Sammendrag

14 % av Innlandets befolkning er innvandrere

I Innlandet har vi om lag 45 000 innvandrere. I tillegg er det 8 000 norskfødte med innvandrerforeldre. Innvandrere utgjør en stadig større andel av befolkningen. I 2010 var 6 % av befolkningen i Innlandet innvandrere inkl. norskfødte. Denne andelen har økt til dagens 14 %. 

Likevel har vårt fylke fortsatt en markant lavere andel innvandrere i befolkningen enn landsgjennomsnittet, som er på 21 %. Det er også interne forskjeller mellom kommunene, men de flest av Innlandskommunene har et sted mellom 10 og 20 % innvandrere i befolkningen. Det er høyest andel i Sør-Østerdal, Valdres, Hamar- og Lillehammerregionen. Lavest andel finner vi i Nord-Gudbrandsdal og Kongsvingerregionen. 

De fleste er flyktninger

42 % av innvandrerne i Innlandet er flyktninger og deres familiegjenforente, 21 % er arbeidsinnvandrere og 21 % er familieetablerte. De resterende er kommet til Norge på grunn av utdanning, som au pair eller andre grunner. 

Vi omtaler her innvandrere som en felles og homogen gruppe, men det er store forskjeller mellom innvandrere avhengig av innvandringsgrunn, alder for innvandring, botid og landbakgrunn. Innvandrer er like forskjellige seg imellom som resten av den norske befolkningen. Et kunnskapsgrunnlag som dette gir ikke rom for å representere alle nyansene, men det er viktig å ha med seg som et bakteppe når det skal lages tiltak. 

De fleste av våre innvandrere har bodd i Norge i lang tid. Halvparten, over 22 000 personer, har bodd i landet i ti år eller mer. Alder ved innvandringstidspunkt har stor betydning og barn som har gjennomført hele grunnskoleutdanningen i Norge, vil skille seg ut på sentrale integrerings- og levekårsområder fra innvandrere som har innvandret i høyere alder.

Størstedelen av de som har innvandret til fylket kommer fra Europa. Den nest største gruppen fra Afrika og dernest Asia. EU-utvidelsen i 2004 var en viktig faktor for endringen i sammensetningen av innvandrergruppen i Norge. Arbeidsinnvandringen var spesielt stor i tiårsperioden 2006–2016. 

Invasjonen i Ukraina bidro til den største flyktningstrømmen i Europa etter andre verdenskrig, og mange ukrainere fikk midlertidig kollektiv beskyttelse i Norge fra 2022. Ukrainere er nå, med om lag 5 700 personer, den største gruppen av innvandrere og de utgjør nesten 1,5 % av befolkningen i fylket. Oppholdsgrunnlaget for denne gruppen er midlertidig, da det er ligger en forventing nasjonalt om at de returnerer når konflikten er over.

Innvandring er viktig for oss

Innvandring bidrar til mangfold og berikelse av lokalsamfunnene i fylket. Innvandrere bringer med seg ulike kulturer, perspektiver og ferdigheter som kan styrke både det sosiale og økonomiske livet i fylket. Innvandrere kommer også med andre erfaringer som kan bidra med innovasjon og entreprenørskap i både privat, offentlig og frivillig sektor. 

Innvandrere har lenge vært den viktigste bidragsyteren til befolkningsveksten i fylket. Uten innvandring vil mange av distriktskommunene hatt en enda større folketallsnedgang og enda mer utfordrende alderssammensetning i befolkningen. Innvandring vil også fremover være avgjørende for å opprettholde folketallet, spesielt i distriktene. 

Innvandrere kan fylle arbeidskraftbehov i sektorer som mangler kvalifiserte arbeidere. Med en aldrende befolkning er det et økende behov for personer i arbeidsfør alder. Innlandet har landets eldste befolkning, og må imøtekomme behovet for personer i arbeidsdyktig alder. Innvandrerbefolkningen er ung, og de kan være en viktig del av løsningen på et utfordrende demografisk fremtidsscenario for fylket. 

