetens bidrag er av særlig betydning for måloppnåelsen. Kulturfrivillighetens arbeid bidrar til å nå prinsippet i FNs bærekraftsmål om at ingen skal utelates.
Universelt utformede lokaler bidrar til inkluderende møteplasser for alle grupper. Det er avgjørende å ha tilgang til lokaler og møteplasser og steder hvor man kan samles, og at lokalene er egnet for den aktiviteten som skal gjennomføres. Egnede lokaler bidrar til å øke kvaliteten på aktiviteten og muligheten for rekruttering og lokalt engasjement.
Mange av lokalene som tilbys kulturfrivilligheten er lite egnet for aktiviteten som skal utføres der. Fire av fem lokaler som brukes til musikkøvelser i dag er ikke egnet til det formålet. (Kilde: Strategi for deltagelse (2023), som viser til Norsk musikkråd, Det blir ikke et øvingsrom bare fordi det er et rom å øve i – Musikklokaler.)
Hvordan styrke frivilligheten?
Frivilligheten kan ikke tas for gitt i fremtiden. Koronapandemien viste oss den kan være sårbar. I tiden etter pandemien har mange organisasjoner opplevd frafall av aktive medlemmer, mangel på frivillige, mangel på folk i verv, mangel på ressurser som tid og penger og mangel på kompetanse.
Dette innebærer at ulike virkemidler for å understøtte frivilligheten må brukes mest mulig samordnet og fornuftig. Samarbeid mellom offentlige og private aktører vil være viktig. Bruk av ny teknologi kan bidra til mer målrettet medlemsrekruttering, samt utvikling av nye produkter og tjenester.
For å få gode og veldrevne frivillige organisasjoner må også organisasjonen selv jobbe for at det skal være enklere og mer attraktivt å være frivillig. De må arbeide for en inkluderende frivilligkultur hvor alle føler seg velkomne og gjøre det enkelt og attraktivt å bidra.
Pensjonistene blir flere, men også friskere og oppegående lenger. Dette kan være en viktig ressurs inn i frivilligheten. 2/3 av befolkningen er mellom 67 og 80 år og bidrar allerede mye til frivillig arbeid. Får de bedre insentiver og tilrettelegging, kan og vil de sikkert bidra enda mer. Et insentiv er noe som motiverer personer til handling.
Dette kan for eksempel være bonuskort med poeng for frivillig innsats som kan byttes inn i kulturtilbud, hjelpetjenester eller liknende.
Frivillighet Norge er et samarbeidsforum for frivillige organisasjoner i Norge. De arbeider for en helhetlig frivillighetspolitikk for å sikre vekst og utvikling i frivilligheten, som er en hjørnestein i norsk kultur og samfunnsliv.
Frivillighet Norge har mer enn 350 medlemsorganisasjoner, som til sammen representerer over 50.000 lag og foreninger over hele landet.
Les mer om frivillighetspolitikk
4.7 Godt og mangfoldig idretts- og friluftsliv
Idretten, friluftslivet og frivillig innsats er viktige ressurser i arbeidet med å utvikle lokalsamfunn og fremme aktive liv.
I Innlandet er sentrale aktører i dette samarbeidet fylkeskommunen, kommuner, idrettsråd, frivillige lag og foreninger, Innlandet Idrettskrets, særkretser, Olympiatoppen Innlandet, Høgskolen i Innlandet, NTNU, Forum for natur og friluftsliv, arrangementsselskap og privat næringsliv.
Dette er aktører som forsterker hverandre i arbeidet med å oppnå felles mål. Det bidrar til bedre ressursutnyttelse og en enda mer helhetlig og samordnet innsats.
Idrettstilbud til alle som ønsker det
Norges Idrettsforbund er landets største frivillige organisasjon med 1,9 millioner medlemskap i ordinære idrettslag.
I 2022 var det 131 406 medlemmer innenfor ulike idretter i Innlandet, fordelt på 742 idrettslag og bedriftsidrettslag.
Idrett spiller en stor rolle i mange menneskers liv, og idrettslagene er gjennom sin frivillige virksomhet en viktig og nødvendig del av gode lokalsamfunn. Idrettslagene tilbyr gode og verdifulle fellesskap og sunne oppvekstsvilkår.
Idrett bidrar til god helse, tilhørighet, stolthet og fellesskap. Idrett spiller en stor rolle for samfunnet, og endringer i samfunnet påvirker idretten. Det er ikke mulig å se på idrettens tilbud isolert fra samfunnets utvikling og behov.
75 % av all ungdom i aldersgruppen 13-19 år er i løpet av ungdomstiden innom den organiserte idretten. Det er svært mange, men samtidig er frafallet fra ungdomsidretten stort.
Jenter med minoritetsbakgrunn og personer med funksjonsnedsettelse er andre grupper hvor deltakelse i idrett og fysisk aktivitet kan være utfordrende.
Det største frafallet i organisert idrett er i ungdomsskolealder og overgang til Vg1. Vi ser i samme alder at de tidligere idrettsaktive ungdommene går over fra organisert idrett til ulike former for egenorganisert aktivitet (Rapport: Hva vet vi om mangfold og inkludering i idretten? NIF 2023).
Vi har nå et samfunn med økende sosial ulikhet og økte kostnader på mange områder. Idrettens organisasjonsledd i samarbeid med det offentlige må fortsatt levere idrett med kvalitet, med kunnskap og med kompetanse på alle nivåer uten at det resulterer i at en stor andel av befolkningen økonomisk blir ekskludert fra idrettsdeltakelse.
Muligheten for å styrke idretten som en helsefremmende arena med idrettsglede og deltakelse for alle som ønsker det, kan sammenfattes i tiltak som handler om bevisstgjøring, rekruttering og kompetanseheving.
Bevisstgjøring av holdninger: Vi må være bevisst på hvorfor deltakelse i idrett er positivt og hvorfor mangfold og inkludering er viktig.
Rekruttering innebærer tiltak for å rekruttere deltakere, frivillige og ansvarspersoner til idretten.
Kompetanseheving er tiltak for å heve kompetansen og dermed styrke kvaliteten i alle idrettens organisasjonsledd innen alle de oppgaver som idretten skal løse. Vi trenger også mer konkret kunnskap og erfaring rundt hvilke tiltak for økt fysisk aktivitet og idrett som kan gagne flest i befolkningen. For å øke kunnskapen om dette, må man vite hvilke barrierer befolkningen har for å øke sitt fysiske aktivitetsnivå, og hvordan infrastrukturen kan bedre aktivitetsnivået.
Toppidretten står sterkt i Innlandet
Olympiatoppen Innlandet (OLTI) er strategisk viktig for særidrettenes talent- og toppidrettsutvikling i Innlandet.
OLTI har som oppdrag å være pådriver for regional toppidrettsutvikling, samt være Olympiatoppen sin forlengede arm ut i regionen. Dette innebærer arbeid med talentutvikling, trenerutvikling, videregående utdanning og studier tilrettelagt for toppidrettssatsing og idrettsmedisinsk helsetilbud.
I 2022 var 29 utøvere med OLT-stipend bosatt i Innlandet, og vi er den regionen med flest stipendutøvere utenfor Oslo.
Toppidretten i Innlandet skaper regional stolthet, bolyst og tilflytting. Fylket har også ca. 210 toppidrettsstudenter. Videre er det minimum 450 arbeidsplasser i toppidretten i regionen med stor kompetanse innen bredde- og toppidrett (OLTI, 2022).
Unike muligheter for allsidig friluftsliv
Innlandet har en unik og mangfoldig natur som gir innbyggere og tilreisende gode muligheter for friluftsliv og rekreasjon.
Friluftslivsaktivitet er viktig for folkehelsa, for trivsel og for samfunnsøkonomien. Friluftsliv i nærmiljøet gir anledning til daglig fysisk aktivitet og kan skape uformelle møteplasser for folk med ulik bakgrunn og i alle aldre. Turstier og turløyper er den anleggstypen som brukes av flest.
7 % av den voksne befolkningen i Innlandet oppgir at de er aktive medlemmer i en organisasjon som driver med friluftsliv. Her er Innlandet på topp i landet, selv om forskjellene til øvrige landsdeler er liten.
