5.1. Hva finnes det av jobb- og utdanningsmuligheter?

Innvandrere har tilgang til en rekke jobb- og utdanningsmuligheter som kan hjelpe dem med å integrere seg i arbeidslivet. For å øke sysselsettingen blant innvandrere, tilbyr kommunene ulike programmer og tiltak, men disse er som regel forbeholdt flyktninger i introduksjonsprogrammer.

Når det gjelder arbeidsinnvandrere så er tiltakene relatert til arbeid ikke aktuelle, ettersom arbeidsinnvandrere som regel har arbeid ved flytting til Norge.

Introduksjonsprogrammet er et sentralt tiltak som skal gi nyankomne flyktninger opplæring i norsk språk og samfunnskunnskap, samt arbeidsrettede aktiviteter. Dette programmet varer vanligvis i to år og har som mål å gjøre deltakerne selvstendige og i stand til å delta aktivt i arbeidslivet. Introduksjonsprogrammer er et kommunalt program og flere av kommunene i Innlandet mangler et systematisk samarbeidsforum med næringslivet for å koordinere tiltakene.

Når det gjelder utdanningsmuligheter, har innvandrere rett til gratis norskopplæring og samfunnskunnskap. Dette gjelder også familieetablerte og arbeidsinnvandrere utenfor EU/EØS, men ikke arbeidsinnvandrere fra EU/EØS. Mange kommuner tilbyr også kurs og opplæring som er tilpasset voksne flyktninger, inkludert grunnskoleopplæring.

Karriere innlandet tilbyr videregående opplæring for de som trenger det. Selv om det finnes ulike spesialiserte programmer som retter seg mot innvandrere som står langt fra arbeidsmarkedet, så er det lite samarbeid mellom kommuner når det gjelder disse programmene, noe som kan føre til at man ikke utnytter potensialet fult ut.

På arbeidsmarkedet er det flere utfordringer som innvandrere kan møte, inkludert språkbarrierer og manglende nettverk. For å hjelpe med dette, er det anbefalt en ordning hvor innvandrere får en mentor som kan gi veiledning og støtte i jobbsøkerprosessen. Slike tiltak er iverksatt i noen kommuner i Innlandet, men dette forutsetter at NAV bidrar med økonomiske insentiv for å kjøpe ut mentorer i ulike bedrifter, samt tiltak som lønnstilskudd.

Innvandrere er ofte overrepresentert i yrker med lavere krav til formelle kvalifikasjoner, som salgs- og serviceyrker, renhold og hjelpearbeid. Dette kan føre til at mange jobber deltid eller i midlertidige stillinger.

For å motvirke dette, er det viktig med tiltak som fremmer kompetanseheving og kvalifisering, slik at innvandrere kan få tilgang til mer stabile og godt betalte jobber. Dette finnes det få av i innlandet. Det gjør sosial mobilisering vanskelig for innvandrere i yrker med lavere kvalifikasjoner. Dette har også en betydelig påvirkning på barn av innvandrere, som ikke har mulighet til å delta på de samme aktivitetene som jevnaldrende barn. 

Arbeidskraftbehovet i Innlandet er stort, og det kommer til å bli enda større i årene fremover ettersom antallet eldre øker, blir det færre unge. Derfor er det gode muligheter for at alle skal kunne få en jobb i Innlandet i årene som kommer. Behovet for arbeidskraft i helse- og omsorgssektoren er spesielt stort, og det er økende.

I Navs bedriftsundersøkelse for 2024 ble det tydelig at mangelen på arbeidskraft i helse- og sosialtjenester er svært stort i Innlandet, og det har økt betydelig fra 2023 til 2024 (NAV, 2024).

