Kunnskapsgrunnlag for Innlandsstrategien 2024–2028
3 Miljømessig bærekraft
I et miljømessig bærekraftig samfunn tar vi vare på naturen som en fornybar ressurs for mennesker. Vi er fundamentalt avhengig av at jorda fortsetter å fungere som et overordnet økologisk livssystem. Verden står i en natur- og klimakrise, som fører til global oppvarming og klimaendringer. Havet og lufta blir varmere, økosystemer blir ødelagt, og det blir mer ekstremvær.
Klimaendringene fører til at samfunnet vi lever i må endres - både for å forhindre ytterligere oppvarming, og for å tilpasse oss de endringene som skjer. For innlandssamfunnet betyr dette at vi oftere vil oppleve episoder med store nedbørsmengder som igjen fører til flom og skred.
Ekstremværet «Hans» som rammet Innlandet 7. til 9. august i 2023 er det nyeste eksemplet. Kostnadene som følge av ekstreme nedbørsmengder og store skader er enorme.
En annen miljøkrise, som henger sammen med klimakrisen, er tapet av verdens naturmangfold. FNs naturpanel melder at naturmangfoldet, slik som ville dyr og økosystemer, aldri før har vært så truet som det er i dag (kilde: FN om bærekraftig utvikling).
For å omstille innlandsamfunnet må vi:
- redusere klimagassutslippene
- omstille samfunnet til en sirkulær økonomi
- utnytte naturressursene våre samtidig som vi ivaretar det biologiske mangfoldet og kulturarven
- lage et robust og klimatilpasset samfunn
- restaurere natur
- utnytte mulighetene som et endret klima gir oss
- ta vare på og utvikle arealene våre på en bærekraftig måte
Utfordringer
3.1 Forurensning
Det er mange faktorer som forurenser natur, vann og luft. I sentrumsområder, der det bor og virker flest mennesker, er forurensingen størst. Tilførsel, utslipp og avrenning av næringsstoffer, partikler, bakterier, tungmetaller og søppel fra jordbruk, punktutslipp fra store og små avløpsanlegg, lekkasjer fra avløpsledninger, skogbruk, avrenning fra gamle gruver og deponier, fra veibygging og veitrafikk, miljøgifter fra industri og overvann er eksempler. I senere år har også betydningen av lys- og støyforurensning fått økende oppmerksomhet.
Hva er forurensning?
Forurensning er spredning av stoffer til luft, vann eller jord som fører til ulempe eller skade på helse eller trivsel for mennesker, dyr og planter. Begrepet forurensning omfatter også plagsom støy, lys og nedfall som gir radioaktiv stråling (kilde: Store norske leksikon).
Grunnforurensning
I Norge er det strenge krav til utslipp av miljøgifter. Det er i dag 75 stoffer og stoffgrupper på prioritetslisten til norske myndigheter, og målet er stoppe utslippet av disse. Forekomster av miljøgifter i grunnen er ofte forårsaket av utslipp fra tidligere industri, avfallsfyllinger eller annen næringsvirksomhet. I Innlandet er det registrert mange steder med grunnforurensing, og opplysninger om disse er å finne i grunnforurensingsdatabasen. Opplysningene er i stor grad hentet gjennom kartlegging og registrering av saker som forurensningsmyndighetene har kjennskap til (Miljødirektoratet).
Miljøgifter er stoffer som forblir i miljøet i lang tid, hoper seg opp i levende organismer og har alvorlige langtidsvirkninger for helse, eller er svært giftige i miljøet. Målet er å stanse bruken og utslippene av dem.
Vann
I Innlandet har vi mange elver, bekker og sjøer, og disse deles inn i hele 3 416 vannforekomster. Av disse er 80% i god eller svært god tilstand, og relativt lite påvirket. De resterende 20 % av vannforekomstene påvirkes slik at det går ut over kvaliteten på vannet.
Miljøtilstanden beskriver hvordan det står til med vannet vårt.
Miljøtilstanden måles etter parametere som er definert i vannforskriften, og det kan vurderes etter både økologisk og kjemisk tilstand. Økologisk tilstand sier noe om mulighetene for å opprettholde gode og velfungerende økosystemer og deles inn i fem tilstandsklasser fra svært god til svært dårlig. Kjemisk tilstand baseres på tilstedeværelse av gitte miljøgifter og er enten god eller dårlig.
Det er god vannkvalitet når vannet er forholdsvis lite påvirket og det livet som naturlig er til stede ikke er endret. Gjennom å sikre en best mulig råvannskvalitet vil man også redusere behovet for vannrensing i drikkevannskildene.
Les mer i vannforskriften
Miljøtilstand- og miljømål-klassifisering
Gjennom vannforskriftsarbeidet og regionale planer for vannforvaltning har vi vedtatt miljømål for alle bekker, elver, sjøer og grunnvann i Innlandet. For en del vannforekomster må vi forbedre miljøtilstanden for å nå de vedtatte miljømålene.
Landbruk og avløp påvirker vannet
De største kildene til påvirkning på vannet i Innlandet er landbruk og avløp. Avrenning fra mindre avløpsanlegg som ikke tilfredsstiller rensekravene er registrert som en påvirkning på over 1000 vannforekomster.
De siste årene har tilstanden i Oslofjorden også blitt kraftig forverret. Hovedårsaken til dette er økt nitrogeninnhold i fjorden som følge av utslipp fra avløp og jordbruk i elvene rundt Oslofjorden.
Innlandet står for en betydelig andel av næringstilførselen. Innlandet bidrar til dette gjennom at vannet fra våre områder ender i Drammensvassdraget og Glomma, og til slutt i Oslofjorden. Vi har derfor en stor oppgave de neste årene i å få redusert disse utslippene. Dette krever store tiltak, spesielt i landbruket og i kommunalt og privat avløp.
Les mer om Oslofjordplanen
Les mer om vannforvaltning
Opplysninger om tilstanden til vannet finner vi i databasene Vannmiljø og Vann-nett.
Kilder til vannforurensning
Gamle gruver er en del av vår historie, men de fører også til forurensning ved at det i områder med nedlagte malmgruver ligger hauger med metallholdige avfallsmasser (velter).
Når avfallet i veltene blir eksponert for luft og vann oppstår en kjemisk reaksjon som medfører at metaller løses og vannet fra veltene blir forurenset. Vannet renner til bekker og elver, og bidrar til forurensning av vassdragene.
Et eksempel på dette er elva Folla som renner forbi Folldal gruver. Elva er tom for liv på en lang strekning.
I Innlandet er det stor aktivitet i bygge- og anleggsbransjen, både på vei, bane og innen boligbygging.
Anleggsarbeid kan medføre betydelig skade på miljøet ved blant annet at store mengder partikler/slam og en rekke andre forurensningskomponenter finner veien til vann og vassdrag.
Overskuddsmasser som ikke er forurenset fra bygge og anleggsvirksomhet kan innebære en risiko for forurensing som kan gi negative miljøeffekter.
Søppel og plast som ikke plukkes opp på land vil med stor sannsynlighet havne i elver, vann og til slutt i havet. Tiltak mot landbasert forsøpling og forsøpling langs vassdrag og sjøer i Innlandet henger derfor nøye sammen med bekjempelsen av marin forsøpling.
Du finner informasjon om ryddeaksjonene i Innlandet på ryddenorge.no.
Avrenning fra landbruk omfatter ulike forurensningskilder fra både jordbruk og skogbruk.
Avrenning fra jordbruk fører med seg næringssalter som fosfor og nitrogen, samt at det skjer en erosjon av jordpartikler. Dette kan føre til overgjødsling i vann og vassdrag. Tilføres det mer næring gjennom husdyrgjødsel eller kunstgjødsel enn det plantene på det dyrkede arealet tar opp, vil dette gi en økt tilførsel av næringsstoffer til omkringliggende vann og vassdrag. Den økte mengden næringsstoffer vil da føre til økt algevekst og gjengroing samt redusert oksygennivå i vannet. Dette endrer de naturlige økosystemene, og vil blant annet føre til at mange arter ikke lenger overlever.
Skogbruk kan også påvirke vann og vassdrag. De første årene etter hogst øker avrenningen av næringsstoffer fra området. En ser også påvirkninger som erosjon med økt jordtap til vann ved kjøreskader og feil markberedning.
Det er generelt mindre kunnskap om bidrag til avrenning fra skogbruk i forhold til jordbruk. Matjord og gjødsling er forutsetning for jordbruksproduksjon, og tap av disse ressursene kan føre til skade på både miljøet, klimaet og bondens økonomiske resultat.
Avløpsvann er en kilde til forurensing fordi det inneholder næringssalter og organisk materiale, og kan også inneholde andre typer forurensning. Etterslepet på investeringsbehovet ved kommunalt eide vann- og avløpsanlegg er estimert til 332 milliarder kroner de neste 20 årene (Kilde: Norsk vann).
Befolkningsvekst, skjerpede myndighetskrav, klimatilpasning og overvann, styrket sikkerhet samt økt fornyelsestakt på ledningsnettet, er utfordringer som driver frem behovet for investeringer.
Avløpsledningene er sårbare for lekkasjer og innlekk av fremmedvann. Vi deler renseanleggene inn i store og små anlegg. I Innlandet har vi totalt 226 store og 53 890 mindre renseanlegg. Mange av anleggene tilfredsstiller ikke dagens rensekrav.
Vann påvirkes av diffus avrenning og utslipp fra transport og infrastruktur knyttet til vei.
Diffuse utslipp til vann kan for eksempel være avrenning av overvann.
I tillegg er en del vannforekomster påvirket av fysiske endringer knyttet til f.eks. veikryssing av vassdrag, utfylling langs vassdrag og inngrep i kantsonen på grunn av liten avstand til vassdragene.
Andre påvirkninger fra samferdsel er knyttet til flytransport og jernbanetransport.
Påvirkningene fra samferdsel kan blant annet føre til økt erosjon og utvasking av næringsstoffer, partikkeltransport, tilslamming, vandringshindre og endrede kantsoner som påvirker den økologiske og kjemiske tilstanden i vannet.
Overvann er vann som renner av fra tette flater. Overvann fra vei og urbane områder kan være forurenset
- av ulike stoffer fra overflatene
- fra aktivitet som foregår på overflatene som for eksempel biltrafikk
- utslipp fra lekkasjer, søl og akutte uhell
- atmosfærisk nedfall av forurensninger som kan inkludere nedfall fra industri, trafikk, fyring, støv osv. i nærområdet
Les rapporten Forurensinger i overvann fra urbane flater – vannmiljømål og rensetiltak
Luft
Hvor forurenset utelufta er måles som svevestøv (PM10 og PM2,5), nitrogendioksid (NO2), bakkenær ozon (O3) og svoveldioksid (SO2), og er de viktigste stoffene som bidrar til lokal luftforurensing i byer og tettsteder i Norge.
Den største kilden til lokal luftforurensning i norske byer og tettsteder er veitrafikk med utslipp av eksos og veistøv fra piggdekkbruk. Vedfyring og oljefyring er også en viktig kilde til partikkelutslipp. Luftkvaliteten skal være under juridisk bindende grenseverdier, som er satt i forurensningsforskriften. Grenseverdien for PM10 er 50 µg/m3.
Luftkvaliteten varierer mye med årstidene og gjennom dagen. Luftkvaliteten er generelt på sitt verste om vinteren og er verre på dagtid enn om natten. Årsakene er spesielle værforhold om vinteren og høyere forurensningsaktivitet på dagtid. Det har vært en økende trend i utslipp fra veitrafikk.
Les mer i kapittel 3.3 Klimaendringer og klimagassutslipp
Se luftkvaliteten der du er akkurat nå
Det er i alt seks målestasjoner for luftkvalitet i Innlandet fylke. Vi har to i Lillehammer, én på Gjøvik, én i Brumunddal, én på Hamar og én i Elverum.
Se norske utslipp til luft og vann og generert avfall
Støy
Kilder til støy kan stamme fra bane, veg, og flyplass, vindmøller, skytebaner og industrivirksomhet. Støy fra transport, som flyplasser, veger, jernbaner, havner og terminaler, er unntatt fra forurensingslovens bestemmelser (kilde: Miljødirektoratet). På Miljøstatus kan man se oversikten over støykilder i Innlandet. Det er mange støyutsatte i Norge. Veitrafikk omtales som den største støykilden.
Støy er definert som uønsket lyd, og deles gjerne inn i to typer:
- irriterende støy: for eksempel ventilasjonsanlegg, vifte i pc-en og liknende
- skadelig støy:
- fra støyende omgivelser, mer enn 80 desibel
- impulslyd, mer enn 130 desibel
Les mer i kapittel 8.3.6 Antall støyplagede
Lys
Lysforurensing fører til sløsing med energi, men har også konsekvenser for økologi og helse ved at nattehimmelen blir lysere (kilde: Store norske leksikon). Lysforurensning kan påvirke døgnrytmen vår og på den måten gi negative helseeffekter. Lys påvirker også naturmangfold negativt.
Lysforurensning blir definert som uønsket, overflødig kunstig lys, og er med på å påvirke naturmangfold og vår helse ved at nattehimmelen blir lysere. Det er spesielt et problem i byer og tettsteder, men også ved for eksempel fritidsboliger og idrettsanlegg.
Plast på avveie
Plastavfall på avveie utgjør også et stort miljøproblem, særlig fordi det brytes så langsomt ned. Spredning av mikroplast er et raskt økende og svært alvorlig globalt miljøproblem.
Ryddenorge.no viser hvor mange ryddeaksjoner og hvor mange tonn søppel som er ryddet i Innlandet.
Forurensning er helseskadelig
Forurensing er en utfordring siden den påvirker helsa vår og kan gi skade på mennesker, dyr og planter. Rent vann, luft og jord er også et grunnleggende vilkår for framtidig matproduksjon og næringsutvikling som er viktig for Innlandet. Klimaendringene vil forsterke utfordringene med forurensing.
Forurensning vil blant annet føre til dårligere vannkvalitet og påvirke drikkevann, vanningsvann til landbruket og badevannskvaliteten og føre til tap av naturmangfold.
Avrenning av partikler kan føre til nedslamming av nærliggende bekker og dårligere leverkar for fisk og andre vannlevende organismer. Massetransport kan også føre til spredning av fremmede skadelige plantearter. Overskuddsmasser er en regional ressurs som bør ivaretas slik at de kan gjenbrukes.
Lysforurensning er en økende utfordring, spesielt i områder med fritidsboliger som vi har mange av i Innlandet, og kan påvirke både dyr og mennesker negativt.
Les mer om forurensning i kapitel 8.3 Fysisk, biologisk, kjemisk og sosialt miljø
3.2 Nedbygging av arealer
Selv om kun en liten del av Innlandets areal er bebygd, setter vår aktivitet gjennom bebyggelse og hytter, jordbruk, skogbruk, veier og annen infrastruktur preg på store arealer.
Naturen vår er en begrenset ressurs.
Hvordan arealene brukes påvirker i stor grad naturen vår. Naturen vår er en begrenset ressurs. Ny bebyggelse og nye veier gir store utslipp av klimagasser, tap av naturmangfold og tap av produksjonsarealer for jord og skogbruk.
Det er også viktig å vurdere hvordan effektene av arealbruk ett sted vil kunne påvirke arealer andre steder.
I 2022 ble en ny naturavtale, COP 15, besluttet i Montreal.
Deltagende land skrev under på at
- minst 30 % av land og hav på jorden skal bevares innen 2030
- all natur skal forvaltes bærekraftig
- 30 % av naturen som i dag er ødelagt skal restaureres innen 2030 for å beskytte biologisk mangfold
Det er ikke lenger nok å bevare natur, vi må også restaurere det som er ødelagt, og vi er nå inne i FNs tiår for naturrestaurering.
For å følge opp denne avtalen skal det komme en ny stortingsmelding som følger opp Stortingsmelding 14 Natur for livet.
Denne stortingsmeldingen vil være en handlingsplan for hvordan vi skal følge opp naturavtalen.
Les mer på regjeringen.no
Arealbruk
Arealbruk beskriver bebygde områder etter formål og kan for eksempel omfatte områder som brukes til bolig, næring, rekreasjon eller samferdselsformål (kilde: SSB).
Innlandet dekker et areal på over 52 000 km2 og er dermed Norges nest største fylke i areal etter oppsplittingen av Troms og Finnmark. Topografien er variert med alt fra fjell og varig snø og isdekt areal til frodige dalfører, store skogområder og intense landbruksområder.