Helse- og levekårsundersøkelsen, 2020 viser de fleste barn og unge (6-15 år) driver med friluftsliv. Den mest utbredte friluftslivsaktiviteten er korte fotturer i skog, mark eller på fjellet. Her svarte 92 % at de har vært på en slik tur det siste året, mot 89 % i 2013.
I 2020 svarte 69 % at de hadde vært på lange fotturer, mot 57 % i 2013. Også skiturer og sykkelturer er populære aktiviteter blant barn og unge, mens korte skiturer, alpint/snowboard, bær og sopptur, skøyter og ridning er mindre utbredte aktiviteter i 2020 sammenlignet med 2013.
Andel barn og unge (6-15 år) som deltar i ulike friluftslivsaktiviteter. (Kilde: Dalen H.B. 9 av 10 barn og unge går på tur, 2021)
Kartlegge friluftslivsområder
Kartlegging og verdsetting av friluftslivsområder er et viktig kommunalt virkemiddel for å identifisere, utvikle og ivareta arealer for friluftslivet.
Dette vil sikre befolkningen mulighet til å drive et variert friluftsliv både i nærmiljøet og naturen ellers. 33 kommuner i Innlandet har så langt gjennomført kartlegging og verdsetting av sine friluftsområder.
I 2019 startet et ferdselsåreprosjekt, og 26 kommuner i Innlandet deltar i prosjektet.
Det er viktig å ivareta behovet for friområder og sammenhengende sti- og turveinett. Dette kan inspirere flere til å ta i bruk områdene. Folk starter med uorganisert aktivitet når nærmiljøet er tilrettelagt for det.
Våren 2023 oppfordret Norsk Friluftsliv, Den Norske Turistforening og Verdens naturfond (WWF) folk til å nominere hvilke naturopplevelser de er redde for å miste. 1459 nominasjoner kom inn, og en fagjury har sortert disse i kategorier som representerer bredden i naturopplevelser som nordmenn er redde for å miste. Det har resultert i følgende liste i tilfeldig rekkefølge:
- nærnatur
- urørt natur
- gammelskog
- stillhet og mørke
- kyst og strandsone
- levende hav og fjord
- fugleliv og naturlyder
- frodig flora og yrende dyreliv
- høsting på naturens premisser
- skigåing, årstider og snørike vintre
Gjøre friluftsaktivitet lett tilgjengelig
Innlandet fylke har også 81 statlig sikra områder for friluftsliv. Gjennom en tilskuddsordning kan kommuner og interkommunale friluftsråd søke om penger for å gjøre disse områdene lett tilgjengelige og attraktive å bruke for innbyggerne.
En annen satsing i Innlandet er dagsturhytteprosjektet. Målet er å få satt opp en dagsturhytte i hver kommune.
Per mai 2023 er det 37 kommuner som ønsker en dagsturhytte, og fem er allerede på plass. Dagsturhytter skal være et lavterskeltilbud som stimulerer til turer i nærmiljøet.
Alle dagsturhyttene blir utstyrt med vedovn og sitteplasser både ute og inne.
Tuva Marie Eiklid
Anlegg og områder for aktivitet
Idrett- og nærmiljøanlegg og lett tilgjengelige stier og parker er arenaer og møteplasser for sosialt samvær, aktivitet, idrett og fysisk utfoldelse uavhengig av alder og funksjonsevne. Moderne idrettsanlegg bidrar også til tilflytting, som studenter og toppidrettsutøvere som søker best mulig infrastruktur for sin utvikling.
I Innlandet er det mange som arbeider for en anleggsportefølje som gjør at befolkningen kan være fysisk aktive og drive med idrett, egenorganisert fysisk aktivitet og friluftsliv slik de ønsker. Anleggene bør ligge der folk bor eller oppholder seg, og det bør være mulig å gå og sykle trygt til anlegg og fritidsaktiviteter.
Spilleoverskuddet fra Norsk Tipping til anlegg for idrett, fysisk aktivitet og friluftsliv utgjør en stor verdi i samfunnsutviklingen. I 2022 ble det overført 1 706 millioner kroner til fylkeskommunene som skal fordeles på søkere over hele landet. Av dette gikk ca. 127 millioner kroner til Innlandet. I fylket bygges det anlegg for ca. 500 millioner kroner hvert år, fordelt på drøyt 140 anlegg.
Å satse på idrettsanlegg er god økonomi
En rapport fra Vista Analyse, 2023 viser at for hver krone investert i idrettsanlegg, får samfunnet tre kroner tilbake. Den samfunnsøkonomiske gevinsten består av arbeidsgevinster og helsegevinster, hvorav arbeidsgevinstene utgjør brorparten av virkningene.
- Arbeidsgevinstene: den som trener og er i god form gjør en større innsats på jobb.
- Helsegevinstene: den som trener får flere leveår med kvalitet.
Siden 2014 har det offentliges investeringer i anlegg økt vesentlig. Idrettslag bygger flere anlegg, men det offentlige står for de dyreste anleggene. Sammenlignet med resten av landet er det få innbyggere pr. anlegg i Innlandet.
Innlandet har litt over 200 innbyggere pr. anleggstilbud, mens Oslo har nærmere 600 innbyggere pr. anleggstilbud. Dette betyr at Innlandet har god dekning, men på grunn av stort geografisk område, mindre befolkningsgrunnlag og spredt bosetting, bør det legges det til rette for kort avstand mellom anlegg og der folk bor.
Fremover vil det bli viktig med gode behovsvurderinger for å sikre en bærekraftig anleggsutvikling i Innlandet. Her har både det offentlige, private og frivillige lag og foreninger et ansvar. Utvikling av aktivitetstilbud, varierte anleggstilbud, utbygging av gang- og sykkelveier, økt fysisk aktivitet i skolehverdagen og gode møteplasser i nærmiljøet, er vesentlige tiltak for å motvirke utenforskap og inaktivitet.
Les mer i kapittel 5.8 Reiseliv og arrangement
4.8 Gode kunst- og kulturtilbud
urarvI eksisterende planstrategi for Innlandet (2020-2024) er kultur definert blant annet som noe som gjør livene våre rikere og som gjør fylket mer attraktivt. Kunsten trekkes også fram som arbeidsplass og grunnlag for næringsutvikling.
Innlandet har et rikt og levende kulturliv
Over tid er det iverksatt en rekke tiltak, ordninger og initiativ som har sørget for at den grunnleggende infrastrukturen er på plass i fylket. Et kulturliv med bredde og mangfold skapes i samspillet mellom kulturinstitusjoner, kunstnere, arrangement, frivillig arbeid, utdanningsmiljø og forvaltning.
Kulturliv skapes ved hjelp av en kombinasjon av et statlig, kommunalt og fylkeskommunalt virkemiddelapparat. De ulike regionene har også ulike kulturelle særpreg som bidrar til at mangfoldet av kulturtilbud i fylket er stort og variert.
Kulturlivet skal ikke bare underholde, men har i tillegg også en viktig lærende rolle og er en integrerende arena.
Sosiale møteplasser og kommunale tjenester er også avgjørende for gode liv og viktig for utjevning av sosial ulikhet.
Innlandet rangerer høyt på kultur for barn og unge
I Norsk kulturindeks er Innlandet rangert som nummer åtte av fylkene i 2022. I 2020 var Innlandet rangert som nummer syv av landets fylker.
De høyeste plasseringene i Innlandet finner vi innen kultur for barn og unge hvor vi er plassert som det nest beste fylke i landet. Vi har også gode plasseringer innen frivillighet (rangert som nr. 3 blant fylkene) og museum (rangert som nr. 4 blant fylkene). De laveste plasseringene er innen scenekunst (rangert som nr. 10 blant fylkene) og kino (rangert som nr. 10 blant fylkene).
Innlandet har som helhet en relativt lav plassering, men flere kommuner rangeres høyt. Nord Aurdal rangerer som nummer tre av landets kommuner samlet sett og både Lillehammer, Hamar og Tynset er blant de ti beste.
Kulturarv og matkultur
Norsk kulturindeks trekker fram at Innlandet bidrar vesentlig til den internasjonale og nasjonale kulturarven med blant annet ni bevarte stavkirker fra middelalder, unike brearkeologiske funn og omfattende spor etter villreinfangst.