5.2. Tiltak i regionene.

Kommunene har en rekke omfattende tiltak for å fremme integrering av flyktninger:

Introduksjonsprogrammet

Introduksjonsprogrammet er et sentralt tiltak som gir nyankomne flyktninger og deres familiegjenforente opplæring og kunnskap om det norske arbeids og samfunnslivet. Dette programmet er obligatorisk og varer vanligvis i to år, med mål om å gjøre deltakerne selvstendige og i stand til å delta aktivt i samfunnet. Programmet er individuelt tilpasset med både innhold og målsettinger og har følgende elementer:

• Norskopplæring: Deltakere får undervisning i norsk språk for å oppnå et nivå som gjør dem i stand til å kommunisere godt nok i hverdagen og på arbeidsplassen
• Samfunnskunnskap: Opplæring i norske samfunnsforhold, rettigheter og plikter, samt normer og verdier.
• Livsmestring og foreldreveiledning: For å gi innvandrere verktøy til å mestre livet i nytt land
• Arbeidsrettede elementer: Praktisk arbeidstrening, jobbsøkerkurs samt veiledning for jobbsøkere. 

Deltakere i introduksjonsprogrammet mottar økonomisk introduksjonsstønad for å dekke levekostnader mens de deltar i programmer. Stønaden er skattepliktig og justeres etter deltakerens situasjon og eventuelle inntekter fra arbeid.

En av de største utfordringene knyttet til introduksjonsprogrammet er at den er begrenset til kommunale grenser, noe som gjør det vanskelig å finne arbeidspraksis utenfor kommunens grenser. Dette kan også gjøre det vanskelig for deltakere å etablere et nettverk utenfor disse grensene. For å løse dette er det nødvendig med bedre interkommunalt samarbeid og med det regionale arbeidsmarkedet.

Interkommunalt samarbeid

Flere kommuner melder om et aktivt interkommunalt samarbeid. Spesielt små distriktskommuner har samlokalisert flyktningetjenesten og språkopplæring. Samtidig så er dette unntaket og ikke hovedregelen. I dialogmøter med kommuner kommer det frem at i noen regioner kan det være flere parallelle tilbud om norskopplæring med veldig få deltakere. Norskopplæring og samfunnskunnskap er også viktige komponenter i integreringsarbeidet, samtidig er det mangel på informasjon og samhandling mellom kommuner, som gjør det vanskelig å utvikle gode tiltak sammen.

Informasjonen finnes på de ulike hjemmesidene til kommunene, men det mangler en regional koordineringsaktør for informasjonsutveksling. 

Tverrsektorielt samarbeid

Tverrsektorielt samarbeid er også en nøkkel til suksess i integreringsarbeidet. Kommunene samarbeider ofte på tvers av sektorer, inkludert skoler, helsevesen og frivillige organisasjoner og næringsliv for å sikre en god individuell integrering.  Dette samarbeidet bidrar til å adressere ulike behov og utfordringer som innvandrere kan møte.

Boligsosiale tiltak

Boligsosiale tiltak er også en viktig del av integreringsarbeidet. Kommunene jobber for å sikre at flyktninger får tilgang til boliger, enten gjennom kommunale boliger eller samarbeid med private utbyggere for å skaffe flere utleieboliger.

Mentorordninger og frivilligheten

Mentorordninger er et annet tiltak hvor innvandrere har mentor som kan hjelpe med å orientere seg i det norske samfunnet og arbeidslivet, noe som kan være verdifullt for å bygge nettverk og få støtte i integreringsprosessen. Dette er noe som kan være igangsatt av frivillige organisasjoner.

Kommunene melder om utfordringer med at der frivilligheten blir påkoblet i individuelle tilfeller gjør det vanskelig å koordinere arbeidet på et systemnivå. Det gjør det vanskelig å planlegge for et helhetlig samarbeid. Ulike frivillige aktører melder om at de ønsker å bidra og har som regel flere tiltak for målgruppen som ikke benyttes. Dette skyldes i hovedsak at frivilligheten ikke har muligheten til å markedsføre tiltakene og mangler arena for samhandling med offentlig tjenester.