I Innlandet dekker skogen nesten 48 % av arealet, 25 % er åpen fastmark, 8 % er myr, nesten 2 % av arealet er bebygd og litt over 4 % er jordbruksareal.
Inngrepsfri natur er en viktig indikator på hvordan vi bruker areal
Inngrepsfri natur defineres som områder som ligger 1 km eller mer unna tyngre inngrep. I 2018 hadde vi 11,5% inngrepsfri natur i Norge, og under 4 % inngrepsfri natur i Sør-Norge (kilde: Miljødirektoratet). Årlig bygges det ned store arealer, og i 2022 ble det bygd ned nesten 300 km2 i Innlandet (kilde: Arealbruk - innlandsstatistikk.no).
Nedbygging av arealer skyldes endret bruk av et arealområde. Dette kommer fra bebygde områder av boligbebyggelse, fritidsbebyggelse, næring, offentlig og privat tjenesteyting, transport, telekommunikasjon og teknisk infrastruktur, bebygd område for landbruk og fiske og andre bebygde områder.
Fritidsboliger
Innlandet er Norges største hyttefylke med flest fritidsboliger. I 2023 ble det registrert 88 591 fritidsboliger i Innlandet.
Det har vært en vekst i arealbruken til fritidsboliger i Innlandet på 10 % de siste ti årene. Det betyr at vi i 2023 hadde bygget ned ca. 94 kvadratkilometer til fritidsboliger. Areal knyttet til tilhørende infrastruktur som veger, parkering, vann- og avløp med mer er ikke regnet inn i dette tallet (kilde: innlandsstatistikk.no).
Den totale tomtereserven til fritidsboliger i Norge er estimert til å være 1 479 km2. Dette tilsvarer arealet av om lag 200 000 fotballbaner eller et areal omtrent fire ganger størrelsen til Mjøsa.
Fritidsboliger står for 25 % av den årlige nedbyggingen av natur i Norge.
Økningen i antall fritidsboliger har i tillegg til direkte arealbeslag av natur også flere indirekte arealbeslag som ikke er regnet med i tallene over. Dette er eksempelvis bruk av areal til infrastruktur som følge av fritidsboligene.
Over 90 % av reisene til fritidsboligene i Innlandet skjer i dag med privatbil. Dette gir behov for økt vegkapasitet som igjen krever areal.
Landbruk
Den mest grunnleggende ressursen for landbruk er produktivt landareal.
Per 2021 hadde Innlandet om lag 50 % skog- og 4 % jordbruksareal. Ser man på andel av Norges produktive jordbruksareal som per 2018 var 9868 km2, utgjør Innlandets andel 21 % og er det fylket som har mest landbruksareal i landet (kilde: SSB).
Økt sentralisering vil i mange tilfeller medføre et økt press på jordbruksarealer og arealer med natur- og kulturverdier.
Jord- og skogbruk er viktige næringer i Innlandet, og det er viktig å ivareta produksjonsgrunnlaget. Jordvern er avgjørende for matsikkerhet og beredskap. Regjeringen har varslet at jordvernet skal styrkes ytterligere. Per i dag er det fastsatt et jordvernmål om at den årlige omdisponeringen av dyrka mark ikke skal overstige 2000 dekar innen 2030 samlet for hele landet (kilde. regjeringen.no).
Nydyrking er fulldyrking eller overflatedyrking av jord. I Innlandet ble 6180 daa godkjent for nydyrking i 2022. Trøndelag kommer som nummer to med 2509 daa godkjent for nydyrking. Totalt godkjent nydyrket areal i Norge var 15900 daa. Innlandet er dermed det fylket i landet hvor det foregår mest nydyrking (kilde: SSB).
Kraftproduksjon og arealbruk
Kraftproduksjon krever nødvendig areal til å etablere og drifte anleggene og føre frem energien i ledningsnettet til forbrukeren.
Skal Innlandet dekke sitt framtidige energibehov må vi bli mer energieffektive, øke produksjonen og forsterke kraftnettet.
Eksempler på fornybar energi er solenergi, vindkraft, vannkraft og geotermisk energi (jordvarme). Innlandet har et stort uforløst potensial i bruk av biomasse (brensel som stammer fra trær og planter, gjødsel, brenntorv med mer) og restressurser til energiformål, som for eksempel biogass.
Kraftproduksjon krever nødvendig areal til å etablere og drifte anleggene og føre fram energien i ledningsnettet til forbrukeren.
Både sol- og vindkraftverk består av infrastruktur som adkomstveier, oppstillingsplasser og lignende. Vindmøller må stå på avstand fra hverandre for å unngå å få vaketap. Vaketap er tap i produksjonen på grunn av interaksjon mellom turbiner som står for nærme hverandre. Det gjør at planområdet for en vindpark blir vesentlig større enn hva som er direkte berørt areal.
Planområdet til et vindkraftverk kan på mange måter anses som vindkraftverkets tomtebehov. Planområdet vil si et avgrenset areal, som vindkraftverket med veier, oppstillingsplasser og vindturbiner skal plasseres innenfor.
Det setter det direkte påvirkede arealet for vindkraftverket lik planområdet, slik det kommer frem i meldinger, søknader og konsesjonsvedtak. Utfra det antas det typiske planområdet for fremtidige vindkraftverk å ligge i størrelsesorden 30–40 km2/TWh. For å dekke all ny fornybar kraftproduksjon i Innlandet med vindkraft vil dette altså tilsvare et areal på omtrent 140 km2.
I Innlandet er bare ca. 50 % av vannkraften regulerbar, mens i Norge sett over ett er den regulerbare kraften ca. 75%. Det kan kreve at vi må ta i bruk nye vassdrag/vannområder og berøre nye områder og natur.
Solkraftparker har større fleksibilitet i plassering enn vindkraft, men hele anleggene vil som regel gjerdes inn noe som igjen betyr større barriereeffekter enn vindkraft.
Det finnes i dag ingen solpark i Norge å bruke som referanse på produsert kraft per areal, og hvor mye energi man kan få ut av en solcelle avhenger av mange forhold. Det konsesjonsgitte anlegget Furuseth er på 175 daa og er estimert å produsere 6,4 GWh. Basert på 175 km2/6,4 GWh blir et typisk planområde for fremtidig solkraft i størrelsesorden 2750 km2/TWh. For å dekke all ny fornybar kraftproduksjon i Innlandet med solkraft vil dette altså tilsvare et areal på omtrent 11 000 km2.
I dag er 46,8 % av Innlandet fylkes bebygde areal transport, telekommunikasjon og teknisk utstyr.
Veg og annen infrastruktur for transport
Infrastrukturen i Innlandet binder fylket og resten av landet sammen, noe som er viktig for både nasjonal og internasjonal transport. Dette gjelder både veg og bane, gods- og persontransport.
I et stort fylke som Innlandet blir det mange kilometer med veg og jernbanestrekninger. Norge har totalt 97 746 km offentlig veg. Riksvegene utgjør 10 676 km og fylkesvegene utgjør 44 623 km. Av dette har Innlandet 1 414 km riks- og europaveger, 6 790 km fylkesveg, 3 884 km kommunal veg og 21 323 km er privat veg.
Jernbanestrekningene som er i drift i Innlandet er Dovrebanen, Kongsvingerbanen, Rørosbanen (ikke elektrifisert), Solørbanen (ikke elektrifisert, kun godstrafikk i dag), Gjøvikbanen, Raumabanen (ikke elektrifisert). Denne infrastrukturen krever areal.
Fra 2020-2023 økte arealet til transport, telekommunikasjon og teknisk infrastruktur med 2,4 km2 i Innlandet ( kilde: Innlandsstatistikk - arealbruk ).
Områder utsatt for naturfare
Innlandet har, og vil oppleve hendelser som flom, skred, isgang, tørke, vind og skogbrann. Vi har mer en 67 000 km elv og over 2000 km2 sjø (vann-nett). Mye av arealet som grenser til vassdragene er utsatt for flom. I nordlige deler av fylket har vi mye bratt terreng med skredfare, og i sørlige deler av fylket er det områder under marin grense med kvikkleie. Arealer som er utsatt for naturfare må vises særlig hensyn i arealplanleggingen.
Fare og aktsomhetskart er utarbeidet av Norges vassdrags og energidirektorat (NVE). Disse viser flom, skred i bratt terreng, kvikkleire og ustabile fjellparti. Sammen med hendelser gir disse gode indikasjoner på områder som kan være utsatt for naturfarer.
Det er verdt å merke seg at aksomhetskartene ikke er nøyaktige, og det gjenstår mye kartleggingsarbeid mange steder. Dette er en utfordring i arealplanleggingen. Det digitale kartgrunnlaget i InnlandsGIS har dreneringslinjer for å vise hvor overflatevann kan ta veien.
Hvorfor er arealendringer en utfordring?
Landbruk, skogbruk, transport, boliger, hytter, næringsliv og kraftproduksjon bruker arealer. Samtidig som vi er helt avhengig av å bruke arealer, endrer de naturlige arealenes tilstand og funksjon.
Mange miljøproblemer har utspring fra arealbruken. Nedbygging av arealer fører til klimaendringer og utslipp av klimagasser, redusert mulighet til framtidig karbonbinding, tap av biologisk mangfold, tap av kulturminner, endring av kulturlandskap og forurensning av vann, jordbunn og luft.
Konsekvensene kan være direkte, f. eks. ødeleggelsen av naturlige habitater (levesteder) og landskaper, eller indirekte, som f. eks. jordforsegling og avskoging, som blant annet øker risikoen for flom (kilde: Om arealbruk – Det europeiske miljøbyrået).
Plassering av boliger, fritidsboliger og næringsbygg har også betydning for lokalsamfunnenes attraktivitet og næringsutvikling, i tillegg til muligheter for deltagelse i samfunnslivet for hele befolkningen. Dette må sees i sammenheng.
Les mer i kapitel 8.3.4. Tilgang på friområder og friluftsområder
Areal- og naturregnskap for Innlandet
Fylkeskommunen har utarbeidet et areal- og naturregnskap for Innlandet, som skal bidra til en bærekraftig arealforvaltning.
Les mer om areal- og naturregnskapet på fylkeskommunens nettsider
3.3 Klimaendringer og klimagassutslipp
Den globale oppvarmingen fører til at vi har et klima i endring og at klimaendringene vil øke i årene framover (kilde: FNs klimapanels sjette hovedrapport).
FNs klimapanel slår fast at pågående og fremtidig global oppvarming i all hovedsak er menneskeskapt. Klimaet vil også endre seg i Innlandet. For å begrense endringene må vi redusere utslippet av klimagasser. Samtidig vil vi oppleve mer ekstremvær, og dette må vi forberede oss på.
Hva er klima, klimaendringer og klimagasser?
Klima er gjennomsnittlig vær over tid. Vi kler oss for været, men bygger hus tilpasset klimaet (kilde: Store norske leksikon).
Klimaendringer er endringer i hvor ofte ulike typer vær forekommer. Det kan være endring i middelverdier av temperatur, nedbør, vannføring eller vind. Det kan også være endringer i hvor ofte og intenst ekstremt vær inntreffer.
Ekstremvær er situasjoner der været utgjør en fare for liv, sikkerhet, miljø og materielle verdier, og kan omfatte ekstrem vind, store nedbørsmengder og ekstreme temperaturer.
Klimagasser er gasser som påvirker klimaet ved å virke inn på jordens og atmosfærens strålingsbalanse (kilde: Store norske leksikon). Klimagassutslipp består av ulike klimagasser: karbondioksid, metan, lystgass og ulike fluorkarbongasser.
Kommunene, fylkeskommunene og staten skal gjennom planlegging og øvrig myndighets- og virksomhetsutøvelse stimulere til, og bidra til reduksjon av klimagassutslipp, samt økt miljøvennlig energiomlegging. Planleggingen skal også bidra til at samfunnet forberedes på og tilpasses klimaendringene (kilde: Lovdata).
Mer ekstremvær
Fram mot 2100 er gjennomsnittstemperaturen i Innlandet beregnet å øke med ca. 4,0 – 4,5 grader celsius. Den største temperaturøkningen er forventet å komme på vinteren, og kan bli ca. 5,0 grader høyere enn i dag.
Sommertemperaturen vil øke med ca. 3,5 grader celsius. Dette kan føre til at vekstsesongen vil øke med en til to måneder. Om vinteren blir lave temperaturer sjeldnere, mens det sommertid blir flere dager med middeltemperatur over 20 grader celsius.
Årsnedbøren i Innlandet er beregnet til å øke med ca. 15–20 %, mest om vinteren og minst om sommeren. Det er ventet flere episoder med kraftig nedbør, både i intensitet og hyppighet for alle årstider. Nedbørsmengden for døgn med kraftig nedbør er forventet å øke med 20 %. For nedbør som varer under et døgn er mengdene forventet å øke enda mer.
Det er forventet stor reduksjon i snømengdene og antall dager med snø i lavereliggende områder. Det kan bli opp til 1–4 måneder kortere snøsesong (kilde: Klimaprofilen for Hedmark og Klimaprofilen for Oppland).
Vegtrafikk og jordbruk er store utslippskilder
I 2021 utgjorde utslippene i Innlandet 2,37 millioner tonn CO2e. Sektorene veitrafikk, jordbruk og annen mobil forbrenning utgjør til sammen 90 % av utslippene våre.
Veitrafikk er den sektoren som slipper ut mest klimagasser i Innlandet med hele 42 %. Utslippene fra tunge kjøretøy er absolutt størst, og utgjør en fjerdedel av de totale klimagassutslippene våre. Personbiler har hatt den største reduksjonen i utslipp over tid. Det skyldes i hovedsak innfasing av elektriske biler. Elektrifisering er også årsaken til at utslippene fra veitrafikk har blitt redusert over tid, selv om mengden veitransport har økt.
Jordbrukssektoren står for 37 % av klimagassutslippene våre. Sektoren omfatter utslipp av metangasser fra fordøyelsesprosesser hos husdyr, lystgassutslipp fra jordbruksarealer (fra spredning av husdyrgjødsel og husdyrgjødsel sluppet under beite, bruk av kunstgjødsel og bruk av planterester, slam og annen organisk gjødsling), utslipp fra gjødsellager. Utslippene fra jordbruk har holdt seg ganske stabile over tid, med noe variasjon i utslippene fra jordbruksarealer. Disse tallene inkluderer ikke opptak av klimagasser.
Les mer i kapittel 3.6 Grønn omstilling i landbruket
«Annen mobil forbrenning» utgjør 11 % av utslippene våre. Sektoren omfatter utslipp som stammer fra bruk av avgiftsfri diesel og bensin til ikke-veigående motorredskaper som traktorer, anleggsmaskiner og snøscootere. Avgiftsfri diesel brukes blant annet i næringer som jordbruk, skogbruk og bygg og anlegg. Sektoren omfatter også maskineri som benyttes av private husholdninger.
Kilde: Innlandsstatistikk og Miljøverndirektoratet
Utslipp fra bygg og anlegg og «andre næringer» varierer mest over tid. Utslipp fra jord- og skogbruksmaskiner og fra avfallsbehandling har vært stabile.
Opptaket av klimagasser i naturen er synkende. Selv om arealene i Innlandet fremdeles tar opp mer CO2e enn vi slipper ut, fører arealbruksendringer til at det tas opp stadig mindre mengder klimagasser fra atmosfæren. Det skyldes blant annet at skogen som ble plantet i etterkrigstida nå er hogstmoden og at vi stadig bygger ut karbonrike arealer.
Det meste av karbonet lagret i norsk natur er lagret i jord. De største karbonlagrene finnes i myr, som har fem til ti ganger mer karbon lagret under bakken, sammenlignet med den mest karbonrike skogen. Det er viktig å unngå arealendringer i de mest karbonrike naturtypene.
Se Miljødirektoratets veileder
Flom vil bli mer vanlig
Klimaendringene fører til at vi må være forberedt på at værrelaterte hendelser kan skje på andre steder, på andre tider av året enn vi er vant til, og at de kan skje oftere. Flere episoder med kraftig nedbør vil øke vesentlig både i intensitet og hyppighet i framtida noe som vil føre til flere og større regnflommer og mer vind. I mindre bekker og elver må vi forvente en økning i flomvannføringen. Utfordringer med overvann vil bli større enn i dag. Til sammen gir dette økt fare for jord-, flom- og sørpeskred. Høyere temperaturer og økt fordamping vil føre til økt sannsynlighet for tørke og skogbrann om sommeren.