Skibladner er verdens eldste hjuldamper i rutetrafikk. Innlandet har sentrale og viktige miljø innenfor tradisjonskultur som folkemusikk og folkedans, sterke håndverkstradisjoner og en økende interesse for matkultur. Tradisjonsmat og matkultur har store muligheter i Innlandet, men det er behov for tilrettelegging for samarbeid, utvikling, profesjonalisering og markedsadgang.
Les mer i kapittel 3.11 Særegen natur- og kulturarv
Det ligger store muligheter for mange kommuner i å satse mer på kultur. Kommuner er forskjellige og når gjerne høyt innenfor sine særtrekk. Vågå er på topp i landet når det gjelder bosatte kunstnere i forhold til befolkningstall. Os har det beste kulturtilbudet til barn og unge.
Bruker mer på kultur i Innlandet
Samlet sett brukte Innlandet fylkeskommune 418 kroner per innbygger på kultur i 2022. Det er 22 % høyere enn landsgjennomsnittet på 341 kroner. Den største andelen av utgiftene gikk til kunstformidling (53 %), etterfulgt av museer (21 %).
Kommunene i Innlandet brukte i snitt 1929 kroner på kultur per innbygger i 2022. Dette er 6 % lavere enn landsgjennomsnittet.
I Innlandet er det de små kommunene nord i fylket som bruker mest penger på kultur per innbygger. Lom, Vang og Stor-Elvdal bruker mer enn dobbelt så mye som landsgjennomsnittet på kultur per innbygger.
Figuren under viser store forskjeller i driftsutgifter til kultur i fylkets kommuner:
Ganske tilfreds med muligheten til å delta
Tilfredsheten med muligheten til selv å delta i kulturaktiviteter, samt muligheten til å delta i foreningslivet, er relativt likt fordelt over hele landet. Her er tilfredsheten i Innlandet lik den gjennomsnittlige tilfredsheten i landet.
Tilfredsheten med muligheten til å være publikum, enten på kino, konserter og teater, eller på museer og utstillinger er en god del lavere enn landsgjennomsnittet i Innlandet.
Sterke kompetansemiljøer innen spillindustri
En global og sterkt voksende spill- og filmindustri tar den nyeste digitale kunnskapen og teknologien i bruk.
Innlandet har nasjonalt ledende kompetansemiljøer innen AR- og VR-teknologi, spillutvikling og informasjonssikkerhet. Dette er viktige miljøer i arbeidet med å utvikle nye industrinæringer i Innlandet.
- AR er en forkortelse for augmented reality, som kan kan oversettes til utvidet virkelighet.
- VR er en forkortelse for virtual reality, som kan oversettes til kunstig virkelighet.
Klynger bidrar i utviklingen av kreative næringer
I Kulturdirektoratets arbeid med kulturell og kreativ næring er disse bransjene omfattet:
- visuell kunst
- musikk
- scenekunst
- litteratur
- kulturarv
- film
- arkitektur
- design
- mote
- dataspill
Innlandet fylkeskommune ønsker å bidra til å styrke næringsgrunnlaget for disse.
Det er viktig med gode samarbeidsformer for å lykkes. Verdien av nettverk og tydelige klynger er sentralt i utviklingen av kreative næringer.
Vi må å koble kunnskapsparker, innovasjonsselskap og næringshager og øke deres kunnskap og kompetanse om denne bransjen.
Det vil også være nyttig med dialog med kulturutdanningene om hvordan de innarbeider kunnskap om entreprenørskap, innovasjon, økonomi og administrasjon i utdanningsløpet.
Bærekraftige besøk i fylket vårt
Besøksforvaltning er tatt i bruk som verktøy for å sikre bærekraftig utvikling og samtidig gi grunnlag for bred lokal verdiskaping.
I Innlandet finnes mange spektakulære arenaer som trekker mange tusen tilreisende til kulturopplevelser hvert år. Dette er en utvikling vi ønsker. Samtidig har vi et ansvar for å sikre natur- og kulturverdier slik at kommende generasjoner skal få samme muligheter for å glede seg over disse unike verdiene.
Les mer i kapittel 5.8 Reiseliv og arrangement.
4.9 Levende og inkluderende lokalsamfunn
FNs bærekraftsmål 11 handler om å gjøre byer og lokalsamfunn inkluderende, trygge, robuste og bærekraftige, slik at mennesker kan leve gode liv og utvikle seg økonomisk og sosialt (FN, 2022).
Steder som oppfyller dette målet kaller vi gjerne for attraktive. Byer, tettsteder og bygder skal være gode lokalsamfunn, og blir dermed attraktive for innbyggere, næringsliv og besøkende. Stedet vil da lettere kunne beholde innbyggere og trekke til seg nye.
Men hva gjør et sted attraktivt? Dette vil variere, da mennesker har forskjellige preferanser. Noen foretrekker storbyen med alle dens tilbud, noen vil bo i småbyen, mens andre ønsker å bo tett på naturen.
Telemarksforsking har laget modeller for et steds attraktivitet (Vareide m.fl. 2013). Bostedsattraktiviteten mener de skapes av fire faktorer:
- Bygninger og areal
- Tjenestetilbudet og de fysiske kvalitetene et sted har (ameniteter)
- Identitet og stedlig kultur
- Omdømme
For at et sted skal være attraktivt, bør det være tilgang til de tjenestene som enkeltmennesket definerer at det er behov for.
For de aller fleste er det viktig å ha tilgang til «besøksbaserte hverdagstjenester» i nærmiljøet, og at «blålystjenestene» ikke er for langt unna. «Hverdagstjenester» kan handle om barnehage, skole, primærhelse- og omsorgstjenester og dagligvarebutikk. Sosiale møteplasser og fritidstilbud for barn, unge og voksne vil også de fleste definere som nødvendige i hverdagen (kilde: Aasbrenn i "Utkantrettet tjenesteforsyningspolitikk" 2022).
Andre tjenester er det mulig å reise lengre for å få, og et regionsenter kan fylle viktige funksjoner for omlandet når det gjelder kultur- og utdanningstilbud og handel.
I tillegg til tjenester vil fysiske faktorer være en del av det som gjør et sted attraktivt. Det bør være trafikksikkert, med god tilrettelegging for mjuke trafikanter – det bør se pent ut, og det må være tilgang på boliger for forskjellige aldersgrupper og familietyper.
Identitet, stedlig kultur og omdømme er faktorer som er vanskelige både å måle og endre, men som kan være svært viktige for et steds attraktivitet.
Folkehelseundersøkelsen for Innlandet som ble gjennomført i 2023 viser lite variasjon i resultatene mellom regionene i fylket. Unntaket er en betydelig variasjon mellom regionene i andelen som oppgir god tilgang til tjenester og fasiliteter i nærmiljøet. Les mer om folkehelseundersøkelsen på Innlandsstatistikk.no.
Samskapingskommunen
Kommunenes utviklingsaktiviteter har i lang tid vært knyttet til rollen kommunene har som myndighetsutøver og tjenesteleverandør til befolkningen. Aktivitetene har derfor i stor grad handlet om å utvikle for innbyggerne i den enkelte kommune, i liten grad med.
Kommunenes rolle som innovatør er nå under omstilling i retning av mer å bli en tilrettelegger for samskaping av det nye velferdssamfunnet. Den viktigste oppgaven for kommunen er da å mobilisere og koordinere ressursene som finnes lokalt. Dette er også i tråd med formålsparagrafen i kommuneloven.
Samskapingskommunen kan forstås som en kommune der politikere og ansatte i størst mulig grad finner løsninger sammen med dem som løsningene handler om – enten det er enkeltpersoner, bygdelag, frivillige organisasjoner, næringsliv eller andre. Innbyggerne bør oppleve selvråderett og livskvalitet i alle livsfaser, og de bør i størst mulig grad være aktive, ta ansvar og mestre vanskelige livssituasjoner (kilde: NOU 2020, Det handler om Norge)
Fylkeskommunen vil gjennom satsinga «Tett på 2030» arbeide langsiktig med å utvikle distriktskommunene i fylket. Arbeidet rettes mot bosetting, kompetanse, verdiskaping og gode lokalsamfunn. Gjennom dette ønsker fylkeskommunen å gi innspill til innholdet i regjeringas satsing på distriktspolitikken.