Frivilligheten melder også om at de kan utvikle tiltak for 16-18 åringene som ikke har noe introduksjonsprogram i påvente av inntak til kombinasjonsklassene. 

Kulturelle og sosiale aktiviteter

I tillegg arrangeres det i kommunene ulike kulturelle og sosiale aktiviteter, som språkkafeer og idrettsarrangementer, for å fremme sosial integrasjon og bygge fellesskap. Disse tiltakene er avgjørende for å sikre at innvandrere og flyktninger får en god start og kan bidra aktivt i samfunnet. De bidrar til å bygge bro mellom ulike kulturer og skape et inkluderende samfunn hvor alle har mulighet til å delta og trives.

Utfordringen er at tiltakene er individfokuserte og det mangler arena for felles systematisk samhandling og informasjonsutvekslings, både mellom kommunene og mellom kommunene og de ulike sektorene.

5.3. Hindringer for å bli en del av samfunnet

Det forekommer diskriminering i arbeidslivet og dette utgjør et betydelig hinder for tilgangen til arbeidsmarkedet. Dette gjelder innvandrere som både har tatt utdanning i utlandet, og personer som har norsk utdanning og formelle kvalifikasjoner på plass. (Midtbøen, A. H og Quillian, L. (2021)): i Søkelys på arbeidslivet).

Sannsynligheten for at man ikke blir kalt inn på intervju er betydelig større dersom man har et såkalt fremmedklingende navn. Det er spesielt innvandrere med bakgrunn fra Afrika, Asia, Midtøsten og Sør-Amerika som utsettes for diskriminering. (Orupabo & Nadim (2020); Friberg & Midtbøen (2017)).

Det er ingen betydelige skiller mellom menn og kvinner, men menn svarer at de har opplevd diskriminering oftere enn kvinner. Flere forskingsrapporter viser at arbeidsgivere bruker etnisitet, hudfarge og norskhet når de sorterer mellom søkere og velger hvilke typer arbeidstakere de vil ansatte. (Wollscheid, S., Lynnebakke, B., Wanderås, Fossum, L. og Bergene, A. C. (2021)).

Det er også en sammenheng mellom rasisme, diskriminering og lavere lønn, dårligere arbeidsbetingelser og svekket arbeidsmiljø. Diskriminering forekommer ikke bare på vei inn i arbeidslivet, men også på vei opp i arbeidslivet, som ved karriereutvikling og lønn. Dette har betydning for livskvaliteten til den enkelte, samtidig som det fører til et samfunnsøkonomisk tap siden resultatet kan bli at flere innvandrere er overkvalifiserte i yrkene sine.

Når det gjelder opplevelsene av diskriminering så er det et skille på om du har innvandret til Norge selv, eller om personer er norskfødte med innvandrerforeldre. Generelt opplever eldre mennesker og innvandrere mindre rasisme og diskriminering, men yngre mennesker og norskfødte barn med innvandrerforeldre opplever en økt grad av diskriminering og rasisme (Nadim & Fladmoe, 2021). Dette ser ut til å ha sammenheng med at norskfødte med innvandrerforeldre har større sosial mobilitet og dermed høyere forventinger til samfunnet ellers.

Flere studier har også funnet tegn på etnisk diskriminering på boligmarkedet. Personer med utenlandske navn har lavere sjanse for å få positivt svar når de tar kontakt med utleiere, og i noen tilfeller må de også betale høyere leie enn øvrige leietakere (FAFO 2024: Hverdagsliv og integrering).

Undersøkelser gjennomført blant ungdom i Innlandet viser også at det offentlige rom, inkludert skoler, i noen tilfeller også kan bli brukt som arena for diskriminering. Innlandsungdom med annen hudfarge forteller at de blir mistenkeliggjort fra butikkansatte, naboer eller lærere. Dette ser ut til å være forsterket på grunn av klesstil eller ved at flere ungdommer oppholder seg på samme sted. Kommentarer som «er dere en gjeng» eller er du «gangster» blir ofte tatt i bruk av tillitspersoner (Mathisen & Dogani, 2020). Konsekvensene av dette blir et relasjonsbrudd som kan føre til at ungdom havner i utenforskap.