De siste ti årene har forsikringsselskapene i Norge utbetalt en samlet erstatning på rundt 30 milliarder kroner for skader på bygninger og innbo, samt skogskader som kan skyldes naturhendelser eller vær. Utbetalingene viser at Innlandet er hardest rammet i landet når man ser på erstatninger utbetalt etter flom- og skredhendelser. Om vi ikke forbereder samfunnet på et endret klima vil sannsynligheten for værrelaterte skadehendelser øke i årene framover.
Klimaendringene vil blant annet
- forsterke naturfarene
- gi oss utfordringer med overvann
- føre til fare for økt forurensning
- føre til tap av naturmangfold
- føre til tap av kulturlandskap og kulturmiljø
- påvirke matproduksjon
- påvirke skogbruket
- påvirke vintersesongen vår i fremtiden
Klimarisiko er risiko for skader eller tap som følge av klimaendringer (kilde: Store Norske Leksikon).
Begrepet er aktuelt i samfunnsplanlegging, der det er viktig å synliggjøre hvordan klimaendringene og ulike tiltak for å begrense dette kan påvirke eller endre forutsetninger for virksomheter.
Håndtering av klimarisiko i kommuner krever samarbeid på tvers av fagfelt og organisasjonsnivå. den norske statskommunalbank har utarbeidet en egen metodikk for hvordan man kan jobbe med klimarisiko i kommunal planlegging.
Se metodikken fra Kommunalbanken (lenke - se dokument)
3.4 Biologisk mangfold reduseres
Naturen er kilde til de fleste goder vi nytter oss av i Innlandet. Pollinatorer må til for vellykkede matavlinger, skogen gir oss tømmer til bygging og oppvarming og de som driver med friluftsliv er avhengig av en natur å besøke.
Mesteparten av ressursene som naturen gir oss, baserer seg på stabile livsmiljøer med varierende artsmangfold.
I 2022 ble en ny naturavtale, COP 15, besluttet i Montreal.
Deltagende land skrev under på at
- minst 30 % av land og hav på jorden skal bevares innen 2030
- all natur skal forvaltes bærekraftig
- 30 % av naturen som i dag er ødelagt skal restaureres innen 2030 for å beskytte biologisk mangfold
Det er ikke lenger nok å bevare natur, vi må også restaurere det som er ødelagt, og vi er nå inne i FNs tiår for naturrestaurering.
For å følge opp denne avtalen skal det komme en ny stortingsmelding som følger opp Stortingsmelding 14 Natur for livet.
Denne stortingsmeldingen vil være en handlingsplan for hvordan vi skal følge opp naturavtalen.
Les mer på regjeringen.no
Hva er biologisk mangfold?
Biologisk mangfold er mangfoldet av levende organismer og gjelder på både artsnivå og økosystemnivå. Begrepet omfatter ofte antall arter, men kan også brukes i forbindelse med genetisk mangfold, naturtyper og mangfoldige leveområder (kilde: Store norske leksikon).
De senere årene har biologisk mangfold blitt en indikator på miljøtilstand.
Lov om forvaltning av naturens mangfold, også kjent som naturmangfoldloven, trådte i kraft i 2009.
Formålet med loven er at naturen med dens biologiske, landskapsmessige og geologiske mangfold og økologiske prosesser tas vare på ved bærekraftig bruk og vern, også slik at den gir grunnlag for menneskenes virksomhet, kultur, helse og trivsel, nå og i fremtiden, også som grunnlag for samisk kultur.
Ved offentlig myndighet og beslutningstaking skal §§ 8-12 legges til grunn.
§ 8 Kunnskapsgrunnlaget går ut på at beslutninger som tas skal baseres på vitenskapelig kunnskap om naturen som berøres. Det skal gjøres en vurdering om hvorvidt eksisterende kunnskapsgrunnlag er godt nok, og om det er nødvendig med nye kartlegginger.
§ 9 Føre-var-prinsippet går ut på at tvilen skal komme naturen til gode når det tas beslutninger. Hvis det er usikkert hvorvidt tiltaket vil føre til skade på naturmangfoldet, skal det gjennomføres utredninger/kartlegginger for å fylle kunnskapshullene før det fattes vedtak.
§ 10 Økosystemtilnærming og samlet belastning går ut på at en eventuell påvirkning på økosystemet skal vurderes ut fra den samlede belastningen økosystemet blir utsatt for.
§ 11 Kostnadene ved miljøforringelse skal bæres av tiltakshaver. Den/de som gjennomfører tiltaket skal dekke kostnadene av avbøtende tiltak og/eller restaurering ved skade på naturmangfoldet.
§ 12 Miljøforsvarlige teknikker og driftsmetoder går ut på at det skal benyttes teknikker og driftsmetoder som gjør minst mulig skade på naturmangfoldet, samtidig som at en oppnår best samfunnsmessig resultat.
Mer fra naturmangfoldloven
Mange truede arter og naturtyper i Innlandet
Norsk rødliste for naturtyper 2018 viser at vi har 69 truede naturtyper i Innlandet.
I tillegg har vi 1595 rødlistede arter i Innlandet, hvorav 944 er truet (kilde: Norsk rødliste for arter 2021).
Konkrete utviklingstall for Innlandet er vanskelig å finne, men på landsbasis har antallet rødlistede arter holdt seg relativt stabil, mens andelen truede arter har en markant økning (kilde: artsdatabanken.no).
Forsvinner fortere
Arter forsvinner i et stadig høyere tempo (kilde: Statsforvalteren i Innlandet).
Arealendringer er den største driveren for tap av biologisk mangfold, og nasjonalt påvirker det ni av ti truede arter. Fysiske inngrep som ikke er knyttet til skog- eller jordbruksaktivitet, påvirker 56 % av de truede artene på landsbasis negativt.
Les mer i kapittel 3.2 Nedbygging av arealer
Prioriterte arter
I Innlandet har vi spesielt ansvar for seks prioriterte arter: dragehode, elvesandjeger, fjellrev, svartkurle, rød skogfrue og elfenbenslav.
Over halvparten av de rødlistede artene i Innlandet har skog som hovedhabitat, og 444 av disse er definert som truet.
290 truede arter er knyttet til kulturbetingede naturtyper (kilde: artsdatabanken.no).
Prioriterte arter er arter som har fått en ekstra beskyttelse gjennom forskrift etter naturmangfoldloven.
Det må søkes om dispensasjon for å kunne gjøre tiltak som påvirker en prioritert art negativt.
Les mer om prioriterte arter
Vi har et spesielt ansvar for villrein, siden noen av de siste viltlevende bestandene i Europa er å finne i Norge og i Innlandet.
Kvalitetsnormen for villrein
Klassifisering 2022: Ingen av de ti nasjonale områdene ble vurdert til grønn (god tilstand).
Tre områder med villreinareal i Innlandet ble gule (middels kvalitet): Forollhogna, Sølnkletten og Reinheimen-Breheimen.
Tre områder med villreinareal i Innlandet ble røde (dårlig kvalitet): Knutshø, Snøhetta og Rondane.
I Norge har vi noen av de siste viltlevende bestandene av villrein i Europa, noe som gir oss et internasjonalt forvaltningsansvar. Seks av ti av de nasjonale villreinområdene har areal helt eller delvis innenfor Innlandets fylkesgrenser (kilde: Statsforvalteren i Innlandet).
Villrein ble i 2021 oppført på norsk rødliste for arter som nær truet (NT), hovedsakelig på grunn av arealendringer og fragmentering. Den ble også i 2016 oppført på IUCNs globale rødliste for trua arter (kilde: artsdatabanken).
Villrein forflytter seg
Villrein er nomadisk og forflytter seg mellom sommer- og vinterbeite, der den oppsøker egnet plantekost og unngår nedbeiting av områder. Arten er sky og er veldig vár for forstyrrelser, til den grad at det negativt påvirker individets allmenntilstand. Den krever derfor store, urørte naturområder der den kan oppholde seg uforstyrret.
Ved å ivareta arealer for villrein, vil man samtidig kunne ta vare på mange andre arter i fjelløkosystemene.
Menneskelig aktivitet
Det er ikke primært de tekniske inngrepene som virker forstyrrende for villreinen, men menneskelig aktivitet knyttet til disse. Foruten å unngå å bygge i nærheten av sårbare områder for villrein, vil kanalisering av ferdsel være et av de viktigste avbøtende tiltakene for å redusere konflikter med arten. Tiltak for å forby ferdsel helt i visse områder og tidsrom er kontroversielt, da dette utfordrer allemannsretten.
Kvalitetsnorm for villrein
Regjeringen innførte en kvalitetsnorm for villrein i 2020, som skal være et styringsverktøy i forvaltningen. Dersom kvalitetsnormen i et villreinområde ikke nås, er målet at kvalitetsnormen skal være et grunnlag for å iverksette avbøtende tiltak, slik at tilstanden i området kan bringes opp på et nivå som tilfredsstiller kravene.
Klima- og miljødepartementet kan i samråd med andre berørte myndigheter, vedta at tiltaksplaner skal utarbeides for å belyse hvilke tiltak som er nødvendige for å bedre forholdene for villreinen. For Innlandet startet det i 2023 opp et arbeid med tiltaksplaner for Rondane, Snøhetta og Knutshø villreinområder. Tiltak i villreinområder må nødvendigvis involvere alle berørte aktører og disse må dra i samme retning.
Vernet natur i Innlandet
Innlandet har Norges høyeste andel av vernet natur (21 %). 11 Nasjonalparker, 31 landskapsvernområder, 322 naturreservater og 26 områder med annet vern er å finne helt eller delvis i Innlandet. I juni 2023 vedtok kongen å opprette ni nye og utvide fire eksisterende naturreservater i Innlandet (Les mer hos Statsforvalteren om nye verneområder i Innlandet).
Det er stor variasjon i hvordan vernet er fordelt, men fjell er naturtypen som har størst grad av vern.
Det er åtte områder delvis eller helt innenfor Innlandets fylkesgrenser som omfavnes av en internasjonal våtmarkskonvensjon kalt Ramsar-konvensjonen. For å ta vare på den mangfoldige norske vassdragsnaturen er et utvalg av norske vassdrag vernet, der totalt 44 verna vassdrag er å finne helt eller delvis innenfor Innlandets fylkesgrense.
Våtmarkskonvensjonen, kjent som Ramsar-konvensjonen, er en global konvensjon for å ivareta viktige våtmarksområder. Medlemsland er forpliktet til å oppgi minst ett våtmarksområde på en liste over internasjonalt viktige våtmarksområder.
Siden Ramsar-områder er av global interesse, er de under en egen type vern. Konvensjonen gikk i utgangspunktet ut på å bevare våtmarker som leveområder, særlig for fugl. I dag omfatter den mye mer ivaretakelse av våtmarker som økosystemer - både når det gjelder leveområder for flora og fauna, men også som en ressurs for mennesker (kilde: Miljødirektoratet, Store norske leksikon).
Ramsarområder i Innlandet (kilde: Naturbase):
- Åkersvika (Hamar og Stange)
- Dokkadeltaet (Nordre og Søndre Land)
- Hedmarksvidda våtmarkssystem (Løten, Hamar og Rinsaker)
- Hynna (Gausdal)
- Kvisleflået (Engerdal)
- Atnsjømyrene (Folldal, Stor-Elvdal, Sør-Fron)
- Fokstumyra (Dovre)
- Tufsingdeltaet (Os)
Les mer om Ramsar-konvensjonen
Ta vare på hverdagsnaturen
I forvaltningen av arealer er det også viktig å vektlegge hverdagsnaturen, og ikke bare ivareta spesiell natur (arter og naturtyper av særlig forvaltningsmessig betydning).
På lengre sikt kan vi dermed unngå at vanlige arter havner på rødlista.
Les mer i kapittel 8.3.4 Tilgang til friområder og friluftlivsområder
Over 50 % av arealet i Innlandet er skogområder (kilde: innlandsstatistikk.no), og over 60 % av Norges arter er å finne i skog. I Innlandet er det mest gran- og furuskog, men også en del lauvtredominert skog (kilde: NIBIO).
6 % av Innlandets arealer kategoriseres som åpen myr. Våtmarker er viktige leveområder for mange spesialister, og står for flere viktige økosystemtjenester. Spesialister er arter som er tilpasset relativt snevre livsbetingelser (kilde: Store norske leksikon).
Plan- og bygningsloven er et sentralt juridisk virkemiddel for å ta vare på biologisk mangfold i areal- og naturressursdisponeringen. Vel 80 % av arealene i Norge er gjennom vedtatte kommuneplaner lagt ut som landskaps-, natur- og friluftsområder, såkalte LNF-områder (kilde: Regjeringen).
Hvordan vil det gå når det biologiske mangfoldet reduseres, og hva er statusen?
Økosystemtjenester defineres som goder og tjenester vi får fra naturen og er et begrep utviklet for å gi en bedre forståelse for sammenhengen mellom menneskelig velferd og tilstanden i økosystemene.
Økosystemtjenester deles inn i fire ulike typer:
Forsynende tjenester er konkrete goder som kan brukes direkte. Eksempler er mat, ferskvann og materialer.
Regulerende tjenester er forhold der økosystemer kontrollerer og påvirker faktorer som er relevante for menneskers miljø. Dette vil være økosystemtjenester som ikke direkte utnyttes, men som likevel påvirker menneskelig velferd. Eksempler er pollinering, klimaregulering og beskyttelse mot ekstremvær.
Støttende tjenester er de grunnleggende livsprosessene som må være til stede for at økosystemene skal kunne levere andre økosystemtjenester. Disse skiller seg ut fra de andre tjenestegruppene fordi de inngår i ganske komplekse økologiske samspill og er nødvendige brikker i alle økosystemer. Eksempler er fotosyntese, jorddannelse, næringsstoffkretsløp og vannkretsløp.
Kulturelle tjenester er rollen naturen spiller for menneskers kunnskap og opplevelse. Eksempler er friluftsliv, reiseliv og rekreasjon.
(Les mer om økosystemtjenester)
Mye skog og våtmark går jevnlig tapt til utbygging av menneskelig infrastruktur. Alle de halvnaturlige naturtypene i Norge er oppført på rødlista på grunn av mangelen på jevnlig skjøtsel.
Viktige økosystemer i Innlandet
Våtmark skaper unike leveområder og økosystemer der land og vann møtes. Våtmark har mange viktige egenskaper vi trenger fremover: den lagrer store mengder karbon, renser vann for næringsstoffer og suger til seg overflødig vann ved flom- og ekstremnedbør-hendelser.
Av Innlandets totale areal er 6 % kategorisert som åpen myr (innlandsstatistikk.no).
Skog dominerer Fastlands-Norge, og 50 % av arealet i Innlandet er skogområder (kilde: innlandsstatistikk.no).
34 % av landets produktive skogareal er å finne i Innlandet fylke. Dette en stor ressurs som må forvaltes riktig, og det er viktig å gjennomføre en drift som sikrer videre vekst og opprettholder økosystemfunksjonene, selv med uttak av tømmer. Selv om Innlandet har mye skog, er den økologiske tilstanden i skogene ikke nødvendigvis høy. Mange steder er det behov for tiltak for å styrke naturmangfoldet.
Skogen er hjem til over 60 % av de kjente artene i Norge. Det føres et intensivt skogbruk på landsbasis, og mye av skogen har på et tidspunkt vært hogd. Den vanligste hogstformen er flatehogst, der alle trærne i et område fjernes likt, noe som fører til nedgang i biologisk mangfold.
I forbindelse med skognæringa blir det også utbygd skogsbilveier, som igjen er med på å fragmentere sammenhengende naturområder.
I Innlandet er kun 5 % av fylkets skogarealer vernet. Dette har bidratt til at det nå er en veldig liten andel inngrepsfri skog på landsbasis.
Kulturlandskap eller halvnaturlig mark, er naturtyper som har oppstått gjennom lang tid med skjøtsel. Dette er områder som tidligere har blitt brukt i forbindelse med landbruk og dyrehold, som på grunn av den jevnlige skjøtselen har utviklet et helt særegent artsmangfold.
Alle halvnaturlige naturtyper i Norge er å finne på rødlista. Dette er hovedsakelig på grunn av mindre seterdrift og husdyrhold.