Fram til 2026 er 25 kommuner omfatta av satsinga: Valdres, Nord-Gudbrandsdal, Nord-Østerdal, Sør-Østerdal (unntatt Elverum), Åsnes og Grue.
Etter denne perioden skal prosjektet utvides til å gjelde alle distriktskommunene i Innlandet.
I arbeidet skal planer og strategier på fylkesnivå legges til grunn, men innholdet i prosjektet konkretiseres i samhandling med partene på region- og kommunenivå.
Det er utvikla tre hovedmål for satsinga fram mot 2030:
- Bolysten i distriktskommunene er økt.
- De menneskelige og naturbaserte ressursene i distrikta blir brukt slik at attraktivitet, inkludering og verdiskaping er økt.
- Prosjektet har gitt bidrag til en ny og bedre distriktspolitikk, basert på gode erfaringer fra forsøk og pilotprosjekter i Innlandet.
Fylkeskommunen gir tilskudd til stedsutvikling.
Stedsutvikling handler om samarbeidsprosesser for videreutvikling av lokalsamfunnet med basis i stedlige ressurser. Fylkeskommunen bidrar med tilskudd og veiledning til kommunenes arbeid med vekt på kommunesentre i distriktskommunene.
Gjennom samarbeid og mobilisering av lokale krefter sikres tilslutning til valg av konkrete planer og felles løft og samarbeid om både aktiviteter og tiltak. Fysiske tiltak kan bidra til motivasjon og egeninnsats i tidkrevende plan- og utviklingsprosesser. Det offentliges innsats er en sentral katalysator, særlig i distriktskommunene.
Les mer i rapporten for stedsutvikling i Hedmark.
Trivsel blant unge
67 % av ungdomsskoleelevene i Innlandet er fornøyd med sitt lokalmiljø. Gutter er mer fornøyd enn jentene. Langt de flest føler seg trygge i sine nærområder. Samtidig svarer kun 49 % de synes at tilbudet av lokaler for å treffe andre unge på fritida er bra, mot 51 % i Norge. 69 % av de unge i Innlandet sier at de tror at de vil få et godt og lykkelig liv, mot 70 % på landsbasis (Kilde: Ungdata 2021)
Tilgjengelighet til grøntområder og møteplasser i bo- og nærmiljø påvirker barn og unges muligheter for utfoldelse, og er et viktig perspektiv i stedsutviklingen. For mange unge er kollektivtilbudet viktig for å kunne møtes med venner og bruke tilbudene i regionen. Spesielt unge i distriktene er avhengige av gode kollektivtilbud.
Les mer i kapittel 8.3.3 Nærmiljø
Sentralisering fra bygd til by og fra omland til bygd
Innlandet har Norges laveste andel av befolkningen i byer og tettsteder. I underkant av 60 % bor i byer og tettsteder, mot 82 % i Norge. Fylket har 107 tettsteder, og 36 % av dem har mer enn 1000 innbyggere.
En såkalt sentralitetsindeks ble sist beregnet av SSB i juni 2023. Den sier noe om hvor enkelt det er å nå servicefunksjoner og arbeidsplasser for kommunens innbyggere. 1000 representerer høyst mulig sentralitet:
Les mer om sentraliseringsindeksen på ssb.no
Som ellers i landet foregår det også en sentraliseringsprosess i Innlandet med flytting fra distriktene til sentrale områder. Sentraliseringen viser seg ved vekst i byer, og spesielt i byer og tettsteder tett på de større byene.
Men det er ikke kun til byene sentraliseringen skjer, vi ser det også fra omlandene til bygdene. Mange steder er befolkningen liten, der andelen eldre øker og det blir færre unge.
Sentraliseringen sees over hele verdenen og er en drivkraft så sterk, at det er vanskelig å gjøre noe med. Sentraliseringen er altså ikke unik for Innlandet.
Regionsentrenes betydning
NIBR beskriver betydningen av regionsentra for regional utvikling i en rapport fra 2021.
Ifølge rapporten er det å skape attraktive regionsentre med på styrke regionen i konkurranse med andre sentre og deler av landet. Utviklingen i mindre byer og byregioner har vesentlig betydning for den regionale utviklingen og balansen i Norge, både innenfor og mellom landsdelene.
Hva er et regionsenter?
Et regionsenter er den største byen/tettstedet i senterkommunen til mindre bo- og arbeidsmarkedsregioner. Regionsentre har vanligvis viktige funksjoner og tjenester for et omland som går utover en enkelt kommune.
I Innlandet er det 13 mindre byer (inkl. bygdebyer) som er regionsentra i sine respektive bo- og arbeidsmarkedsregioner. Det er fem små- og mellomstore byer som er regionsentra, dvs. Hamar, Lillehammer, Gjøvik, Elverum og Kongsvinger og åtte bygdebyer/småsentra som er sentra i sine bo- og arbeidsmarkedsregioner (Flisa, Koppang, Tynset, Innbygda, Dombås, Otta, Vinstra, Fagernes). Hamarregionen og Gjøvikregionen har subregionsentre i hhv. Brumunddal og Moelv m.m. og Raufoss m.m.
Kvaliteter ved regionsentre
De mindre regionsentre har typisk viktige regionale funksjoner gjennom et mer variert service-, tjeneste- og arbeidstilbud innenfor en times reisetid for personer og bedrifter i regionen.
I en del av de litt større regionsentrene bidrar fylkeskommunale og statlige virksomheter (utdanning, sykehus m.m.) til noe flere spesialtjenester, større tilgang på kompetansearbeidsplasser og økt attraktivitet for bosetting for høgskoleutdannede m.fl.
Regionsentrene har noen demografiske egenskaper som er litt ulik omlandet, ved å ha flere unge mennesker, personer med høyere utdanning, kvinner som gir bedre kjønnsbalanse og større mangfold av innvandrere.
Rapporten fremhever en rekke kvaliteter ved regionsentre:
- Småskalafordeler – f.eks. mindre kø- og trengselskostnader, tomte- og boligpriser enn i byene
- Rurbane bostedskvaliteter (dvs. rurale og urbane kvaliteter på samme sted)
- Verdiskapingsmiljøer (innen bionæringer, teknologi, reiseliv m.m.) med høy kompetanse forankret til lokale/regionale ressurser og fortrinn
- Unikhet - mange mindre byer med omland har særpreg knyttet til kulturarv, natur, landskap mm.
Når man vurderer regionsentrenes rolle og funksjoner i regioner, er det nødvendig å nyansere etter regionsentrenes størrelser. Dette beskrives ytterligere i rapporten.
Omlandets betydning
Omlandet fyller viktige roller for regionens verdiskaping, og er typisk forankret til regionale ressurser og fortrinn. Basisnæringene her skaper ofte betydelig økonomiske ringvirkninger lokalt og regionalt inkludert i regionsenteret. De naturgitte egenskapene i omlandet er samtidig en viktig del av regionens attraktivitet for besøkende og bosetting.
Pendlingsmønstrene underbygger gjensidige avhengigheter mellom senter og omland, som komplementerer hverandre demografisk, økonomisk og i tjenester. Stedskvaliteter i omlandet påvirker også de mindre byregionenes karakter, attraktivitet og utvikling.
Senter- og omlandskommuner av altså gjensidige avhengige av hverandre, og besitter komplementære ressurser og aktiva. Gjennom godt samarbeid mellom senter- og omlandskommunene kan fortrinn og muligheter i regionen utnyttes bedre til nyskaping og økt attraktivitet for ulike grupper av bosatte og besøkende. Dette fordrer at det utvikles et godt samarbeidsklima mellom senter og omlandskommunene, basert på likeverdighet mellom kommuner uavhengig av størrelse og sentralitet.
Fått lite oppmerksomhet
Ifølge rapporten har regionsentra fått lite politisk oppmerksomhet sammenliknet med utkantdistrikter og storbyer. Spesielt mindre byregioners egenskaper og utfordringer har fått langt mindre oppmerksomhet og har falt litt mellom flere stoler til tross for dere viktige rolle for regional utvikling og regional balanse i landet.
Økende betydning
I det kommende tiåret med antatt demografisk «nullvekst» utenfor storbyene, økt konkurranse med storbyene om unge mennesker og digitaliseringens muligheter for desentralisert jobbskaping og utdanning, kan regionsentrene rolle og funksjoner bli enda viktigere for mindre byregioners attraktivitet og utviklingsevne.