Vi har et ansvar

Noen innvandrere kommer til Innlandet fra sårbare situasjoner, som flukt eller andre vanskelige omstendigheter. Migrasjon fører ofte til opplevelse av tap. Det innebærer å forlate velkjente steder og mennesker, og miste sosiale felleskap der en deler språk og forståelse med flertallet av befolkningen.

I tillegg kan migrasjon innebære å miste tidligere roller og funksjoner både på arbeidsmarkedet, i nærmiljøet eller i nettverket. Vi har som samfunn et ansvar for å inkludere innvandrerne og gi dem mulighet til å bygge et nytt liv slik at de kan delta i samfunnet. 

Utfordringer vi må imøtekomme

Selv om det er forskjeller på de ulike innvandrer kategoriene, så har innvandrere i snitt dårligere levekår enn øvrig befolkning innen en rekke faktorer, som tilknytning til arbeidslivet, helse, boforhold og økonomi:

Innvandrerbefolkningen har markant lavere deltakelse i barnehage, spesielt blant de minste barna. Innvandrere og barn av innvandrere har noe svakere karakterer i grunnskolen. Alder ved innvandring har betydning på skolekarakterer.  

Innvandrere har lavere utdanningsnivå enn den øvrige befolkningen ved at færre innvandrere har fullført og bestått videregående skole-nivå, mens litt flere har kun grunnskole-nivå. Det er en sterk sammenheng mellom det å ikke fullføre videregående utdanning og risikoen for å havne utenfor arbeidsliv og utdanning. 

Resultater i grunnskolen har stor betydning for gjennomføring i videregående opplæring. I tillegg til et dårligere utgangspunkt fra grunnskolen, kan f.eks. språkbarrierer være hemmende for å lykkes i skolearbeidet.

Samtidig skiller innvandrerbefolkningens utdanningsnivå, blant de over 30 år, seg fra den øvrige befolkningen ved at flere innvandrere har høyt utdanningsnivå. Det er altså flere innvandrere med høyt og lavt utdanningsnivå, men færre med mellomlangt utdanningsnivå. 

Innvandrere har en lavere sysselsettingsgrad enn øvrig befolkning. I Innlandet er sysselsettingsgraden blant innvandrere på 64 % mens andelen i den øvrige befolkningen er på 78 %. Dette skyldes flere faktorer, inkludert språkbarrierer, manglende kompetanse, manglende anerkjennelse av utenlandske kvalifikasjoner og diskriminering på arbeidsmarkedet.

Nesten tre av ti innvandrerne i Innlandet står utenfor både arbeid, utdanning og arbeidsmarkedstiltak (NEETs), mot to av ti i den øvrige befolkningen. Det er derimot en lavere andel uføre innvandrere enn i den øvrige befolkningen. 

Lav sysselsetting blant innvandrere kan føre til sosioøkonomiske utfordringer, både for individene det gjelder og for samfunnet som helhet. Arbeid gir økonomisk trygghet, relasjoner, identitet og personlig vekst for de aller fleste. På den annen side kan arbeid også ha negativ innvirkning på helsa hvis arbeidsmiljøet er negativt. Innvandrere er overrepresentert i yrker med lavere lønn, høyere sykefravær og større fysisk belastning, som renholdere, helse- og omsorgsarbeidere, tømrere, kokker mv. 40 % innvandrere med høyere utdanning som jobber i det norske arbeidslivet, er i yrker med krav til lavere kompetanse. Blant ikke-innvandrere gjelder dette bare 14 %.

Lønnstakere i Innlandet med innvandringsbakgrunn har i gjennomsnitt 6–7 000 kroner lavere månedslønn enn øvrig befolkning. Det er også en større andel av innvandrerbefolkningen som oppgir at de er misfornøyde med sin egen økonomiske situasjon. 