Les mer om kulturlandskap i kapittel 3.11 Særegen natur- og kulturarv
Pollinatorenes rolle i forbindelse med matproduksjon er godt kjent. Dette er et av mange eksempler på økosystemtjenester vi i dag er avhengig av, som står i fare for ikke å være like tilgjengelig i årene fremover.
Ca. 1/3 av vår matproduksjon og 70 % av landbruksvekstene er avhengig av at insekter bærer med seg pollen fra et planteindivid til et annet. Videre har rundt 80 prosent av ville norske plantearter nytte av pollinatorer (kilde: Artsdatabanken - Kunnskapsstatus for insektspollinering i Norge).
Som en følge av dette er det utarbeidet en nasjonal pollinatorstrategi, som Miljødirektoratet har ansvaret for. Hovedmålet i strategien er å sikre levedyktige bestander av villbier og andre pollinerende insekter for å opprettholde pollinering i matproduksjon og naturlige økosystemer.
En oppfølging av strategien er tiltaksplan for ville pollinerende insekter.
Humler og bier regnes som de viktigste pollinatorene, og hele 30,6 % er av disse er på rødlista og 17 % er truet. Hovedårsaken er arealendringer som utbygging, oppdyrkning, grøfting, skogsdrift og opphør av beite og slått (kilde: Artsdatabanken 2021). Flere insekter og pollinatorer er spesialisert til å leve i kulturlandskap, og står derfor i fare for utrydning når kontinuerlig skjøtsel (enten i form av beitedyr eller slått) opphører.
Andre faktorer av betydning er klimaendringer, fremmede skadelige arter og bruk av plantevernmiddel (kilde: Miljøstatus).
Naturmangfoldet og menneskelig aktivitet
I konflikten mellom menneskelig aktivitet og bevaring av naturmangfold, er det ofte naturverdiene som taper, selv i vernede områder.
Naturen er en stor og viktig ressurs i Innlandet, som vi bygger verdiskapingen og næringsutviklingen vår på. Menneskelig aktivitet har endret naturen betydelig, og endringene har alvorlige konsekvenser for det biologiske mangfoldet.
I konflikten mellom menneskelig aktivitet og bevaring av naturmangfold, er det ofte naturverdiene som taper, selv i vernede områder.
Den stadig økende hytteutbyggingen krever store og viktige naturområder. Fragmentering og infrastruktur hindrer naturlige vandringsmønstre og bidrar til økt konkurranse om ressurser innenfor mindre områder. Her blir spesialiserte arter utkonkurrert av de mer tilpasningsdyktige artene.
Dette vil etter hvert føre til en utjevning av artsmangfoldet, som vil si at mangfoldet synker. For eksempel blir tilstanden i villreinstammene (som er avhengig av mye plass) stadig dårligere, ettersom leveområdene deres blir mindre på grunn av utbygging og forstyrrelser.
Ta vare på naturområdene
På den andre siden er Innlandet et naturfylke, med store naturområder som benyttes mye i forbindelse med friluftsliv og folkehelse. For å opprettholde turismen, må en ta vare på naturområdene folk reiser for å besøke. Det er derfor en hårfin balansegang mellom videre utvikling av infrastruktur og bevaring av viktige naturverdier, og det blir viktig med bærekraftige løsninger.
Naturen er sammensatt av økologiske næringskjeder og næringsnett, der artene har ulike økosystemfunksjoner. Flere av dem er kjent, men det er fortsatt mange sammenhenger vi ikke vet om. En del endringer vil kunne reverseres ved hjelp av blant annet restaurering, men noen tap vil være irreversible. Med dette vil også artens rolle og funksjon i økosystemet være permanent borte. Tap av arter kan derfor ha større ringvirkninger på sikt på grunn av ukjente funksjonsområder, noe som forsterkes av økte klimaendringer.
Les mer om naturgoder
300 forslag til endringer
Sju norske miljøorganisasjoner lanserte i juni 2023 en veileder med over 300 forslag til endringer som må til for at Norge skal reversere tapet av natur og nå målene i naturavtalen.
Veilederen skal hjelpe politikere til å trappe opp den norske naturpolitikken.
Les "For naturen — Sivilsamfunnets naturpolitiske løsninger fram mot 2030".
Muligheter
3.5 Bærekraftig arealforvaltning
I Innlandet har vi en ambisjon om å ta vare på og utvikle arealene våre effektivt, helhetlig og tilpasset lokale forhold. Arealene og naturen er under press, og det er mange verdier og ressurser vi skal ta vare på. Bærekraftig arealforvaltning legger til rette for å ivareta naturen, samtidig som vi skaper og utvikler et robust og inkluderende innlandssamfunn.
Ved å legge til rette for en bærekraftig arealforvaltning vil vi bruke arealene slik at vi
- i minst mulig grad bygger ned verdifull natur, matjord, friluftslivsområder og annet verdifullt areal
- reduserer tapet av biologisk mangfold
- unngår områder utsatt for naturfare
- legger til rette for gode og trygge bo og oppvekststeder
Skal vi gjennomføre en bærekraftig arealforvaltning må vi ha en bærekraftig arealplanlegging gjennom en samordnet bolig, areal og transportplanlegging, god lokalisering av fritidsboliger og grønne bymiljøer. Vi trenger bedre kunnskap om verdien av arealene vi allerede har og må prioritere restaurering av natur.
3.5.1 Bærekraftig arealplanlegging
Samordnet bolig- areal og transportplanlegging
Samordnet bolig-, areal- og transportplanlegging er et virkemiddel for å redusere arealbruken og klimagassutslippene knyttet til reiser og boliger. Det kan også bidra til å styrke lokal og regional identitet og de sosiale båndene.
Hensikten med retningslinjene er å oppnå samordning av bolig-, areal- og transportplanleggingen og bidra til mer effektive planprosesser. Retningslinjene skal bidra til et godt og produktivt samspill mellom kommuner, stat og utbyggere for å sikre god steds- og byutvikling.
Les retningslinjene
Økt oppmerksomhet om lokalisering og samordnet planlegging av bolig-, areal- og transportbehovet i Innlandet er et virkemiddel for å forvalte arealene på en mer bærekraftig måte. Ved å se utbyggingsmønster og transportsystem i sammenheng vil transport- og arealbehovet kunne reduseres, og det kan legges til rette for mer klima- og miljøvennlige transportformer.
I henhold til klimaforliket er det et mål at veksten i persontransporten i storbyområdene skal tas med kollektivtransport, sykkel og gange. De elleve kommunene i Mjøsbyen har sluttet seg til nullvekstmålet og arbeider målrettet for å komme innunder en statlig tilskuddsordning. Gjennom Mjøsbyen-prosjektet har 11 kommuner sluttet seg til nullvekstmålet og jobber målrettet om en felles areal- og transportstrategi.
Å opprettholde og videreutvikle det forpliktende samarbeidet mellom kommunene, fylkeskommunen, Statens vegvesen og lokalt næringsliv om bolig-, areal- og transportplanlegging i regionsentrene i Innlandet og Mjøsbyen vil kunne bidra til en bærekraftig arealforvaltning.
Les mer om Mjøsbyen
3.5.2 Lokalisering av fritidsboliger
Det bygges langt flere fritidsboliger enn boliger i store deler av Innlandet. Ved å følge de samme prinsippene som for boligutvikling, som eksempelvis fortetting og utvikling i tilknytning til allerede bebygde områder og eksisterende infrastruktur, vil arealbruken knyttet til nye fritidsboliger kunne reduseres. Dette vil også være i tråd med den nye rettlederen fra Kommunal- og distriktsdepartementet fra 2022.
Rettleiar om planlegging av fritidsbustader
Selv om fortetting i hovedsak er positivt fordi man unngår inngrep i nye områder, kan det i noen tilfeller også gi uheldige konsekvenser ved å generere mer ferdsel inn i sårbare områder der fritidsbebyggelsen allerede er uheldig plassert med tanke på dette.
Fylkeskommunens pågående arbeid med klimavennlig stedsutvikling i hyttekommuner i Innlandet skal gi kommunene økt kunnskap om lokalisering av fritidsboliger, fortetting, klimagassutslipp og lokal nærings- og stedsutvikling.
3.5.3 Grønne bymiljøer
Fortetting og klimaendringer stiller store krav til tettsteds- og byplanleggingen. Det gir også muligheter til å utvikle bærekraftige byer og tettsteder, med gode rammer for innbyggernes liv.
Bærekraftige byer og lokalsamfunn er definert som et eget mål i FNs bærekraftsmål og ett av Innlandsstrategiens tre langsiktige hovedmål er Levende lokalsamfunn med bærekraftige byer, tettsteder og bygder.
Bærekraftige byer, tettsteder og bygder forutsetter ren luft, akseptable støynivåer og gode muligheter for friluftsliv og rekreasjon i nærområdene. Her er det turveier, parker og grøntområder.
Det er også lagt til rette for bevaring og bærekraftig bruk av kulturminner og kulturmiljøer, sosiale møteplasser og byrom tilpasset ulike brukergrupper. Eksisterende byrom og bygningsmasse får nytt liv gjennom ny bruk.
Utenfor byene har lokalsamfunn og tettsteder levende sentra med en god balanse mellom bosteder, handel og arbeidsplasser. Turveier, grønne lunger og friområder er kombinert med enkel tilgang til kultur, arbeid, skole og aktiviteter.
Selv om ikke alle kan gå eller sykle til jobb og skole, bidrar nullutslippskøretøy og bedre kollektivløsninger til at utslippene fra persontransport kuttes.
Kilde: regjeringen.no
3.5.4 Særlige hensyn i områder utsatt for naturfare
Naturfare er en fellesbetegnelse for naturlige prosesser som skyldes kombinasjonen klima, grunnforhold og topografi som skred, flom og stormflo.
Naturfarer sammen med et klima i endring vil utfordre kritiske samfunnsfunksjoner og infrastrukturen vår.
En kunnskapsbasert og framtidsrettet arealplanlegging og forvaltning, i tillegg til samarbeid på tvers av forvaltningsnivå, er viktig for å møte utfordringene klimaendringene gir oss i disse områdene.
Les mer i Regional plan for samfunnstryggleik
Miljødirektoratet om naturfare
3.5.5 Overvann som ressurs
Klimaendringene fører til at vi vil få flere episoder med styrtregn og utfordringer med overvann. Det er viktig å planlegge og bygge slik at overvannet håndteres i åpne løsninger. Dette er viktig for å redusere faren for oversvømmelser. Åpne overvannshåndtering gir muligheter for å utnytte vannet som en ressurs til vanning, lek, læring, rekreasjon og biologisk mangfold.
Veiledning for håndtering av overvann i arealplaner
Miljødirektoratet om overvann
3.5.6 Massehåndtering
Byggeaktivitet og opparbeiding av areal fører til bearbeiding av terreng og overskuddsmasser. En bevisst og bærekraftig bruk av masser vil virke positivt på miljø, klima og energiforbruk.
Det er nødvendig å løfte temaet regionalt med mål om å forenkle og tydeliggjøre for alle aktører hvordan masser skal håndteres på en forsvarlig måte. Dette gjelder både med tanke på transport og klimagassredusjon, ressursutnyttelse (gjenbruk av masser framfor utvinning av nye) og som et tiltak for å hindre erosjon og spredning av fremmede arter.
En regional plan eller en strategi kan være et godt verktøy for utbyggere, næringsaktører og entreprenører idet lovverket er innfløkt og iblant tvetydig.
Med en massehåndteringsplan kan vi
- lettere oppfylle at masser/avfall leveres på godkjente plasser
- forvalte jord- og mineralressursene (ikke-fornybare ressurser) mer hensiktsmessig
- forvalte jord- og mineralressursene mer økonomisk
- forvalte jord- og mineralressursene mer klimavennlig
- stimulere til økt gjenbruk av masser
- redusere spredning av fremmede arter med risiko i Innlandet
- påpeke at såkalte ikke-brukbare masser likevel brukes hensiktsmessig, for eksempel ved at overflatejord (vegetasjonsdekket) skal mellomlagres og brukes til å reparere terrengsår etter utbygging av hyttefelt, veger og annen infrastruktur
3.5.7 Areal- og naturregnskap
For å kunne ha en bærekraftig arealforvaltning, må vi øke kunnskapen om arealene vi allerede har. Det er derfor utarbeidet et areal- og naturregnskap som kan tas i bruk som kunnskapsgrunnlag for arealforvaltningen lokalt og regionalt.
I Regjeringens forventninger til regional og kommunal planlegging 2023–2027 står det i kapittel 2 punkt 17. at “Samfunns- og arealplanleggingen baseres på et oppdatert og godt kunnskapsgrunnlag. Kommunene bør utarbeide et arealregnskap som del av et slikt kunnskapsgrunnlag”.
Du finner areal- og naturregnskapet på fylkeskommunens nettsider
Gir kommunene oversikt
Regnskapet gir oss kunnskap om dagens arealbruk fordelt på kategorier, og en mulighet til å følge utviklingen over tid. Dette gir kommunene oversikt over arealer som er tatt i bruk, hvilke arealer som er øremerket for framtidig bruk i kommunens arealplaner (arealreserver). Målet er at dette skal gi en større forutsigbarhet i arbeid med arealplaner og legge et bedre grunnlag for arealgjenbruk fremfor å ta i bruk nye arealer.
Arealregnskapet skal suppleres med et natur- eller økosystemregnskap. Da inkluderes kunnskap om verdien av arealene og økosystemtjenestene. For å kunne utvikle et godt naturregnskap er det svært viktig med gode naturkartlegginger. Dessverre er dette i mange tilfeller mangelfullt, spesielt utover rødlistede og svartlistede arter.
Ut fra nasjonale forventninger til regional og kommunal planlegging 2023-2027, skal viktig naturmangfold kartlegges og sikres i planleggingen. Videre skal samlede virkninger av eksisterende og planlagt arealbruk vektlegges.
Heving i kvalitet på registrerte data er nødvendig for å kunne gjøre de rette vurderingene. Eldre kartlegginger, for eksempel observasjoner i Artskart, viser ikke nødvendigvis hvilke områder som er viktige økologiske funksjonsområder for artene i dag. Særlig for hjortevilt og skogsfugl stammer en god del av registreringene i Innlandet fra før 2000-tallet.
Nødvendig med kvalitet på data
En helthetlig naturkartlegging og heving i kvalitet på registrerte data er nødvendig for å kunne gjøre de rette vurderingene. Kart over viktige leveområder og jevnlige oppdateringer av disse vil kunne føre til en bedre arealplanlegging. Eldre kartlegginger viser ikke nødvendigvis hvilke områder som er viktige økologiske funksjonsområder for artene i dag.
Kommunedelplanen for naturmangfold kan være et verktøy for å få oversikt over naturmangfoldet i kommunen og prioritere arealbruk og tiltak, og miljødirektoratet gir støtte til dette. En helthetlig naturkartlegging er også helt nødvendig for å utvikle gode areal- og naturregnskap.
Må ha biologisk kompetanse
I kartlegging eller vurdering av konsekvenser må man nødvendigvis benytte fagpersoner med tilstrekkelig biologisk kompetanse. Med rett kompetanse, kan man bedre forstå hvordan utbyggingsmønsteret påvirker fragmentering av leveområder. Tiltak for å styrke naturkompetansen kan være å etablere regionalt eller interkommunalt samarbeid for å sikre større kompetansemiljøer. I tillegg kan utvikling av nye og brukervennlige verktøy for å vurdere sumvirkninger av ulike planlagte arealendringer være en måte gjøre beslutningstakingen bedre. Utvikling og bruk av et areal- og naturregnskap er et eksempel på dette.
Arealnøytralitet
For kommuner som ønsker å vedta arealnøytralitet vil et areal- og naturregnskap være et viktig verktøy. Arealnøytralitet er en økende trend blant kommuner på landsbasis, og i 2022 jobbet 35 kommuner med dette (ca. 10%).
Arealnøytralitet er å bygge opp arealer av natur for å kompensere for natur tapt ved utbygging andre steder. I sum blir da det samlede arealet til natur som før.
3.5.8 Restaurering av natur
I arbeidet med å hindre videre tap av biologisk mangfold er det ikke nok å kun bremse videre tap, men også viktig å bygge opp igjen allerede ødelagte naturområder til en tilstand med god økologisk funksjonalitet.