Ifølge rapporten kan man styrke regionsentrene utviklingsevne, rolle og funksjon ved å:
- Utvikle kompakte regionsentre med urbane kvaliteter med et mangfold av service- og tjenestetilbud, arbeidsplasser og boliger.
- Skape en attraktiv fysisk sentrumutvikling
- Utvikle kompetanse- og innovasjonssenter i regionsenteret. F.eks. felles kontorlokaler og klynger.
- Samlokalisere statlige og private kompetanseintensive virksomheter..
- Styrke utdannings- og kompetansetilbudet og utvikle nye desentraliserte tilbud.
- Utvikle kunst- og kultursenter, kulturtilbud og arenaer for flere grupper.
- Utvikle politikk overfor regionens «deltidsbefolkning»
Kilde: NIBR-rapport 2021:2 Mindre byer og regionsentre-roller og funksjoner i regioner og regional utvikling
Grøntområder, offentlige rom og møteplasser
Natur og grønne omgivelser
Fylket har en unik og stor variasjon i natur som omkranser våre byer, tettsteder og lokalsamfunn. Vi har relativt god og trygg tilgang til rekreasjonsområder og nærturterreng. Dette vil vi fortsette å bevare og videreutvikle slik at det er enkelt å være fysisk aktiv der man bor.
Les mer i kapittel 8.3.4 Tilgang til friområder og friluftslivsområder
Møteplasser
Gode møteplasser bidrar til et sosialt bærekraftig samfunn og fremheves av både frivilligheten og forskningsmiljøer som viktige virkemiddel for inkludering. Møteplasser kan handle om aktiviteter innendørs, det kan handle om digitale møteplasser for utveksling av meninger og kunnskap, det kan handle om uteområder, idrettsanlegg, kulturarenaer, biblioteker, kafeer, og andre arenaer.
Hva som oppleves som en god og inkluderende møteplass kan variere for ulike grupper.
Husbanken og Universell Utforming AS (2017) har sett på hva som er inkluderende uterom.
Her har blant annet Ungdomsrådet i Kongsvinger bidratt med innspill til arbeidet.
Det fremgår fra dette heftet at det som kjennetegner gode og inkluderende uterom er:
- Det er tilrettelagt for variert bruk for alle aldersgrupper.
- Det inneholder møteplasser og sitteplasser.
- Det inneholder elementer som stimulerer alle aldersgrupper til fysisk aktivitet.
- Det har god kvalitet
- Det er grønt og attraktivt. Eksisterende natur er utnyttet positivt.
- Det er solbelyst og lunt
- Det er hyggelig å være der
- Det er tilgjengelig ved at det er lett å ta seg frem for de som er dårlige til beins eller triller på hjul
- Utformingen bidrar til at det er lett å finne frem
- Det føles trygt og sikkert
- Det er godt vedlikeholdt
- Beboerne har et eierforhold til uteområdet
- Det har gode gangforbindelser til nærmiljøet
Dette er kvaliteter som det er viktig å forvalte på en god måte slik at de ikke forsvinner.
Kilde: Kunnskapsgrunnlag til «Det inkluderende Innlandet» s 63.
Universell utforming er en forutsetning for at alle kan delta i samfunnslivet. Det er en nasjonal satsning, som er forankret i regjeringens handlingsplan for universell utforming for 2021-2025.
Universell utforming styrker og frigjør menneskelige ressurser med positive resultater for den enkelte og for samfunnet. Det er en strategi som sikrer et bærekraftig og likestilt samfunn gjennom utforming av fysiske og tekniske omgivelser.
I 2016 samarbeidet Hedmark og Oppland fylkeskommune om en felles strategi for universell utforming. Der viste man til at noen av de største utfordringene var:
- likeverdig deltagelse, sosialt og i arbeidslivet
- behov for oppgradering av eksisterende bygg og infrastruktur
- selvbetjeningssamfunnet, der service blir automatisert og erstatter det personlige møtet mellom kunde og tjenesteleverandør
I Innlandet må det jobbes for at alle skal ha like muligheter og at alle kan delta. Derfor er det viktig at produkter, tjenester og digitale løsninger lages med tanke på at alle skal kunne bruke dem. Bygninger du kan bevege deg fritt i. Nettsider alle kan bruke. Byrom som inviterer istedenfor å ekskludere. Produkter og tjenester som er intuitive og inkluderende i bruk.
For å sikre likeverdig deltagelse sosialt og i arbeidslivet vil behovet for universelt utformede boliger og kommunesentra være økende med en aldrende befolkning.
Les om personer med funksjonsnedsettelser i kapittel 8.1.3 Befolkningsgrupper
Utfordrende boligmarkeder
Mange distriktsområder har «tynne boligmarkeder». Det vil si lite omsetning, lave boligpriser og lite nybygging. Dette gir utfordringer både med å finne en egnet bolig og å få solgt nåværende bolig til en pris som gjør det mulig å kjøpe en ny. Byggekostnadene er ofte høyere enn boligverdien, noe som gjør nybygging lite attraktivt.
Det kan også være utfordringer med ensartet boligmasse med mange usentralt plasserte eneboliger og mangel på egnede boliger for eksempel for eldre. I slike områder er tilpasning av boliger et ekstra viktig tiltak i boligpolitikken.
I byer har mange stadig flere utfordringer med å etablere seg på boligmarkedet på grunn av høye boligpriser. I større byer er det derfor vanligere å leie bolig. Boliger til en overkommelig pris og en langsiktig boligplanlegging kan bidra til at blant andre førstegangsetablerere, barnefamilier og personer med lav til middels inntekt, kan bosette seg i byområder (kilde: Folkehelseprofil for Innlandet 2023).
Boligområder som utvikles ved knutepunkt med kort avstand til hverdagsarenaer bidrar til redusert transportbehov. I spredtbygde områder kan imidlertid gode transportmuligheter bidra til å gjøre tilbud og tjenester lettere tilgjengelig.
Fortetting kan øke attraktivitet, men kan samtidig prise ut grupper med lav inntekt.
I utviklingen av boligområder er det også nødvendig å ta hensyn til dagens og fremtidens miljøutfordringer, som for eksempel støy, luftforurensning, flom, overvann og ras. . Støy er en miljøfaktor som ofte rammer skjevt med tanke på sosioøkonomisk tilhørighet.
Transportmuligheter knytter oss sammen
Attraktive og levende byer, tettsteder og bygder handler også om gode transportmuligheter. Alle deler av transportinfrastrukturen er viktig for å binde sammen områder til større bo- og arbeidsmarkeder.
God fysisk infrastruktur gir muligheter for å ta del i et større arbeidsmarked og få tilgang til et større utvalg av varer og tjenester.
Et område blir dessuten mer attraktivt som bosted når det er mulig å flytte dit uten å skifte jobb, eller skifte jobb uten å flytte. Det gir ikke bare egne karrieremuligheter, men også muligheter for livsledsager (kilde: NOU 2020, Det handler om Norge s 187).
Innlandet har nærmere 7000 km med fylkesveg inkludert gang- og sykkelveger. Gjennom Mobilitetsstrategien for Innlandet 2021-2030 skal vi jobbe for enklere og mer sømløse overganger mellom ulike transportformer. Ny teknologi og andre samarbeidsformer legges til grunn for å få dette til. At flere velger bort privatbilen bidrar til reduksjon av klimagassutslipp direkte og indirekte i form av mindre slitasje på vegene.
Ifølge nasjonale forventninger til regional og lokal planlegging 2023-2027 så har Norge gode forutsetninger for å nå mange av bærekraftsmålene innen 2030. Men det vil være utfordringer med blant annet å nå målene om reduserte klimagassutslipp fra vegtransport. Dette gjelder mest sannsynlig for Innlandet og, i og med at vi har et vegsystem med mye gjennomgangstrafikk, mange besøkende og deltidsinnbyggere.
Selv om bilparken endres fra fossile til utslippsfrie kjøretøy, vil vi ikke kunne bo og virke uten et funksjonelt og trafikksikkert vegnett i vårt spredtbygde fylke. Det vil også bidra til at det er enkelt å velge privatbilen istedenfor mer bærekraftige reisemåter som kollektiv, gange og sykkel. Samtidig er det vesentlig for samfunnssikkerhet og beredskap, produksjon og levering av varer og tjenester å ha et sammenhengende og godt transportsystem.