Innvandrerbefolkningen eier sjeldnere bolig og bor trangere enn øvrig befolkning. Personer som leier bolig, opplever lavere livskvalitet og har mer levekårsproblemer enn personer som er boligeiere.

Innvandrere i Norge opplever i større grad ensomhet og sosial eksklusjon sammenlignet med den øvrige befolkningen. De har lavere tillit til folk flest, men dette avtar jo lengre tid man bor i Norge. Innvandrere oppgir at de har mer tillit til politiet, rettsvesen og det offentlige enn den øvrige befolkningen. Samtidig oppgir mange at de ikke har noen venner uten innvandrerbakgrunn, og at de gjerne skulle hatt det. 

Innvandrere opplever at språk-barrierer hindrer dem fra å delta i mange typer aktiviteter. Diskriminering og fordommer kan ytterligere forsterke følelsen av isolasjon. I tillegg kan innvandrere oppleve utfordringer med å opprettholde kontakt med familie og venner i hjemlandet, noe som kan bidra til en følelse av ensomhet og fremmedgjøring.

Som samfunn må vi være forberedt på at det snart vil bli flere eldre innvandrere i befolkningen. Helse- og omsorgstjenestene må derfor også kunne håndtere språk- og kulturbarrierer i eldreomsorgen.

Viktige barrierer som bør løses:

1. Språkutfordringer: Mangel på norskferdigheter, inkludert yrkesspesifikk norsk, er en betydelig barriere for å få seg utdanning og jobb. Mange arbeidsgivere mangler kunnskap om hvordan man kan stille riktige språkkrav og vurdere norskferdigheter ved rekruttering. Noen arbeidsgivere bryter loven ved å stille høyere språkkrav enn det som er reelt behov for i jobbutførelsen. 
2. Mangel på etterspurt kompetanse: Mange innvandrere mangler den kompetansen som er etterspurt i arbeidsmarkedet, og det er utfordringer knyttet til gjennomføring av utdanning.
3. Godkjenning av utenlandsk utdanning og kompetanse: Utenlandske utdanninger og arbeidserfaringer blir ikke alltid anerkjent i Norge, noe som kan hindre innvandrere i å få jobber de er kvalifiserte for.
4. Overkvalifisering og yrkestilknytning: Lønnstakere i Innlandet med innvandringsbakgrunn jobber i høyere grad innen yrker som har lavere lønnsnivå og høyere sykefravær. Det er langt flere innvandrere som er overkvalifiserte for jobben de har, sammenlignet med øvrig befolkning.
5. Sosiale nettverk og kulturell forståelse: Mangel på sosiale nettverk og forståelse av norske kulturelle koder kan gjøre det vanskelig å navigere i arbeidslivet og samfunnet generelt.
6. Levekår og helse: Dårlige levekår og helseproblemer kan hindre deltakelse i arbeidslivet. Dette kan inkludere økonomiske vanskeligheter, dårlige boforhold, manglende tilgang til helsetjenester og traumer fra tidligere opplevelser.
7. Diskriminering: Forutinntatte holdninger og diskriminering gjør det vanskeligere for innvandrere å komme på jobbintervjuer og få ansettelser. Diskriminering kan også bidra til at innvandrere har vanskeligheter med karriereutviklingen. 
8. Manglende samarbeid og helhetlig innsats: Kommunene, frivilligheten, næringslivet og øvrige aktører melder om at de mangler samhandlingsarenaer for integreringsarbeidet. Dette fører til at det utvikles parallelle tiltak i kommunene. Det er også aktører, eksempelvis frivilligheten, som ønsker å bidra mer i integreringsarbeidet.
9. Introduksjonsprogrammet: Frivilligheten og arbeidslivet ønsker å bli invitert inn i utformingen av det individuelle introduksjonsprogrammet, men blir ofte påkoblet for sent til å kunne skape mange og gode nok praksisplasser.