Norge har forpliktet seg
Ved å signere COP15-avtalen i 2022 har Norge forpliktet seg til å restaurere 30 % av landets ødelagte naturområder innen 2030. Ved å restaurere ødelagte naturområder vil vi også få en økt mengde naturressurser vi kan nytte oss av, samtidig som vi tar vare på det biologiske mangfoldet. FNs tiår for naturrestaurering startet i 2021 og vil vare til og med 2030.
Restaurering kan være omfattende og kostbart, i tillegg til at det er svært vanskelig å gjenopprette natur til den naturlige tilstanden. Det vil derfor i de fleste tilfeller være enklere og rimeligere å la naturen stå. Der man av tungtveiende, samfunnsmessige årsaker må bygge ned arealer, bør dette kompenseres gjennom å restaurere andre tilsvarende områder. Dette er også omtalt i kunnskapsgrunnlaget til Regional plan for klima, energi og miljø (2023), og vist til som tiltakshierarkiet (se figur). Ved å implementere tiltakshierarkiet enda mer i planarbeid, detaljreguleringer og reguleringsplaner, vil vi kunne begrense unødvendig tap av naturmangfold og sikre kompensasjon for det som eventuelt går tapt. Les mer om dette på Miljødirektoratet.no.
Ikke alle tiltak er kostbare
Ikke alle restaureringstiltak er like kostbare, spesielt gjelder dette prosjekter av mindre omfang. I flere tilfeller kan mye av økosystemet være intakt. For eksempel vil noen drenerte myrer kun trenge tetting av grøfter og tilførsel av vann for å i løpet av kort tid gjenoppta naturlige økosystemfunksjoner. Det vil riktignok ta lang til før karbonlageret i myra blir tilsvarende som før inngrepet.
Ved å kartlegge denne typen prosjekter kan vi restaurere en god del naturområder uten alt for høy kostnad. På den andre siden er det også svært viktig å restaurere områder som har stor økologisk verdi, selv om dette kan innebære høyere kostnader.
I rapporten fra FNs klimapanel i 2022 kommer de med forslag til løsninger for å redusere tap av naturmangfold på verdensbasis.
Vi kan
- tilrettelegge for at arter kan bevege seg til nye steder, eller aktivt flytte individer til nye steder
- utvide verneområder og koble områdene bedre sammen gjennom spredningskorridorer slik at dyr kan bevege seg fra et område til et annet
- restaurere, konservere og beskytte mer natur
- kutte utslippene våre av klimagasser
Dette samsvarer med tiltakene som løftes i WWFs Living planet report fra 2022, og som også løfter frem hvor viktig det er å produsere og forbruke bærekraftig. Heldigvis har naturen en fantastisk evne til å reparere seg selv. Hvis vi forvalter ressursene våre innenfor naturens tålegrense, har vi en sjanse til å snu den negative utviklingen og ivareta økosystemtjenester også for kommende generasjoner.
3.5.9 Verdsetting av natur
Naturgoder som den levende naturen gir oss kalles økosystemtjenester. Økosystemtjenester er et verktøy for å gjøre oss bevisste på hvordan naturen er viktig for oss.
Innlandet har store naturverdier som utgjør en viktig ressurs for fylket. Skog, husdyrbeite, dyrket mark, jakt og fiske for å nevne noe.
Økosystemtjenester deles inn i:
- forsynende (eksempel mat, bioenergi, vann, fiber, medisin)
- regulerende (eksempel pollinering, flomdemping, klimaregulering)
- kulturelle (eksempel naturopplevelse, forskning, kunst)
- støttende tjenester (eksempel fotosyntese, kretsløp (vann, næring), arts-samarbeid).
Les mer om økosystemtjenester i kapittel 3.4 Biologisk mangfold reduseres
3.5.10 Naturressursene våre
Jordbruksarealer utgjør 4 % av Innlandets areal, men står for 21 % av produktive jordbruksarealer nasjonalt.
For å opprettholde en tilfredsstillende matsikkerhet er det viktig at vi tar vare på produksjonsarealene og forvalter dem på en bærekraftig måte.
Det er fastsatt et jordvernmål om at den årlige omdisponeringen av dyrka mark ikke skal overstige 2000 dekar innen 2030 samlet for hele landet (kilde: Regjeringen).
Innlandet har relativt store tall på omdisponering av dyrket jord. Utbygging av samferdselsanlegg er hovedårsaken. Det er viktig med økt oppmerksomhet på tiltak for å styrke vern av dyrket og dyrkbar jord i Innlandet.
For å sikre verdiskaping, naturmangfold og karbonlagring for framtida, bør vi øke variasjonen i treslag og alder på trærne. Skogindustrien bør undersøke og utvikle muligheten for mer bruk av lauvskog.
For eksempel er edelløvskogen ikke bare viktig for det biologiske mangfoldet, men også godt tilpasset fremtidig klima ved å være varmekjær og stormsterk (kilde: NINA temahefte 77, 2020).
For driftsmetoder i skogen er det viktig å legge vekt på at livsmiljøer skal finnes over tid. Det vil si at man setter av nye for å ta over de som går ut som følge av skogens naturlige dynamikk. Videre er det viktig at man har tilstrekkelig med spredningskorridorer og at livsmiljøene ikke er for langt fra hverandre i avstand
Bærekraftig skogdrift
De senere årene har det blitt tatt grep for å sikre en mer bærekraftig skogdrift. I 2006 ble Forskrift om berekraftig skogbruk vedtatt. Formålet med forskriften er å fremme et bærekraftig skogbruk som sikrer miljøverdier i skog, aktiv foryngelse og oppbygning av ny skog og god helsetilstand i skogen.
I dagens skogbruk er flatehogst den mest brukte hogstmetoden. Ved flatehogst frigjøres mye karbon som lagres under bakken.
Selektiv hogst
Selektiv hogst, kjent som plukkhogst, er et mer bærekraftig alternativ. Dette er fordi en vesentlig andel trær blir stående igjen etter fullført hogst, og livsgrunnlaget ivaretas. Under 10 % av dagens hogst er plukkhogst. På den andre siden kommer selektiv hogst med økte kostnader, og den er ikke en like effektiv driftsform.
Ved å finne driftsmetoder som er effektive og bærekraftige, vil vi kunne fortsette å utnytte det skogen gir oss, samtidig som at vi sikrer ressursene for årene fremover. Skogen vil også kunne fortsette å være et karbonlager og en viktig hjelp fremover i kampen mot klimaendringer og for reduksjon av klimagasser.
Innlandet har et totalt vannareal på 2728 km2 og totalt 69 408 km elv.
Mange interesser og ressurser er knyttet til vann, blant annet drikkevann, energiforsyning, matauke, fritid og rekreasjon. 7 % av Norges årlige produksjon av vannkraft kommer fra Innlandet.
For å sikre de samme ressursene i fremtiden er det viktig med en bærekraftig forvaltning som sikrer god vannkvalitet.
Du kan lese mer om viktigheten av rent vann HER. Hvor er lenken? (lenketeksten må endres)
På landsbasis kan vi anslå at råvarer verdt opp mot 6,5 milliarder kroner årlig hentes ut fra utmarka før videre bearbeiding. Samtidig er det et stort uutnyttet inntekts- og sysselsettingspotensial i utmarka (kilde: NIBIO-rapport 2021).
Jakt og fiske er en viktig ressurs for både matauke og rekreasjon, samtidig som det kan være nødvendig for å regulere bestander. For noen arter og geografiske områder settes det kvoter ut fra forvaltningsmål, som tar hensyn til bæreevnen for arten og andre samfunnsinteresser. I fastsettingen av kvoter må man også ta hensyn til blant annet variabel påvirkning av predasjon (at dyr spiser hverandre), konkurranse med andre arter og endret klima.
Hjortevilt er en stor ressurs
Avskytingsstrategier for elg og hjort har betydning for størrelsen på de ulike jaktproduktene (antall dyr, mengde kjøtt, antall trofédyr), og at det ikke finnes én avskytingsstrategi som maksimerer alle jaktproduktene samtidig. En forvaltning rettet mot større viltbestander vil kunne øke rekrutteringen og samfunnsaksepten til jakt, økt selvforsyning og mer allsidig bruk av utmarka. Særlig hjorteviltet er en stor ressurs som kan bidra til å skape flere arbeidsplasser i distriktene (kilde: NINA-rapport nr. 1701 - 2021).
Elg er den viltarten som har størst økonomisk betydning av viltartene i Innlandet. I jaktsesongen 2022 ble det felt 7672 elg i fylket. Dersom man forutsetter gjennomsnittlig slaktevekt på 120 kg per dyr og en kilopris på 85 kroner, gir avskytningen av elg i Innlandet i 2022 en førstehånds kjøttverdi på over 78 millioner kroner. Jakt har store ringvirkninger som er vanskelig å kvantifisere, deriblant positiv innvirkning på utøvernes helse både fysisk og psykisk.
En storviltjeger har samlede kostnader på i overkant av 2200 kroner per dag utøvd jakt. En småviltjeger har i samme undersøkelse et beregnet dagsforbruk på 1537 kroner. Tallene er gjennomsnittlige summer på landsbasis (kilde: Andersen og Dervo, 2019).
Viktig å øke verdiskapningen
Samarbeid og profesjonalisering er viktige tiltak for å øke verdiskapningen. I dette ligger det blant annet mer kobling mot reiselivet, i tillegg til en tydeligere sammenheng mellom bestandsforvaltning og næringsutvikling. Økt verdiskapning fra viltressursene må samtidig balanseres opp mot allmennhetens tilgang til jakt og påvirkningen på andre samfunnsinteresser som skogbruk, landbruk og samferdsel (kilde: Handlingsplan for næringsutvikling basert på høstbare viltressurser).
Dagsforbruket til innlandsfiskeren på landsbasis er beregnet til 832 kroner. Nasjonalt kan det samlede forbruket av varer og tjenester i forbindelse med innlandsfiske beregnes til i overkant av 2,1 milliarder kroner, 600 millioner kroner høyere enn forbruket til jakt. Innlandet utgjør en betydelig andel av denne summen. (kilde: Andersen og Dervo, 2019).
Slipper fisken ut igjen
I forbindelse med fiske har «catch and release» blitt en populær metode. Dette innebærer at fisken som fanges blir sluppet ut i vannet igjen. Metoden er omdiskutert og motstandere peker på dyrevelferd som hovedargument, hovedsakelig fordi sår og skader fra kroker kan resultere i infeksjoner og/eller svekket tilstand.
På den andre siden gir «catch and release» muligheten til fiske uten at det blir for store innhogg i bestanden. Samtidig vil viktige gytefisker som fanges settes ut igjen, og fisket vil derfor ha en mindre påvirkning på rekrutteringen.
Beiteressursene er en viktig del av jordbruket i Innlandet. Beitekapasiteten er vurdert å være 22 473 km2, og beregninger viser at kun 50 % av potensielt utnyttbart beite er utnyttet i dag.
Les mer om beitebruk
3.6 Grønn omstilling i landbruket
Innlandet er Norges matkammer. Sammen med våre store skog- og beiteressurser gir dette muligheter. For å møte de store samfunnsutfordringene vi står ovenfor, kreves det økt satsing på bioøkonomi, sirkulærøkonomi og fokus på grønn omstilling i landbruket. Dette vil være med å legge til rette for et levedyktig, stabilt og bærekraftig landbruk i hele Innlandet.
Innlandet er viktig for Norges matproduksjon
Innlandet er landets største jordbruksfylke målt i verdiskaping, er landets største potetfylke og nest største kornfylke, har flest dyr på utmarksbeite og flest setre i drift, samt komplette verdikjeder for mjølk, kjøtt, egg, korn, potet og grønnsaker. Innlandet er derfor viktig for Norges matproduksjon, matsikkerhet og beredskap.
Figur XX Agroklimatiske soner i Innlandet (NIBIO 2022)
NIBIO 2022
Store skogressurser
Vi har store skogressurser, og den årlige tilveksten er på 5,8 millioner kubikkmeter. En aktiv satsing på skogkulturarbeid er viktig for å fortsette den positive utviklingen. Vi hogger rundt 4,5 millioner kubikkmeter per år i skogene våre, med en førstehåndsverdi på om lag to milliarder kroner. Dette gir over 1800 sysselsatte i skogbruket, og med trelast og trevareindustrien gir skogen grunnlag for over 5000 arbeidsplasser spredt rundt i hele fylket. Innlandet har over 40 prosent av Norges avvirkning og nesten 30 prosent av landets produktive skogareal. Skogen har derfor en nøkkelrolle i den bioøkonomien, sirkulær økonomi og grønne omstillingen, og har stor betydning for næringsutviklingen i Innlandet.
Grønn omstilling av jordbruket
Satsingsområder for grønnomstilling av jordbruket er
- å sikre god jordhelse. Produksjonsgrunnlaget og arealene for matproduksjon skal bli ivaretatt. Sentrale faktorer er
- jordas evne til å lagre og drenere vann, hindre avrenning av næringsstoffer og jord fra jordbruksarealer til vassdrag
- jordas evne til å motstå tørke og erosjon
- binding av karbon i jorda
- å opprettholde biomangfold
- økologiske prinsipper i konvensjonelt landbruk
- å opprettholde aktiv seterdrift som vil bidra til å ivareta naturmangfold
- å sikre god utnyttelse av beiteressursene i utmark
- omlegging til fornybar energi i landbruket fra fossil energi. Dette bidrar til mindre klimagassutslipp ved oppvarming og ved bruk av maskiner i landbruket.
- at jordbruket kan bidra i sirkulære energiløsninger. Bruk av husdyrgjødsel til produksjon av biogass på gårder kan gi strøm og varme. Husdyrgjødsla kan inngå i industrielle biogassanlegg. Da kan gassen erstatte fossile oppvarmingskilder og fossilt drivstoff.
- å bidra til innovasjon, utvikling og forskning innen teknologi- og prosessutvikling i landbruket. Dette kan bidra til optimalisert produksjon, økonomi, agronomi og økt bærekraft i landbruket.
Fremtidens skogbruk
På landsbasis bidrar skog og arealregnskap nå med netto binding av CO2-ekvivalenter på nesten 28 millioner tonn. På lang sikt kan dette økes med høyere innsats av viktige klimatiltak i skogen.
Siden Innlandet utgjør 26 prosent av det produktive skogarealet i landet, er det viktig at Innlandet går foran i dette arbeidet. Det er samtidig viktig å være bevisst på tidsperspektivet rundt binding av CO2. Tiltak som på kort sikt gir negativ effekt, vil kunne gi positiv effekt på lang sikt. På samme måte vil det å unngå hogst gi positiv effekt for karbonbinding på kort sikt, men på lang sikt vil virkningen være negativ. Den beste kombinasjonen er bruk av skogen til produkter som lagrer karbon i lang tid.
Et endret klima vil påvirke både skjøtsel og drift av skogen. Varmere klima gir bedre vekst, men mildere og våtere sammen med tørre perioder utfordrer driftsforhold og øker risiko for klimaskader. Produksjonsskogen må i framtida tilpasses mer ekstremvær.
Vernet produktivt skogareal etter naturmangfoldloven er 3,6 prosent. Totalt vernet skogareal er 4,8 prosent. En del områder er også i praksis vernet siden de ikke er drivverdige på grunn av utfordrende topografi. Det er et nasjonalt mål at 10 prosent av skogarealet skal vernes. I 2023 ble den mest offensive miljøstandarden i skogbruket noen gang vedtatt av skog-organisasjonene i felleskap med de fleste miljøvernsorganisasjonene i Norge.
Strategier og tiltaksplaner
Flere tiltak og satsningsområder for grønn omstilling i landbruket kan du lese om i disse strategiene og tiltaksplanene:
3.7 Et sirkulært samfunn
Et sirkulært Innlandssamfunn har bærekraftig forbruk og produksjon. Vi jobber mot dette gjennom større grad av delingsøkonomi, bærekraftig forvaltning og bruk av naturressursene våre, en tettere kobling mellom bioøkonomien og den sirkulære økonomien ved utnyttelse av restmaterialer og gjenvinning.
Hva er sirkulær økonomi?
Sirkulærøkonomi handler i hovedsak om å få mer ut av mindre ressurser. En mer sirkulær vare krever uansett like god kvalitet og bør ikke ha høyere pris enn sine lineære konkurrenter for å være økonomisk bærekraftig og konkurransedyktig (kilde: Norges Handelshøyskole).