Ny teknologi endrer transporten
Ny teknologi og digitalisering påvirker all transport og har ført til endringer i både person- og godstransport. I følge en TØI-rapport vil trenden forsterkes i årene som kommer med videreutvikling av digitale plattformer, dele-mobilitet, mobilitet som tjeneste (MAAS), e-logistikk, intelligente transportsystemer (ITS), sammenkoblede biler (connected cars) og selvkjørende biler. Dette vil nok ha størst betydning i de mest befolkede byene i Norge, men vi vil også måtte vurdere hvordan framtidig transportbehov vil endres som følge av digitalisering og ny teknologi. Det er derfor viktig at vi vedlikeholder og tar vare på det vegnettet vi har, og utvikler og tilpasser det til et mer og mer digitalisert fleksibelt transportsystem.
Det å iverksette og ta i bruk nye mobiltetsløsninger og et mer digitalisert transportsystem fordrer også et godt samspill mellom trafikanten, kjøretøyet og infrastrukturen.
Ansvarsdeling og roller i det offentlige
Samferdselsdepartementet har det øverste politiske ansvaret for intelligente transportsystemer. Det inkluderer utvikling av overordnede politiske mål, utforming av lovverk, finansielle rammer og deltagelse i internasjonalt samarbeid. Les mer om Samferdselsdepartementets ansvar for ITS i departementets ITS-strategi (Regjeringen).
Statens vegvesen har ansvaret for implementeringen av ITS. Det inkluderer implementering av politiske mål og lovverk, tilrettelegging av prosjekter, kunnskapsutvikling og rollen som system- og tjenesteeier. Les mer om Statens vegvesens ansvar i Vegvesenets ITS-strategi.
Statens vegvesen er veg-, system- og tjenesteeier, og har ansvar for mye av den digitale infrastrukturen. Vegvesenet er i tillegg ansvarlig for å regulere ITS, og jobber med prosjekter for testing og implementering av ny teknologi:
Les mer på vegvesenets nettsider.
Mulighet for hurtigbåt på Mjøsa mellom Gjøvik og Hamar er under utredning. Foreløpige studier sier at en hurtigbåt mellom disse to byene vil redusere privatbilbruk mellom byene og økt turisme. Med en hurtigbåt vil folk også lettere kunne benytte seg av for eksempel kulturtilbudet på den andre siden av Mjøsa.
For å knytte sammen bo- og arbeidsmarkedet rundt Mjøsa er satsingen Mjøsbyen opprettet.
Mjøsbyen er et samarbeid om en felles areal- og transportstrategi for kommuner rundt Mjøsa. Samarbeidet skal bidra til å utvikle regionen til en mer konkurransedyktig og bærekraftig region med attraktive og levende byer og tettsteder. Det skal også tilrettelegges for et godt og miljøvennlig transportsystem som knytter regionen tettere sammen, og som bidra til at flere reiser kollektivt, sykler og går.
Les mer om Mjøsbyen
Les mer i kapittel 8.3.5 Gang- og sykkelveinett
Redusere transportbehovet
For å omstille oss til et lavutslippssamfunn er det sentralt å redusere behovet for transport så mye som mulig. Både tilrettelegging for bruk av hjemmekontor og digitale møter, og transporteffektiv arealplanlegging er viktig for å redusere behovet for å reise. Byer og tettsteder må planlegges slik at avstanden mellom bosted og arbeidsplasser, barnehage, butikker, fritidsaktiviteter mm. blir kortere. Dette vil gjøre det lettere for flere å gå, sykle og bruke kollektivtransport i hverdagen.
I et lavutslippssamfunn er også redusert godstransport viktig. Ved å velge kortreist mat og andre varer, samt å redusere forbruket vårt, vil vi kunne bidra med dette. Redusert gods- og persontransport vil bidra til mindre belastning på transportinfrastrukturen og behovet for å utvide denne, og til lavere utslipp.
Klimautvalgets rapport “Omstilling til lavutslipp - veivalg for klimapolitikken mot 2050” fastslår at transportpolitikken og -planleggingen i større grad må legge vekt på å redusere behovet for, og dermed omfanget av, transport. Dette er viktig for å redusere samfunnets samlete bruk av ressurser og areal. I “Klimatiltak i Norge mot 2030: Oppdatert kunnskapsgrunnlag om utslippspotensial, barrierer og muligheter - 2023” understreker også Miljødirektoratet betydningen av å redusere etterspørselen etter transport.
Flest mulig skal velge grønne reiser
I samarbeid med mange av Innlandets kommuner satser fylkeskommunen strategisk på at flere skal velge miljøvennlige hverdagsreiser. Det er flere ulike satsinger på dette i fylket. Dette skjer blant annet gjennom forpliktende samarbeid om areal- og transportplanlegging; ATP-byer. Det er inngått avtaler med 7 byer i fylket om denne satsingen hvor hovedmålene er å redusere privatbilbruk til fordel for mer gåing, sykling og kollektivtransport.
For at flere skal kunne gå og sykle til skolen, bidrar Innlandet fylkeskommune i arbeidet med å etablere sikre trafikkmiljøer rundt skoler. Her samarbeider skoler og foreldreutvalg med kommunene om å definere soner rundt skolene hvor det skal være minst mulig motorisert trafikk, sonene kalles hjertesoner.
Prosjektet startet opp fra nasjonalt hold og er nærmere omtalt på Trygg trafikk sine nettsider www.hjertesone.no.
I Innlandet fylke er det også inngått trepartssamarbeid med Statens vegvesen og de seks byene Lillehammer, Gjøvik, Brumunddal, Hamar, Elverum og Kongsvinger om å satse på sykling som transportform. Dette har gitt en økning i sykkelbruken.
Les mer om sykkelbyene i Innlandet
Mangfold som ressurs for lokalsamfunnene
Innlandet er, og har vært et grenseområde og mangfoldsamfunn. Her har norrøn og samisk befolkning levd side om side fra jernalderen, og vi har en lang grense mot Sverige, som både har delt og knyttet sammen. Det er både sørsamisk urbefolkning og skogfinner, romani/tatere, jøder og kvener i Innlandet.
Noe av mangfoldet kan delvis knyttes til de store geografiske og landskapsmessige variasjonene Innlandet byr på, fra flatbygd til høyfjell. Noen kjenner seg som skogsfolk, andre som fjellfolk eller bygdemenneske. For mange er det byen eller industristedet som gir tilhørighet. Det finnes flere og skiftende identiteter.
Identitetene er avhengig av et samspill der ressurser og produkter, fortellinger og holdninger har vært utvekslet. Mangfoldet er i seg selv er en ressurs, som kan bidra til en felles identitet.
Kontakten mellom det norske samfunnet og minoritetene har i perioder også vært utfordrende. Sjøl om Norge var første land i verden som i 1991 ratifiserte ILO-konvensjonen nr. 169 om urfolks rettigheter, har sørsamene og minoritetsgruppene blitt utsatt for en hard fornorskningspolitikk. Konvensjonen gir klar selvbestemmelse for urfolk over egen kultur.
Oppgjørene etter fornorskningspolitikken er først nylig blitt systematisk belyst gjennom rapporten NOU 2015:7 - Assimilering og motstand og i sluttrapporten til Sannhets- og forsoningskommisjonen. Inndragningen av jødenes eiendom under 2. verdenskrig utdypes i rapporten NOU 1997: 22.
I sluttrapporten til Sannhets- og forsoningskommisjonen foreslår kommisjonen en omfattende og langsiktig nasjonal satsing på samisk, kvensk/norskfinsk og skogfinsk kultur som en del av forsoningsarbeidet. Det skrives at det må legges til rette for at ikke bare samer, kvener/norskfinner og skogfinner, men også den øvrige befolkningen skal kunne delta i et kulturliv som oppleves relevant for alle.
Kommisjonen mener at de store nasjonale kulturinstitusjonene har en viktig rolle i dette, og mener videre at man ved å fremme inkludering i kulturlivet kan stimulere kulturaktører til å øke samarbeidet mellom gruppene.
Kommisjonen foreslår at Norsk Skogfinsk Museum/Norjan metsäsuomalaismuseo blir etablert som et selvstendig nasjonalt kunnskapssenter for hele den skogfinske minoriteten.
En gruppe som hyppigere føler seg ekskludert fra lokalsamfunnet er innvandrere og etniske minoriteter.
I en rapport fra Institutt for samfunnsforskning gjennomgås forskningen om likestillings- og diskrimineringsutfordringer som samer, nasjonale minoriteter og innvandrere står overfor. Resultatene viser at alle disse gruppene står overfor diskriminering, og at den forekommer på de fleste samfunnsområder (kilde: Midtbøen & Lidén, 2015).
Innvandrere har større problemer enn befolkningen for øvrig med å få seg jobb i Norge, selv med tilsvarende utdanning og like kvalifikasjoner.
Innvandrere opplever å bli forskjellsbehandlet på arbeidsmarkedet. Sannsynligheten for å bli kalt inn til intervju synker med 25 prosent for søkere med utenlandsk klingende navn. (kilde: SSB).
16 prosent av innvandrerne oppgir at de har opplevd forskjellsbehandling i arbeidslivet det siste året på grunn av sin etnisitet eller innvandrerbakgrunn. Det kommer frem at det her er store forskjeller ut fra hvilket land man kommer fra. Personer som har innvandret fra Iran, Irak, Pakistan og Afghanistan oppgir i større grad enn andre innvandrere å ha opplevd forskjellsbehandling. Innvandrere fra Sri-Lanka, Eritrea, Bosnia-Hercegovina og Vietnam opplever generelt mindre eller sjeldnere forskjellsbehandling (kilde: Levekårsundersøkelsen fra SSB og BUFDIR.
Personer med innvandrerbakgrunn svarer oftere at de mangler sosialt nettverk som kan få de inn i frivillig deltakelse (kilde: Eimhjellen og Segaard 2010). Fra Frivillighetsbarometeret ser vi at det å bli rekruttert via bekjente er den aller vanligste rekrutteringsformen til frivillighet i Norge.
Sammenliknet med resten av befolkningen er innvandrere også dobbelt så mye plaget av ensomhet. De mangler i større grad noen som står dem nær og som de kan snakke fortrolig med, som kan indikere at det kan være vanskelig å komme inn i frivilligheten for noen av de gruppene som kanskje hadde trengt det mest.
Skolen er også en arena hvor man finner rasisme og diskriminering. Ungdom opplever i liten grad at skolen følger opp ordentlig når noen blir utsatt for diskriminering og rasisme, ifølge en rapport fra Antirasistisk Senter.
Elever som er født i Norge og har innvandrerforeldre, har like resultater (eller bedre) som elever med foreldre født i Norge. Ut fra resultater er det derfor ingen grunn til å forvente økt risiko for utenforskap for denne gruppen. Men disse elevene har likevel lignende erfaringer med diskriminering som innvandrere i Norge. Derfor er dette trolig en gruppe som er ekstra utsatt for å kunne føle på utenforskap (kilde: BUFDIR).
Samisk kultur
Det er en stor samisk befolkning og flere reinbeitedistrikt i Innlandet fylkeskommune. Fylkeskommunen har et særskilt ansvar for sørsamisk og styrking og utvikling av sørsamisk språk.
Dette ivaretas gjennom flere tiltak, blant annet følgende:
Det er flere av tiltak i Regional plan for det inkluderende Innlandet som skal ivareta den samiske kultur.
Det gjelder spesielt følgende punkter i handlingsprogrammet:
K5a: Mangfoldkompetanse og integrering - kompetanseprogram
Dette er et kompetanseprogram for økt kunnskap og forståelse for vårt flerkulturelle samfunn, inkludering og antidiskriminering. Det handler om både innvandrere og flyktninger, nasjonale minoriteter og urfolk.
K5b: Migrasjon og integrasjon – nettverksbygging og erfaringsutveksling
Satsingen innebærer å styrke nettverksbygging, erfaringsutveksling og stimulere til økt samarbeid mellom kommunene og kommuner og frivillige organisasjoner i integrerings- og bosettingsarbeidet.
L2: Medvirkning og demokrati
Dette er en satsing for å styrke arbeidet i de lokale og interkommunale rådene og handler om kompetanseutvikling.
L4: Flerkulturelt kunnskaps- og kompetansesenter
Dette er en satsning for å styrke Glomdalsmuseet som kompetanse- og formidlingssenter for urfolk, nasjonale minoriteter og kulturelt mangfold for hele Innlandet.
Det skal videreutvikles nettverk og samarbeid med andre museer og kulturinstitusjoner om formidling om det flerkulturelle Innlandet.
Det skal utarbeides et formidlingsprogram om urfolk, nasjonale minoriteter og kulturelt mangfold.
Les om tiltakene i Regional plan for det inkluderende Innlandet.
En sørsamisk bokbuss vil fra og med høsten 2023 ha faste stopp på Engerdal barne- og ungdomsskole. Målet er økt litteraturformidling og bedre tilgang på sørsamisk litteratur.
Les mer om den sørsamiske bokbussen
Les mer om diskriminering og levekår blant etniske minoriteter i kapittel 4.4 Utenforskap og uhelse
Finn også tall om samer på Samiske tall forteller
Deltidsinnbyggeren i landets største hyttefylkedeltidsinnbygger
Stadig flere har flere bosteder og oppholder seg lengre tid enn tidligere i kommuner der de ikke er registrert som bosatt. Dette er en utvikling som kan forventes å forsterke seg framover, særlig etter hvert som mange yngre eldre går ut av arbeidslivet og får mer fritid.
I noen distriktskommuner er det like mange deltidsinnbyggere/hytter som det er faste innbyggere. Disse kan bidra til økt folkeliv, kjøp av lokale varer og tjenester, utvikling av innovative næringer, nye arbeidsplasser og økt tilflytting av permanente innbyggere.
Dette er fylkeskommunen i gang med å undersøke gjennom prosjektet «Klimavennlig stedsutvikling i hyttekommuner».
Les mer om prosjektet Klimavennlig stedsutvikling
Se kunnskapsstatus om fritidsboliger i Innlandet på Innlandsstatistikk.no
Det kan ligge et potensial i deltidsinnbyggere som ønsker å bidra i lokalsamfunnet, fremfor alt til utvikling av tilbud og aktiviteter i sitt nærområde. Det bør settes søkelys på hvordan denne ressursen kan fanges opp ved å etablere en arena for god dialog mellom kommune og deltidsinnbyggere.
Deltidsinnbyggeren påvirker tjenestetilbudet
Store forskjeller mellom antall deltidsinnbyggere og registrerte innbyggere har betydning for hvordan kommunene dimensjonerer tjenestene til innbyggerne, både de faste og deltidsinnbyggerne. Kommuner med mange fritidsboliger og turister har betydelige utgifter knyttet til dette. Samtidig får kommunene i hovedsak inntektene sine basert på hvor mange som er registrert som bosatt i dem.
Victor Normann utvalget (NOU Det handler om Norge) mener at infrastruktur og velferdssystem i større grad må tilpasses hvor innbyggerne oppholder seg til enhver tid. Utvalget mener at det vil være framtidsrettet at det legges opp til et system der inntektene i større grad følger brukerne og ikke bare innbyggerne. Dette vi i så fall slå positivt ut for Innlandet
Stadig flere har flere bosteder og oppholder seg lengre tid enn tidligere i kommuner der de ikke er registrert som bosatt. Dette er en utvikling som kan forventes å forsterke seg framover, særlig etter hvert som mange yngre eldre går ut av arbeidslivet og får mer fritid.
I NOU rapport 2020, Det handler om Norge mener utredningsutvalget at infrastruktur og velferdssystem i større grad må tilpasses hvor innbyggerne oppholder seg til enhver tid. Utvalget mener at inntektssystemutvalget bør komme opp med forslag til hvordan dette kan gjøres i praksis. Utvalget mener at det vil være framtidsrettet at det legges opp til et system der inntektene i større grad følger brukerne og ikke bare innbyggerne.
Inntektssystemutvalget har sett på dette og konkludert med at det ikke skal løses innenfor inntektssystemet.
4.10 Trygghet og trivsel
Tillit, trygghet, tilhørighet og tilgang til goder som arbeid, utdanning og gode nærmiljø kjennetegner et sosialt bærekraftige samfunn (kilde: FHI om bærekraftige lokalsamfunn).