Miljødirektoratet sier at i en sirkulær økonomi må produktene vare så lenge som mulig, repareres, oppgraderes og i større grad brukes om igjen. Når produktene ikke kan brukes om igjen, kan materialene gjenvinnes og brukes i andre produkter.
Direktoratet beskriver også digitalisering og delingsøkonomi som en viktig brikke i en mer sirkulær verden. Det offentlige kan gå foran ved å velge mer sirkulære tjenester og produkter i sine offentlige innkjøp.
Dele, leie eller låne
Delingsøkonomi handler om at vi kanskje i større grad skal dele på produkter og leie av hverandre, eller fra utstyrshubber. En hub kan også beskrives som et nav eller et knutepunkt.
Dette er i stedet for at alle skal kjøpe det de trenger kun noen ganger, og som da for det meste av tiden står i boder og støver ned. Konseptet BUA blir nå stadig mer populært og finnes i mange kommuner i Innlandet. På BUA kan hvem som helst låne utstyr de trenger til fritidsaktiviteter i opp til en uke (kilde: bua.no).
Også deling mellom private som bildeling (f. eks. no.getaround.com) eller deling av utstyr (f. eks. hygglo.no) brukes av mange, også i Innlandet i dag.
Sirkulærøkonomien gir muligheter
Ifølge NHO er bioøkonomien og sirkulærøkonomi tett knyttet sammen. For Innlandet med store ressurser gjennom skog og landbruk viser de til behovet for sterkere kobling til havbruket og sidestrømmene av materialer som også finnes der. Fiskeavfall, slam, avkapp fra skogbruket og husdyrmøkk kan alle være ressursstrømmer til nye produkter som biogass, gjødsel og lignende.
I Innlandsporteføljen har man sett at sirkulærøkonomien er viktig og at flere virksomheter som samles rundt større felles lokaliteter eller hubber, vil gi flere muligheter for sirkulære materialstrømmer på tvers av aktører. Klarer disse hubbene å utnytte potensialet i å utnytte hverandres ressurser, kan det bli et stort konkurransefortrinn i fremtiden for Innlandet.
Slik får vi sirkulærøkonomi i Innlandet
Vi må reparere og bruke igjen
Hvorfor har vi ikke gjort dette før?
Vår gode økonomi har kanskje strengt sagt gjort oss litt fantasiløse.
Hvis mange har mye av alt, er det kanskje ikke behov for å begrense ressursbruken.
I et lengre perspektiv er effektiv ressursutnyttelse både viktig og nødvendig for å skape konkurransedyktige produkter.
I den lineære økonomien vi lever etter i dag har veldig mange produkter kort levetid. Ofte kastes produkter selv med minimale skader, fordi det er enklere og tidvis billigere å kjøpe nytt. Mange ser at dette er svært negativt.
Vi må begynne å reparere klær og holde utstyr i stand så det holder lenger. Her har vi kanskje også mye kompetanse blant den eldre delen av befolkningen i Innlandet, og det er potensial for deling av kunnskap på tvers av generasjoner.
Lokale aktører som Sirkula har satset stort på gjenbruk og reparasjon med sitt nye moderne senter Resirkula i Hamar. Flere aktører, eksempelvis turistforeninger, har nå også tilbud om syere, så folk kan levere ødelagte turklær og få disse reparert eller redesignet. Det kommer også stadig flere som satser på salg av brukte ting og klær på nye måter.
Vi må kaste mindre hjemme
I den lineære økonomien blir det ekstremt mye avfall og ofte blir mange produkter solgt billig med kort holdbarhet. Følgen av dette er mye husholdningsavfall.
For å oppnå en større grad av gjenbruk, må vi ha konkret handling fra alle aktører og kanskje strengere regler og retningslinjer. Sirkulærøkonomi handler i stor grad om å kutte unødvendig forbruk som egentlig kan være ganske enkelt! Så blir det litt mer komplisert å designe smartere produkter og samtidig beholde en konkurransedyktig pris.
Litt avhengig av ulike typer materialer og produkter er det mulig å designe nye varer som er rigget for lengre varighet. I tillegg bør det være gode reparasjonsmuligheter, med en flerbrukstanke og mulighet til gjenbruk i nye materialstrømmer.
Vi må ha en effektiv og sirkulær arealbruk
Et eksempel på effektiv og sirkulær arealbruk er grønnstruktur i bygdene. På en del felter fortsetter vi å utvide byggefelt og lage hager og bygg akkurat slik vi har gjort siden 80-tallet.
Det hjelper ikke å legge et solpanel på taket, ha vannbåren varme fra solfanger eller å bore etter grunnvarme til oppvarming alene. Disse smarte tiltakene må gjøres samtidig som man tenker nytt om knutepunkt, arealplaner, deleløsninger for transport og utstyr og flere smarte løsninger som vi kanskje ikke kjenner enda.
Skal vi egentlig ha store hager med flate, lite mangfoldige, gressplener?. Trenger vi å hugge ned all naturlig vegetasjon for å lage et gjennomsyret urbant miljø?
Å tenke sirkulært handler om å tenke helhetlig, og se etter nye måter å planlegge, bygge og gjennomføre prosjekter på. Innlandet har store muligheter med våre enorme natur- og jordbruksressurser.
3.8 God vann- og luftkvalitet
I Innlandet har vi mye vann med god kvalitet og luft som ikke er forurenset. Dette gir de fleste innbyggere god drikke- og badevannskvalitet, mulighet for alle typer friluftsliv, sunn matproduksjon, et rikt og naturlig artsmangfold og god helse.
Les mer i kapitel 3.1 Forurensning
I områdene vi ser at elver, bekker og sjøer har for dårlig vannkvalitet må vi gjennomføre tiltak. Oslofjorden har også for dårlig miljøtilstand, og vannet som kommer fra Innlandet er med å påvirke dette. Tiltak må også gjøres for å sikre best mulig luftkvalitet. Lokalt er dette særlig viktig for å begrense mengden svevestøv vi puster inn.
Drikkevann
Drikkevann er alle former for vann som enten ubehandlet eller etter behandling skal drikkes, brukes i matlaging, til andre husholdningsformål eller i næringsmiddelforetak der det stilles krav om bruk av drikkevann. Drikkevann omfatter ikke rent vann og rent sjøvann som definert i næringsmiddelhygieneforskriften.
I Innlandet har om lag 70 % av befolkninga drikkevann fra større kommunale vannverk. Resten av befolkningen har i dag sin egen, private vannforsyning. For landet totalt er det 10 % som har privat vannforsyning.
I Norge har vi i stor grad overflatevann som drikkevannskilde. I Innlandet får hele 54 % av befolkningen drikkevannet sitt fra grunnvann (SSB).
Drikkevannsforskriften
Rettleder til drikkevannsforskriften
Tiltak for bedre luftkvalitet
Det er kommunen som er forurensningsmyndighet for lokal luftkvalitet. Flere kommuner har satt i verk en rekke tiltak for å bedre den lokale luftkvaliteten.
I tillegg gjør andre forurensere, kalt anleggseiere, som for eksempel Statens vegvesen, også tiltak for å bedre luftkvaliteten.
- restriksjoner på bruk av piggdekk
- hastighetsreduksjoner
- renhold og støvdemping av veier
- utskiftning av gamle vedovner
- begrense spredning av svevestøv fra anleggsplasser
- tids- og miljødifferensierte bompenger
- tiltak som fører til færre biler med eksosutslipp
- tiltak som fører til mindre biltrafikk
Trafikkreduserende tiltak som gjøres med tanke på å redusere klimagassutslipp, støy eller øke framkommeligheten for kollektivtrafikken, vil også redusere NO2-nivåene.
Tiltak for et godt vannmiljø
For å bevare og forbedre vannkvaliteten må vi hele tiden forebygge og gjøre tiltak på en rekke områder:
Plan- og bygningsloven må brukes aktivt til å inkludere vannmiljø i areal- og samfunnsplanleggingen og i den utøvende saksbehandlingen. Forebyggende arbeid gjennom hensyn i overordnet planlegging vil være den billigste og mest effektive måten å bevare godt vannmiljø for fremtiden.
Kantvegetasjon langs vann og vassdrag er en viktig del av vannets økosystem. Det er svært viktig for det biologiske mangfoldet og dermed også for den økologiske tilstanden i vannforekomstene. De har mange viktige funksjoner og gir nødvendige økosystemtjenester i samfunnet.
Forringelse av kantvegetasjon langs vann og vassdrag er en pågående trussel mot vassdragsnaturen. Kantsoner med vegetasjon kan bidra til jordvern, hindre erosjon og avrenning av næringsstoffer, fremme naturmangfold og friluftsliv og bidra til et mer klimarobust vassdrag. Gjenåpning av avstengte sideløp og flommarker kan bidra positivt til naturmangfold, samtidig som det gir bedre naturlig flomdemping.
Jord og skogbruket er viktige næringer i Innlandet. Avrenning fra jord og skogbruk kan føre til at det tilføres næringsstoffer, organisk materiale og jordpartikler til vannet. Dette bidrar til algeoppblomstring og tilslamming av vann og vassdrag, og påvirker leve- og oppvekstvilkår for fisk og andre arter i vannet. Fosfor er begrensende faktor i ferskvannsforekomster, mens nitrogen er begrensende i vannforekomstene langs kysten. Innlandet må ha fokus på nitrogen siden vannet drenerer til Oslofjorden som har store utfordringer på grunn av nettopp nitrogen. I jordbruket er det derfor viktig med tiltak for å begrense avrenning.
Eksempler på tiltak i landbruket:
- Regionalt miljøprogram
- skogstandarden
Utslipp og lekkasjer av avløpsvann gir økt tilførsel av næringsstoffer og organisk materiale til vannet. Forurensning fra avløp fører også til utslipp av bakterier og parasitter som kan gjøre vannet uegnet for bading og andre bruksformål.
Tiltak for å begrense forurensning fra avløp:
- sekundært rensetrinn i store anlegg
- oppgradering av eldre renseanlegg
- oppgradering av avløpsnettet
- plassering av pumpestasjoner
- overvann ledes ikke til avløpsnettet
For veitransport er den vanligste påvirkningen diffus avrenning og utslipp fra transport og infrastruktur knyttet til vei.
Overvann er vann som renner av på overflaten som følge av regn og smeltevann. Kraftig nedbør og fortetting kan skape stor og hurtig avrenning med fare for erosjon og skader på bygninger, infrastruktur og vassdragsnatur.
Urban utvikling med nedbygging av naturlig terreng til fordel for byer, tettsteder, veier og andre tette flater gjør at nedbør ikke lenger kan infiltrere naturlig, men heller renner av på overflaten. Avrenning fra vei og tette flater kan også medfører at forurensede stoffer og mikroplast havner på avveie.
Klimaendringene medfører at vi må tilpasse oss kraftigere og økt nedbør, og fører til at rennende vann trenger mer plass i landskapet. Effekten av «vann på avveie» og håndtering av overvann har fått en større bevissthet i mange kommuner, og aktualiserer viktigheten av arbeidet med sanering av det offentlige avløpssystemet. God arealplanlegging, bruk av lokal overvannshåndtering (infiltrasjonsløsninger mv.) og bevaring av eksisterende kantsoner og våtmark nær og langs vassdrag bidrar til å opprettholde vassdragets evne til selvrensing. I tillegg bidrar det også til å opprettholde eller forbedre vassdragets flomkapasitet. God overvannshåndtering bidrar til å løse utfordringene der de oppstår, i stedet for å forskyve/flytte problemet nedstrøms i vassdraget.
Det bør legges til rette for at minst mulig overvann går inn i avløpsrør. Dette gjøres ved å håndtere overvannet på overflaten gjennom trinnvis flomdemping, infiltrasjon, åpne dammer og trygge flomveier med utslipp til resipient. Det blir enda viktigere å ta vare på kantvegetasjon, våtmarksområder, åpne bekker og sideelver og redusere bruken av harde overflater (asfalt, stein, m.m.) i utsatte områder. Å forankre prinsipper om lokal overvannshåndtering i overordnede kommunale planer, som kommuneplanens arealbestemmelser, er spesielt viktig. NVE har utarbeidet en veileder for håndtering av overvann i arealplaner. Du finner veilederen i håndtering av overvann her.
FN har erklært at 2021-2030 skal være verdens tiår for restaurering av økosystemer. Det er med andre ord ikke nok å bevare natur – vi må også restaurere. Restaurering av vassdrag og vassdragsnatur er svært viktige tiltak for å bedre vannmiljøet. Særlig i områder påvirket av vannkraft, samferdsel, landbruk, overvann og flom.
Les mer i kapittel 3.5.8 Restaurering av natur
3.9 Klimatilpasning
Klimaendringene påvirker oss, og vi må sammen jobbe for et mest mulig klimarobust innlandssamfunn. Siden klimaendringene påvirker alle deler av samfunnet betyr dette at alle samfunnsaktører må bidra for et klimatilpasset samfunn.
Kommunene er spesielt viktige i klimatilpasningsarbeidet, siden de håndterer mange av konsekvensene av klimaendringene lokalt. Det vil også være mye billigere å forebygge og ta hensyn til klimaendringer tidlig i planlegging og gjennomføring av tiltak, enn å reparere skader i etterkant.
Klimatilpasning handler om å forstå konsekvensene av at klimaet endrer seg og iverksette tiltak for på den ene siden å hindre eller redusere skade og på den andre siden utnytte mulighetene som endringene kan innebære.
Gjennom klimatilpasning forbereder og tilpasser samfunnet seg både på dagens og framtidas klima. Framtidige tiltak må forebygge de negative konsekvensene og utnytte de positive konsekvensene klimaendringene gir. Ansvaret ligger hos oss alle, både myndighetene, næringslivet og enkeltpersoner. I juni 2023 la regjeringen fram en ny stortingsmelding om klimatilpasning: Klima i endring – sammen for et klimarobust samfunn
+ statlige planretningslinjer?
Det viktigste tiltaket for å redusere klimaendringene er å redusere utslippet av klimagasser. Samtidig må vi tilpasse alle deler av samfunnet til et endret klima.
Les mer i kapittel 3.10 Klimagasser skal reduseres
Vi må være forberedt
Klimaendringene fører til at vi må være forberedt på at værrelaterte hendelser kan skje på andre steder og på andre tider av året enn vi er vant til, og at de kan skje oftere.
I Innlandet forventer vi at episoder med kraftig nedbør vil øke vesentlig både i intensitet og hyppighet i framtiden. Vi må forvente flere og større regnflommer og mer vind. I mindre bekker og elver må vi forvente en økning i flomvannføringen. Utfordringer med overvann vil bli større enn i dag.
Dette påvirker samfunnssikkerheten vår ved økt fare for jord-, flom- og sørpeskred. Høyere temperaturer og økt fordamping vil føre til økt sannsynlighet for tørke og skogbrann om sommeren. I Regional plan for samfunnstryggleik er naturfare og klimaendringer beskrevet nærmere.
Mer nedbør og større risiko for naturfare vil påvirke viktige sektorer i Innlandet, men vi må også evne å se og utnytte mulighetene et endret klima gir.
Les mer i kapittel 3.3 Klimaendringer og klimagassutslipp
Mer om klimaendringer på Norsk klimaservicesenter
Slik forbereder vi oss og utnytter et endret klima
Vi tar hensyn til et uforutsigbart klima med mye nedbør i arealplanlegging. Dette er et viktig verktøy for å hindre og begrense skader.
For å kunne ta hensyn til et endret klima må vi vite hvordan Innlandet vil bli i et endret klima. Vi må sammen ta i bruk eksisterende og utvikle ny kunnskap. Dessuten må vi sette sektorer og innbyggere i stand til å møte et nytt klima.
Nettverk for klimatilpasning i Innlandet er eksempel på en møteplass for kommunene i Innlandet. Nettverket skal øke oppmerksomhet, heve kompetanse og forbedre samarbeidet om klimatilpasning lokalt og regionalt i Innlandet. Nettverket driftes av en prosjektgruppe hvor NVE, Statsforvalteren i Innlandet, Kartverket Innlandet, KS, Hamar kommune, Rendalen kommune og Innlandet fylkeskommune deltar.
Gode kartløsninger, formidling av informasjon om klima og naturfare gjennom blant annet innlandsstatistikk.no og Klimapark 2469, deltakelse i forskningsprosjekter nasjonalt og internasjonalt, videreutvikling av Phusicos VR og samfunnsøkonomiske analyser av hvilke tiltak som bør prioriteres i et endret klima i Innlandet er viktig.
Innlandet opplever jevnlig hendelser som flom, skred, isgang, tørke vid og skogbrann. Eksempelvis kjenner vi mange sårbare punkter langs vassdragene, i bebygde områder og i infrastrukturen i fylket. Ofte finner vannet nye veier når styrtregn treffer. Vi må derfor sikre det vi har av eksisterende infrastruktur og tettsteder, samtidig som vi tar hensyn til et framtidig klima i ny aktivitet og utbygging.
For å best mulig forebygge og handtere og forebygge er det viktig at vi prioriterer:
- sikring, varsling og rutinemessig forebygging
- ROS-analyser med klimarisiko
- arealplanlegging som tar hensyn til et framtidig klima (naturfare og overvann)?
- at alle relevante aktører må delta i sikringsprosjekter (for eksempel kobling til handlingsprogram for fylkesveger ift prioriteringer)?
- naturfare i et framtidig klima?
- lokal håndtering av overvann
- gode og tilgjengelige kart
- oppdatert kunnskap innenfor en rekke områder
Robuste og velfungerende økosystemer leverer viktige økosystemtjenester som temperaturregulering, flomdemping, skred- og erosjonsforebygging, vannregulering og ivaretakelse av grunnvannet. Dette gjør at naturen og økosystemene er et viktig verktøy og at restaurering av natur og naturbaserte løsninger må vektlegges i klimatilpasningsarbeidet.
En naturbasert løsning benytter naturens egenskaper til å møte en utfordring, som å dempe flom eller overvann, stabilisere grunn og motvirke skred. Løsningen tar utgangspunkt i områdets naturlige utforming og bruker eller restaurerer eksisterende naturtyper og økosystemer eller etterligner disse. Også konstruerte løsninger som grønne tak eller vegger kalles naturbasert.
Eksempler på naturbaserte tiltak er grønne tak, regnbedd, parkområder med plass til regnvann til flommarksskoger, kantsoner og myrområde.
Landbruket vil oppleve store utfordringer knyttet til klimaendringene. Det forventes at ekstremnedbør og tørke vil vanskeliggjøre dyrkings- og innhøstingsforhold. Større mengder overflatevann kan gi økt fare for erosjon og avrenning, og skog og våtmark vil ha en viktig funksjon for å forhindre skred og flom. Klimaendringene forventes også å føre til økt forekomst av plante- og dyresykdommer som kan redusere produktiviteten. Samtidig kan et mildere klima med mer nedbør og lengre vekstsesong gi positive endringer med økt matproduksjon og mulighet for nye vekster.
Selv om vi vil oppleve mindre tørke enn mange andre land lengre sør i Europa, vil vi kunne oppleve år med tørke. Tørkeperioder vil kunne øke omfanget av skogbranner. Et endret klima vil også endre skogens vekst og dynamikk, og vil kunne ha både positive og negative effekter på skogens tilvekst og totalproduksjon. Ved å tilpasse skogbehandlingen kan vi minimere de negative effektene.
Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO) har skrevet om klimatilpasning for jordbruk og skogbruk.
Økt nedbør og intense nedbørsepisoder fører til at vann- og avløpssektoren står ovenfor store utfordringer framover. Denne utviklingen vil kreve oppgradering av eksisterende ledningsnett og andre overvannstiltak som bidrar til at overvann ikke ledes til ledningsnettet.
Utfordringene med vannskader og tilbakeslag av avløpsvann i bygninger som følge av intense nedbørsituasjoner, er allerede store. Dette kan skyldes blant annet underdimensjonering og økt fortetting, som igjen fører til overbelastning av avløpssystemet.
Det er også registrert økte problemer med dårligere kvalitet på råvannet i drikkevannskilder som følge av økt temperatur, nedbør og avrenning (kilde: Miljødirektoratet).
3.10 Klimagasser skal reduseres
Utslipp av klimagasser kan måles gjennom klimafotavtrykket som er en sum av direkte og indirekte utslipp.
De direkte utslippene skjer innenfor et avgrenset geografisk område.
Indirekte utslipp kobles til forbruk av varer og tjenester som importeres inn til et geografisk område, mens utslippet skjer i et annet sted.
Innlandet har muligheter for å kutte i både indirekte og direkte utslipp, og politikerne må ta store beslutninger som fremmer reduksjon av klimagasser.
Klimamålet for Innlandet fylke er at vi skal redusere de direkte klimagassutslippene våre med minst 55 % innen 2030, i forhold til utslippene i 1990.
For å nå målet, må de direkte klimagassutslippene reduseres med om lag 5 % hvert år. I løpet av de siste tre årene har vi redusert utslippene våre med 6,3 % i alt. Klimamålet er ambisiøst, og man må gripe alle muligheter til å redusere utslippet. Forskjellen vi som enkeltpersoner kan gjøre er stor.
I 2021 utgjorde de direkte utslippene i Innlandet 2,35 millioner tonn CO2e. Sektorene "veitrafikk", "jordbruk" og «annen mobil forbrenning» utgjorde til sammen 90 % av utslippene våre. Les mer om dette i utfordringsavsnittet om klimaendringer og klimagassutslipp.
Figuren under fra Miljødirektoratet/Nibio viser utslipp og opptak fra sektoren "skog og annen arealbruk".
Negative tall betyr opptak av klimagasser, mens positive tall betyr utslipp. Den stiplede linjen viser netto utslipp eller opptak.
2010 er startåret. I denne søylen vises utslippet eller opptaket som hver kategori har hatt dette året. For eksempel kan en skog ha vokst seg større og tatt opp karbon, mens bearbeiding av jord eller forråtnelsesprosesser av biomasse kan ha ført til utslipp.
I løpet av perioden fra 2010 til 2015 kan det ha vært bruksendringer på noe areal. For eksempel kan noe skog ha blitt ryddet for å bygge hus. Tallene for 2015 inkluderer derfor både data for arealene slik de foreligger dette året, samt utslipp og opptak som finner sted i forbindelse med overgangen fra en arealbrukskategori til en annen (arealbruksendringer).
Løsninger for direkteutslipp
Mange tiltak må igangsettes for å nå målene innenfor de tre største utslippssektorene i Innlandet. De viktigste og mest kraftfulle tiltakene er som følger.
Å redusere reisebehovet vil gi størst effekt på utslippene fra transportsektoren og bør derfor være det viktigste målet for veitrafikken. Sekundært må vi også kutte utslipp fra reiser som fortsatt er nødvendige ved å forbedre eksisterende teknologi og transportmetoder.
Unngå, flytte, forbedre-rammeverket (UFF) fra FNs bærekraftspanel er et konsept for å
tilfredsstille transportbehovet i samfunnet, samtidig som hensynet til klima og miljø ivaretas.
UFF-pyramiden fra FNs bærekraftspanel (unngå, flytte, forbedre-rammeverket)
Tiltak som vil bidra til å redusere reisebehovet i Innlandet er blant annet:
- Helthetlig arealplanlegging for å redusere privatbilbruk og legge opp til mer bruk av mer sykkel og gange og kollektivtransport.
- Sørge for å nå statens nullvekstmål i trafikken, det vil si at all vekst i persontransport skal skje ved hjelp av sykkel, gange og kollektiv.
- Spre inspirerende og motiverende holdningskampanjer for å velge å reise kollektivt, sykkel og gange. Å skape indre vilje til å endre reisevaner er avgjørende for å få til det grønne skiftet.
- Gjennomføre tiltak og aktivt følge opp handlingsplaner i eksiterende planer og strategier.
Les mer om betydningen av å redusere reisebehovet i avsnitt 4.9 Levende og inkluderende lokalsamfunn
Tiltak for å redusere utslipp fra veitrafikk er blant annet:
- Følge opp statens mål om å fase ut salg av nye fossilbiler innen 2025.
- Etablere energistasjoner for elektrisk/hydrogen/biodrivstoff slik at tungtransporten også blir fossilfri innen kort tid.
- Etablere tilskuddsordninger for næringsdrivende som investerer i nullutslippskjøretøy.
- Overføre en stor del av godstransporten fra vei til jernbane ved å ruste opp jernbanenettet framfor å bygge ut motorveier.
Vi kan få et mer klimavennlig jordbruk ved å følge opp «Intensjonsavtalen mellom jordbruket og regjeringen for reduserte klimagassutslipp» og ved å legge til rette for at vi når målene i Landbrukets klimaplan. Følger man opp tiltakene i denne planen vil man kunne redusere mellom 4-6 millioner CO2-ekvivalenter fram til 2030 på landsbasis. Intensjonsavtalen gjelder for perioden 2021-2030, og er utgangspunktet for statens klimaarbeid i jordbrukssektoren.
Avtalen innebærer blant annet at regjeringen vil jobbe for å redusere matsvinn, samt tiltak innen blant annet avl, transport, oppvarming, gjødselhåndtering og bruk av ny teknologi.
Etableringen av Bionova i Innlandet er også en viktig pådriver for å bidra til reduksjon av klimagassutslipp og økt opptak og lagring av karbon i jord på gårdsnivå. De bidrar også til en økt verdiskapning gjennom en mer ressurseffektiv og sirkulær bioøkonomi.
Utslipp fra annen mobil forbrenning kommer fra alt utsyr som går på avgiftsfri diesel; anleggsmaskiner, traktorer, aggregat og så videre. Utslippene i denne sektoren omfatter derfor aktivitet innen bygg og anlegg, jordbruk og annen næringsvirksomhet.
For å redusere utslipp fra denne sektoren består løsninger å gå over til bærekraftig drivstoff som biogass, hydrogen og elektrisk på alle typer innen mobil forbrenning.
Dette kan eksempelvis gjøres ved å:
- stille krav til fossilfrie og utslippsfrie byggeplasser i Innlandet
- øke produksjonen av avansert biodrivstoff for å øke markedsandelen av dette produktet
- forbedre logistikk og øke effektivisering på bygge- og anleggsplasser
- satse på nye løsninger som bruk av mobile batteri-konteinere til å lade elektriske maskiner, på anleggsplasser der det er lite strøm
- nullutslippsløsninger på jernbanen som benytter ikke-veigående anleggsmaskiner
I innlandet er det større opptak enn utslipp av klimagasser. Dette skyldes at det er store opptak i hovedsak skog og andre arealer. På sikt kan dette endre seg, på grunn av lavere tilvekst av skog, myr og andre typer arealer som tildrar til karbonopptak.
For å snu trenden må vi iverksette tiltak som øker karbonopptaket i skog ved å bevare skogen og andre karbonrike arealer som myr og kutte utslipp fra annet arealbruk. Å ivareta og skjøtte de produktive skogarealene vil være viktig for å beholde og øke opptak i skog. Dette må gjøres på en måte som ikke er til skade for økosystemene.
Løsninger for indirekte utslipp
Det indirekte utslippet fra Innlandet er mange ganger større enn de direkte utslippene. Det er her vi kan gjøre stor innsats der vi finne nye måter å forbruke varer og tjenester på, med mindre forbruk og mer gjenbruk. Gjenbruk av materialer og bygg kan være klimabesparende i det lange løp og vi må stille strengere krav til klima- og miljøhensyn i større anskaffelser.
Muligheter i Innlandet fylke
Regional plan for klima, energi og miljø har meislet ut strategier for hvordan vi skal oppnå reduksjon av klimagassutslippet ved å:
- Videreutvikle innlandssamfunnets kompetanse innenfor klima, miljø og energibruk for å forsterke innsatsen med klimagassreduserende tiltak.
- Være pådrivere for å halvere utslippene fra vegtrafikken i Innlandet. Dette gjør vi ved å stimulere til smartere reisevalg, få flere til å gå, sykle og reise kollektivt, og ved å legge til rette for grønn nyttetransport, transportterminaler og -korridorer.
- Vi stiller krav om fossilfrie bygg- og anleggsplasser. Vi stiller også krav om rehabilitering før nybygging, og vi bygger med lavt klimafotavtrykk.
- Legge til rette for at målene i Landbrukets klimaplan kan nås.
- Legge til rette for at hele innlandssamfunnet gjør nødvendige forbruksendringer, slik at vi sammen får en reduksjon av forbruksbaserte utslipp.
- Forebygge avfallsproduksjon ved å øke andelen ombruk og materialgjenvinning, og sikrer god utnyttelse av avfall.
- Redusere nedbygging og omdisponering av skog, myr og andre karbonrike arealer. Vi forsterker arbeidet med skogtiltak for å øke opptaket av klimagasser.
- Øker den offentlige innkjøpskompetansen innen klima, miljø og energibruk, slik at offentlige innkjøp kan bli mer klima- og miljøvennlige.
3.11 Særegen natur- og kulturarv
Kulturarven i Innlandet er knyttet til landskapet og naturen. I klima og naturbetingelsene ligger forutsetningene og rammen rundt kulturarven.
Hva er kulturarv?
Noen steder er kulturarven synlig f. eks. i form av monumentale gravhauger, et stort gårdstun eller finnetorp med verneverdige bygninger, en gammel bydel eller et godt skjøttet seterlandskap. Da kaller vi det en materiell kulturarv.
Kulturarven trenger ikke være synlig. Landskapsformasjoner som det er knyttet sagn, tro og tradisjon til, tilhører også kulturarven. Tradisjonelt håndverk som er håndbåren og dermed utføres uten hjelp av tegninger, synes heller ikke. Da kaller vi det en immateriell kulturarv.
Både den materielle og den immaterielle kulturarven har fått sin form og sitt særpreg gjennom århundrers veksling mellom impulser utenfra og lokale forhold. Den immaterielle kulturarven er et kjennetegn ved den norrøne, sør-samiske, middelalderske, skogfinske og romani kulturen.
Kulturminneloven ligger til grunn for forvaltning og bevaring av kulturarven.
I de områder der kulturminner inngår som del av en større helhet eller sammenheng kalles dette kulturmiljø.
Formålet med kulturminneloven er å verne kulturminner og kulturmiljø som en del av vår kulturarv og identitet. Dette gjøres som et ledd i en helhetlig miljø- og ressursforvaltning.
Lov om kulturminner
Det er et nasjonalt ansvar å ivareta kulturarven som vitenskapelig kildemateriale og som varig grunnlag for framtidige generasjoners opplevelse, selvforståelse, trivsel og virksomhet.
Forvaltningen av kulturminner og kulturmiljø inngår i arealplanleggingen i kommunene gjennom plan- og bygningsloven og at kulturvernmyndighetene inkluderes gjennom forskrifter for eksempel ved tiltak i landbruket og energisektoren.
Plan- og bygningsloven
Hvorfor er kulturarven viktig?
Arkeologiske funn fra Innlandet
Brakteat fra folkevandringstiden funnet i Hamar.
Nils Wulfsberg.
Gullperle fra eldre romertid funnet i Stange.
Kristian Thoresen
Smykkeanheng (berlokk) fra eldre romertid funnet i Ringsaker.
Vegard Høystad Lunna
I Innlandet er våre omgivelser et resultat av en tusenårig utvikling. Innlandets historie og kulturarv er en kilde til kunnskap, tilhørighet og undring. Den får oss til å reflektere over hvem vi er og har vært og hvem vi i framtida ønsker å være.
Kulturarven forbinder oss med fortida, og synliggjør de historiske sammenhengene og fellesskapene vi inngår i, og noen ganger bruddene og konfliktlinjene som har oppstått. Samlet er dette umistelige ressurser, som gir forankring og inspirasjon.
Innlandets kulturarv – en helhetlig klima- og miljøforvaltning
Til alle tider har mennesket måttet tilpasse seg rådende klimaforhold. Kulturminner er tradisjonelt blitt til og vedlikeholdt på en måte som satte beskjedne klimaavtrykk. Materialene har vært miljøvennlige, kortreiste og holdbare, og inngrepene i landskapet var begrenset til det mest nødvendige.
I Stortingsmelding 16: Nye mål i kulturmiljøpolitikken – Engasjement, bærekraft og mangfold settes kulturarven i en helhetlig miljøforvaltning. Formålet med stortingsmeldingen er å presentere nye nasjonale mål i kulturmiljøpolitikken og å tydeliggjøre kulturminnefeltet som en viktig del av klima- og miljøpolitikken. Stortingsmeldingen beskriver et behov for å fornye kulturminneloven, og det er satt ned et utvalg som arbeider med dette.