71 % av innbyggerne i folkehelseundersøkelsen i Innlandet 2023 rapporterte stor grad av trivsel i nærmiljøet. Regionalt er det variasjonen fra en andel på 66 % som rapporterer stor grad av trivsel i nærmiljøet i Valdres, til 75 % i Nord-Østerdal og Hamar regionen. Stor grad av trivsel i nærområdet stiger med økende alder.
På en skala fra 0-10 rapporterer innbyggerne i Innlandet i gjennomsnitt 8,95 på spørsmålet om hvor trygg føler du deg når du er ute å går i nærmiljøet. Regionalt har Nord-Østerdal det høyeste gjennomsnittet med 9,25. De eldre rapporterer en høyere gjennomsnittscore enn de yngre, og de med høyere utdanning rapporterer en høyere gjennomsnitt enn de med grunnskole eller mindre.
Les mer om trygghet, trivsel og nærmiljøet i kapittel 8.3 Fysisk, biologisk, kjemisk og sosialt miljø
God livskvalitet er en viktig verdi og et ønskemål for de fleste av oss. Livskvaliteten er i gjennomsnitt høy i Norge og i Innlandet, men den er skjevfordelt, og noen grupper opplever dårlig livskvalitet.
Trygghet og sosioøkonomi forklarer særlig forskjellene i livskvalitet. Det er også en klar sammenheng mellom selvrapportert økonomisk situasjon og hvor fornøyd man er med livet, tillit, mening og trygghet. Jo vanskeligere man opplever sin egen økonomiske situasjon, jo lavere skårer man på livskvalitet (kilde: FHI om livskvalitet).
Hva som skaper trygghet varierer. Det kan være å kunne gå ute alene på kveldstid, oppleve godt naboskap og at barna kan leke fritt i nærområdet, men det kan også være å ha fast inntekt og gode relasjoner.
Å skape trygge samfunn handler også om å sikre innbyggerne en rettferdig fordeling og lik tilgang på goder og ressurser.
Kriminalitet
Det er mindre anmeldt kriminalitet i Innlandet enn gjennomsnittet for Norge. I 2022 var det 46 anmeldte lovbrudd per 1000 innbyggere i Innlandet. Antallet for hele landet er 55.
Antall anmeldte lovbrudd har blitt redusert over en årrekke, særlig på grunn av færre eiendomstyverier. Det var riktignok en liten økning i anmeldt kriminalitet fra 2021 til 2022.
Trafikkovertredelser (10 per 1000 innbyggere) og eiendomstyveri (10 per 1000 innbyggere) utgjør størsteparten av de anmeldte lovbruddene i fylket.
Innlandet har spesielt lavt antall eiendomstyverier (10 per 1000 innbyggere, mot 17 i Norge). Samtidig har vi litt flere trafikkovertredelser enn landsgjennomsnittet. Det samme gjelder for annen vinningslovbrudd og seksuallovbrudd.
Det har vært en reduksjon i antall rusmiddellovbrudd i Innlandet. Antallet er gått fra 6,8 per 1000 innbyggere i 2020 til 4,7 i 2022. Anmeldelser av rusmiddellovbrudd avhenger i stor grad av politiets og tolletatens kontrollvirksomhet.
Kriminalitet - flere tall på ssb.no, tabell 08486
Vaksinedekning
Siden de første vaksinene ble utviklet for over 200 år siden, har vaksiner blitt et av de viktigste verktøyene i folkehelsearbeidet. For mange potensielt farlige sykdommer er vaksinasjon det mest effektive forebyggende tiltaket man kjenner. Tall på vaksinasjonsdekning kan være til hjelp i vurdering av smittevernet i befolkningen samt vaksinasjonsprogrammets effektivitet.
Ved et effektivt vaksinasjonsprogram med høy vaksinasjonsdekning vil det sirkulere lite smitte i befolkningen, og det vil føre til at de uvaksinerte indirekte blir beskyttet. Dette kalles flokkimmunitet.
Vaksinasjon er frivillig i Norge. For at folk skal ville ta vaksiner, må de oppfatte at fordelene er større enn ulempene. Siden de fleste ikke har dyp kunnskap om vaksiner selv, er valget om å la seg vaksinere avhengig av at de har tillit til den informasjonen de får av helsepersonell og helsemyndigheter.
I Norge er det tradisjonelt sett høy oppslutning om vaksinasjon, noe som tyder på gjennomgående høy tillit. For eksempel har barnevaksinasjonsprogrammet stabil høy oppslutning rundt 95 % og dekningen av HPV-vaksine blant yngre kvinner er blant de høyeste i verden.
Vi ser det samme i Innlandet. Barnevaksinasjonsprogrammet har stabil høy oppslutning, rundt 95 %. HPV-vaksine hos yngre kvinner har økt fra 80,9 % i 2026 til 93 % i 2022.
Influensa kan gi alvorlig sykdom og i verste fall forårsake dødsfall hos personer i risikogruppene. Personer over 65 år er den største risikogruppen. Disse anbefales influensavaksine i tillegg til andre risikogrupper. Effekten av influensavaksine varierer fra år til år, men ligger i gjennomsnitt på cirka 60 prosent. Det vil si at omtrent 6 av 10 av de som vaksineres er beskyttet mot influensasykdom. Effekten avhenger av egenskaper ved viruset, vaksinen og de som vaksineres. Noen får influensa til tross for vaksine. For disse ser det likevel ut til at vaksinen kan redusere risikoen for alvorlige sykdomsforløp.
Andelen av de som er eldre en 65 år som har fått influensavaksine i Innlandet har økt fra 36,5% i 2018 til 61,6% i 2023. Vi ligger likevel under landsgjennomsnittet i vaksinasjonsdekning for denne gruppen som er på 62,3%.
Covid-19 er en luftveisinfeksjon som forårsakes av SARS-CoV-2, et koronavirus i familien coronaviridae. SARS-CoV-2 forårsaket en stor pandemi i perioden mellom 2019 og 2022. Viruset har fortsatt stor utbredelse i store deler av verden, og sirkulerer fremdeles i Norge. Befolkningsimmuniteten er høy, men beskyttelsen mot smitte blir lavere med tiden. Vaksinasjon og gjennomgått sykdom gir imidlertid god beskyttelse mot alvorlig forløp av covid-19 hos de aller fleste.
SARS-CoV-2-viruset kan gi alt fra asymptomatisk infeksjon til alvorlig sykdom og i sjeldne tilfeller død. Alvorlig sykdom og død er vanligere hos eldre og personer med underliggende sykdommer, men kan også forekomme hos personer uten kjente risikofaktorer.
Kommunene har ansvaret for å tilby koronavaksinasjon til personer som oppholder seg i kommunen. Antall vaksinasjoner (samlet for alle doser) for Covid-19 har Innlandet gått med fra 705 177 i 2021 til 182 010 i 2022 og til 68 347 pr 14.12.2023.
Les mer om vaksinasjonsdekning på norgeshelsa.no
Målet er null drepte i trafikken
Stortinget vedtok i 2002 Nullvisjonen. Visjonen har satt et mål om null drepte og hardt skadde i vegtrafikken. Nullvisjonen innebærer et delt ansvar mellom myndigheter og trafikanter.
Nasjonal transportplan for 2023–2033 har et etappemål for utviklingen i antall drepte og hardt skadde på maksimalt 350. I Innlandet jobbes det kontinuerlig med å oppnå visjonen og målene.
Innlandet har over de siste ti årene hatt en positiv reduksjon i trafikkulykker. Antallet av drepte er også gått ned over tid, selv om det dessverre har vært en økning de siste to årene.
I figuren under vises utviklingen for antall drepte og hardt skadde i Innlandet. Bruk også pilene til å navigere i rapporten for å få mer informasjon.
Tiltak for å forhindre ulykker
Trygg trafikk i Innlandet jobber for at ingen blir drept eller alvorlig skadd i trafikken. Dette skjer gjennom vedvarende innsats i mange kommuner.
Flere kommuner har blitt godkjent eller regodkjent som trafikksikker kommuner gjennom trafikksikkerhetsarbeidet, hvor dette har en sentral rolle for barnehager og skoler.
Les mer om trafikksikkerhetsarbeidet i fylkeskommunen