Rett forvaltning av kulturmiljø
Riksantikvarens klimastrategi framhever at kulturmiljøforvaltningen er en del av løsningen på klimautfordringen. Skal klimaendringene stoppes, må kulturmiljøene forvaltes gjennom samordna arealplanlegging slik at klimagassutslipp reduseres.
Bygninger må brukes på en måte som reduserer klimagassutslipp og ivaretar bygningsmiljøene. Enøktiltak må tilpasses tradisjonell byggeskikk. Kulturmiljøforvaltningen må øke kompetansen til å ta vare på kulturmiljø i et klima i endring, og sette i gang risikoanalyser og sikringstiltak.
Kulturmiljøer, og kunnskap om disse, må integreres bedre i beredskapsarbeid fordi de vil bli mer utsatt for flom og råte, men også tørke og brann. Digitale kartløsninger (GIS) må benyttes på en innovativ måte, og dette må forankres grundig politisk.
Les mer om dette i de regionale planer:
Det grønne Innlandet: regional plan for klima, energi og miljø
Saman om eit tryggere fylke: regional plan for samfunnstryggleik
Mer om de ulike områdene innenfor kulturarv
I den nasjonale databasen for kulturminner – Askeladden, er det registrert 38 096 arkeologiske kulturminner. I et fylke på hele 52 072 km2 ligger svært mange av disse i utmarksområder. I tillegg er det flere tusen kulturminner som ennå ikke er registrert.
Der kulturlandskapet og fruktbart jordbruksland bygges ned til fordel for infrastrukturtiltak, tettsteder og byer, er tapet av arkeologiske kulturminner stort. Dette gjelder også i skogs- og fjellområdene der omfattende hyttebygging flere steder har endret landskapet. Vi har ikke eksakte tall på dette.
Brearkeologi er innsamling, sikring og kunnskap om funnene fra is og snøfonner som smelter fram som følge av klimaforbedringer. Innlandet fylkeskommune har et pågående sikringsprogram i høyfjellet, der det er samlet inn nesten 4000 funn fra 66 funnsteder. Det er over halvparten av verdens brearkeologiske funn. Prosjektet formidles lokalt, regionalt, nasjonalt og internasjonalt gjennom Norsk fjellmuseum, Klimaparken 2469 og nettsida Secrets of the ice.
I et varmere, våtere og mer ekstremt klima vil arkeologiske kulturminner bli mer utsatt for erosjon og nedbryting. Dette gjelder særlige sårbare kulturminner som helleristninger og kulturlag. En økt satsning på miljøovervåkning og systematiske tilstands-, risiko- og sårbarhetsanalyser vil bli nødvendig.
Ved systematisk bruk av terrengmodeller framskaffet med flybåren laser, LIDAR, er det mulig å finne ikke bare uregistrerte kulturminner, men også landskapsformer som viser historiske naturkatastrofer. Å benytte kunstig intelligens, kan åpne mer presise beredskapsmodeller for eksempel for flom og stormflo m.m.
Kulturhistoriske landskap av nasjonal interesse, KULA, er kulturmiljømyndighetenes kunnskapsgrunnlag over områder der kulturmiljø og landskap inngår i helhetlig sammenheng. Dette er områder der viktige faser og hendelser i historien har satt sine spor i form av næringsutnytting, bosetning, ferdsel, jakt m.m. I Innlandet er det registrert 34 KULA-landskap.
Utvalgte kulturlandskap i jordbruket, UKL, er særegne jordbrukslandskap med store biologiske og kulturhistoriske verdier. Særpreget blir tatt vare på gjennom fortsatt drift, skjøtsel og vedlikehold. Det er en tverrfaglig satsning og støtteordning og et samarbeid mellom Landbruks- og matdepartemetet og Klima og miljødepartementet. 5 av 51 UKL-landskap ligger i Innlandet.
På 1990-tallet sto Miljøverndepartementet for en nasjonal kartlegging av verdifulle kulturlandskap. 25 områder i Innlandet er særlig prioritert og 9 av disse regnes som store, sammenhengende landskap.
Innlandet har 9 av 68 verdifulle kulturlandskap i Norge.
I Nord-Østerdalen, på grensa mot Røros og Trøndelag, har vi et verdensarvområde. Fra 2010 ble Circuferensen for Røros kobberverks opprinnelige privilegieområde fra 1646 innskrevet UNESCO-område.
Området dekker i Innlandet deler av Os og Tolga kommune. Vintertransportruta gjennom Tufsingdalen og smeltehytta ved Femunden er en vesentlig del av området.
Det er omtrent 70 museer i Innlandet. Flere av disse har slått seg sammen under overbygningen Anno museum. Variasjonen er stor fra tidligere fylkesmuseer som Domkirkeodden og Maihaugen til bygdemuseum og mindre private museumssamlinger. En stor del av Innlandets kulturhistoriske bygningsarv forvaltes og formidles her.
Flere av museene har nasjonalt ansvar. For minoritetsgruppene gjelder det Norsk Skogfinsk Museum og Glomdalsmuseet med utstillinga Latjo Drom om taterne/romanifolkets historie. Alle musene er viktige møteplasser og bidrar til å ivareta, formidle og utvide vårt historiske minne.
Klima, materialtilgang og lokale tradisjoner har formet byggeskikken, men ikke uten påvirkning fra internasjonale ideer og stilimpulser.
Et våtere og varmere kystklima også i Innlandet er blitt en trussel for Innlandsmuseenes samlinger av eldre trehus. Bygningsarven er tilpasset tørre somre og kalde vintre og tåler ikke klimaendringene. De blir utsatt for råteskader.
Museene har ansvar for 1219 av 4942 Norges antikvariske bygninger, dvs. 25 %. Museene i Innlandet har beregnet at det vil koste 300 millioner kroner å løfte museumsbygningene opp til et tilfredsstillende tilstandsnivå.
Innlandet har, foruten de antikvariske bygningene på museene, mer enn 900 freda bygninger i privat eie og ca. 200 i offentlig eie. 90 000 bygninger er bygd før år 1900. Vi har også mange moderne og verneverdige bygninger oppført mellom 1900 og 1940.
Igjennom Innlandsmodellen er fylkeskommunen med på å gi private eiere av freda bygg gode forutsetninger for å ivareta bygningene. Modellen bygger på samhandling mellom bygningsvernrådgivere ved de regionale museene, håndverkere med bygningskompetanse og eierne. Eierne blir styrket gjennom tilskudd og økte rettigheter. Fortidsminneforeningen og bygglinjer på videregående skoler er samarbeidspartnere.
Lager av furutrær
Grøntlager for skog er et lager av 3000-5000 gamle, storvokste og fortsatt stående furutrær innenfor områdene til Stange og Romedal allmenning. Trærne har spesielle kvaliteter fordi de er grove og gamle og er attraktive for å sikre en kvalitet og varighet av restaureringsarbeid til bl.a. verneverdige båter og bygninger. Trekvaliteten er valgt ut for en holdbarhet i et flere århundres perspektiv.
Allmenningene takserer og systematiserer forvaltningen av trevirket med en metode utarbeidet av de mest kunnskapsrike personer innen materialkunnskap og tradisjonelle byggemetoder. I det morderne skogbruket masseproduseres trevirke i den kvaliteten industrien etterspør. En omlegging og raffinering av deler av skogbruket i retning av de tradisjonelle metodene, vil sikre tradisjonshåndverk og kunne bidra til en enda mer bærekraftig bransje.
Mer om bygningsarven
Byggenæringen står for 40 % av CO2-utslippene. Antakelig vil 80-90 % av dagens bygningsmasse stå i 2050. Å forstå hvordan tradisjonelle stående bygninger er satt sammen, blir mer og mer viktig i dagens samfunn, der flere og flere bygninger skal inngå i en sirkulær økonomi der de gjenbrukes, bygges om og tas vare på.
Bygg og bevar er et samarbeidsprosjekt mellom Klima og miljødepartementet og Byggnæringens landsforening. Prosjektet gir informasjon og hjelper med riktig restaurering, og å tilpasse enøk-tiltak best mulig til antikvarisk bygningsmasse.
Bevar bygg – bevar klima er et prosjekt der Innlandet fylkeskommune jobber for en klimanøytral samfunnsutvikling. Bygninger og bygningsmiljøer skal få varig liv, økt bruksverdi og lavere energiforbruk gjennom tiltak som reduserer behovet for nybygging.
Billigere å oppgradere
I forbindelse med prosjektet, er det beregnet energibruk og klimautslipp for 24 ulike bygninger og klimagevinsten som kan oppnås ved fortsatt bruk og oppgradering. Resultatene i rapporten er at å oppgradere gir lavere klimagassutslipp enn å rive og bygge nytt. Energigevinsten per investerte krone er også mye større ved oppgradering enn riving og nybygging. Det var i snitt 41 % redusert energibruk ved oppgradering, og for 20 av 24 bygninger var det billigere å oppgradere enn å rive og bygge nytt.
Grønt er ikke bare en farge er en grundig fagrapport og livssyklusanalyse av eksisterende bygninger.
Storflommen «Vesleofsen» i 1995 fikk store konsekvenser for kulturmiljøene langs Glomma og Gudbrandsdalslågen og førte til rekordstore erstatningsbeløp tilknyttet bygningsarven. Dette kan være et forvarsel for hva som kan vente oss.
Innlandet har en sterk og stolt kulturarv. Mange eiere av kulturminner som verneverdige bygninger, fartøyer, veterantog, veteranbiler og kulturlandskap gjør en uvurderlig innsats. Folkekulturen står sterkt med musikk, dans og håndverkstradisjoner. Det er stor frivillighet, med mange lag og foreninger. Foruten å bevare kulturarven, er de viktige sosiale møteplasser som skaper trivsel og god folkehelse.
Riksantikvaren skal gjennom sin frivillighetsstrategi jobbe for å styrke og samordne for en mer helhetlig nasjonal politikk på feltet. Frivillige organisasjoner skal involveres i nasjonale strategier og føringer som berører deres arbeidsfelt, bistå de frivillige med veiledning og etablere samarbeidsarenaer.
Innlandet fylkeskommune er ledene i å integrere metalldetektorister i forvaltningen av gjenstadsfunn.
Mer om frivillighet
Farokonvensjonen fra 2005, som Norge har ratifisert, er Europarådets rammekonvensjon om kulturarvens verdi for samfunnet. Konvensjonen tar utgangspunkt i menneskenes rett til kulturarv, rett til å tolke sin egen historie og definere sine egne kulturminner. Kulturarven demokratiseres med en slik tilnærming.
Den europeiske landskapskonvensjonen påpeker også hvor viktig det er å styrke enkeltmennesker og lokalsamfunnets medvirkning i arbeidet med planlegging, vern og forvaltning av landskap. Prosjektet Kulturlandskap av nasjonal interesse, KULA, er kulturmiljøforvaltningens konkrete oppfølging av dette.
Bærekraftig registrering, skjøtsel og skilting av kulturmiljø gir økt kompetanse.
Innlandet fylkeskommune registrer kulturminner i forkant av mange utbygginger. Vi gir også egne midler og videreformidler statstilskudd for at kommunene kan registrere kulturminner, utarbeide egne kulturminneplaner og dermed øke sin kompetanse om kulturarven. Tilskudd gis også til skjøtsel og skilting av utvalgte kulturminner, og til et kompetansehevingsprogram for besøksforvaltning. Skilting av kulturminner langs en gammel ferdselsåre er også et godt tiltak for folkehelsen og et lavterskel friluftslivstiltak.
Skilting av kulturminner langs en gammel ferdselsåre er også et godt tiltak for folkehelsen og et lavterskel friluftslivstiltak.
Besøksforvaltning er en metode for å regulere turisme i et naturområde. Den skal sikre at lokalsamfunn får en sunn og god utvikling innenfor miljømessige, sosiale og økonomiske tålegrenser.
Kommuner, reiselivsaktører og andre relevante parter skal i samarbeid utarbeide planer som ivaretar allemannsretten og natur- og kulturverdiene.
Innlandet gjennom historien
Historieverket Historia Norvegia som er skrevet på 1100-tallet, betegnes som den første norgeshistorien. Der deles landet inn i tre belter på langs: Kystlandet ytterst mot havet, skoglandet innerst mot svenskegrensen med de udyrkete ødemarkene i nord der samene lever.
Den midtre sonen er karakterisert av fjell, den er svær i utstrekning og omfatter alt landet opp og ned for Viken: Ringerike, Hadeland, Toten, Romerike, Hedemark med Mjøsa og landskapet rundt, Østerdalene, Gudbrandsdalen med Lom og det digre Dovrefjellsområdet.
Under dansketida var Opplandene, dagens Oppland og Hedmark, et felles amt. I 1781 ble Opplandene amt delt i henholdsvis Hedemarken og Kristians amt. I 1919 skiftet disse navn til Hedmark og Opland fylker. Opplandene betyr landet som er opp for sjøen.
Innlandet går som en rød tråd gjennom landets historie fra vikingtid og middelalder og fram til i dag. Norges symbolske sentrum lå i Innlandet. Det spenner fra riksdannelse for 1000 år siden, grunnlovssamlingen på Eidsvoll i 1814 med ny statsdannelse, «nyoppdagelsen» av fjellet til dagens fortolkninger av historien. Den rommer mytiske fortellinger om konger, helter og jotner og foreningen av det norrøne og det samiske i opphavsmytene om Norges folk på Dovrefjell.
Den handler blant annet om et historisk maktsentrum ved Mjøsa, med Åker og det førreformatoriske bispesetet, med et omland som omfattet dagens Innlandet. Innlandsområdene ble symbolet på det norske, og gjennom 1800-tallet fikk det stor betydning innen kunst og litteratur i løsrivingsprosessen mot Sverige. I dag er gjenåpnete pilegrimsveier, Middelalderfestivalen på Domkirkeodden og Birken eksempler på hvordan de mytiske fortellingene og historiene om Norge fortsatt er levende.
Helt fra sagatiden, for over 1000 år siden og fram til i dag, har noen av de viktigste transportrutene i landet gått gjennom Innlandet. Folk ferdes langs Innlandets lange vassdrag og i daler. Pilegrimsled, kongeveier, jernbane og vannveier førte til handel og møteplasser ved strategiske trafikknutepunkter. Det har gitt grunnlag for framvekst av tettsteder og byutvikling.
Omkring det geistlige sentrum på Domkirkeodden ved Hamar vokste Innlandets og Norges eneste innlandsbeliggende middelalderby Hamarkaupangen fram.
Gjennom Innlandet går tre av ni nasjonale pilegrimsleder – St. Olavsvegene til Trondheim. Det er Gudbrandsdalsleden på begge sider av Mjøsa, deler av Valldalsleden og Østerdalsleden.
Flere av Norges kongeveger går gjennom Innlandet. Kongevegene er de første kjørbare hovedvegene fra 1600 til 1820. Vegene gikk mellom stiftsstedene Christiania, Bergen, Trondhjem og Christiansand. Navnet stammer fra dansk-norsk lovgiving. Kongevegene i Innlandet er nå digitalisert til bruk i forvaltningen.
På innsjøene i Innlandet går fredete og verneverdige fartøy i turist- og rutetrafikk. Fartøyene «Skibladner», «Trysilknut», «Brandbu» og «Tyin» mottar tilskudd.
Tradisjonelt har det vært et stort økonomisk og sosialt spenn innad i befolkningen i Innlandet. Ulikhetene ble synligere med industrialiseringa og påfølgende endringer i primærnæringene. Klassemotsetninger førte blant annet til framvekst av en aktiv arbeiderbevegelse, som har vært viktig for den politiske utviklingen i hele Norge, med velferdsstat og fellesskap som viktige verdier og drivkrefter.
Tekniske industrielle kulturminner er spor etter industriell kultur som er av historisk, teknologisk, sosial, arkitektonisk eller vitenskapelig verdi. Dette omfatter bygninger, produksjonslinjer, infrastruktur, parker og arbeiderboliger m.m.
I Innlandet er de teknisk industrielle kulturminnene ofte knyttet til foredling av ressursene i primærnæringene eller til bergverksdrift.
I Riksantikvarens bevaringsprogram er Innlandet representert med 3 av til sammen 15 nasjonalt prioriterte anlegg. Det er Atlungstad brenneri, Klevfoss cellulose- og papirfabrik og Folldal gruver. Til Folldal gruver er det utarbeidet en rapport som viser muligheten for å utnytte jordvarme som energikilde.
Støa kanal i Trysil har status som nasjonal verdi, og inngår som et av Innlandets KULA-landskap.