Mange kommuner og skoler gjør et aktivt arbeid for å bekjempe og forebygge rasisme og diskriminering, men til tross for flere lavterskeltilbud, handlingsplaner og kampanjer, er det store forskjeller i lokale tiltak og med ulik virkningsgrad.

Handlingsplan mot rasisme og diskriminering 2024–2027 er en nasjonal, målrettet plan for å forebygge og bekjempe rasisme og diskriminering i arbeidslivet, både mot veien inn og oppover. Den har også en særlig satsting rettet mot diskriminering som oppleves av ungdom (Arbeids- og inkluderingsdepartementet, 2023).

Holdninger til innvandrere

Holdningene til innvandrere generelt i Norge har blitt stadig mer positive. IMDi sitt integreringsbarometer viser at befolkningen mener innvandrere gjør en nyttig innsats i arbeidslivet og at de beriker det kulturelle livet. Samtidig er det et mindretall som ser innvandrere som en kilde til utrygghet eller misbrukere av velferdsordninger.

Holdningene varierer med demografiske faktorer som alder, kjønn og utdanning, samt geografisk mellom tettbygde og spredtbygde områder. Blant annet så er kvinner og yngre personer (uavhengig av kjønn) samt personer med høyere utdanning mer positive til innvandring enn menn og personer med lavere utdanning.

Generelt sett er kontakten med innvandrere økende, og de fleste rapporterer positive erfaringer. Det er et mindretall som mener innvandrere bør bestrebe seg på å bli så like den øvrige befolkningen som mulig. Halvparten mener at dagens nivå av flyktninger og asylsøkere bør opprettholdes. Dette er målt før den det store økningen i flyktninger fra Ukraina.

På Innlandsstatistikk.no finner du flere tall på hvilke holdninger innlendinger har til innvandring og innvandrere. Statistikken viser blant annet at Innlandet er fylket hvor flest svarer at kontakten de har hatt med innvandrere i Norge har hovedsakelig vært positiv.

5.4. Språkkrav i samfunnet

I det norske samfunnet stilles det krav til norske språkferdigheter for blant annet

• permanent oppholdstillatelse (UDI, ingen dato)
• statsborgerskap (UDI, 2022)
• opptak til høyere utdanning (Samordna opptak, 2024)
• generell studiekompetanse (HK-dir, 2023)
• ansettelser i arbeidslivet (HK-dir, 2024)

Norsk språk kan dermed være både en barriere og en mulighet for å komme inn og forbli i arbeidslivet.

I arbeidslivet er det lovfestede krav til norskferdigheter i noen yrker, blant annet i barnehageloven (2005, § 27). Det er også flere tilfeller hvor arbeidsgivere selv utformer krav til norskferdigheter ved ansettelser, enten formelt i utlysning og krav om resultater fra offentlig godkjent norskprøve, eller uformelt ved å vurdere subjektive krav om språk uten at det kommuniseres til søkerne (Birkeland, Tkachenko & Ulven, 2019; Bjørnset, Kindt & Rogstad, 2021).

Å sette for høye språkkrav er ulovlig forskjellsbehandling og brudd på likestillings- og diskrimineringsloven (2017, § 6). For eksempel kan en arbeidsgiver stille krav til norsk tilsvarende nivå B1 i alle språkferdigheter, når jobben ikke innebærer oppgaver hvor man trenger å skrive på et så høyt nivå.

Slike lovbrudd kan hindre innvandrere fra å komme inn i arbeidslivet, og kunne vært unngått hvis flere arbeidsgivere fikk god nok kunnskap om norskferdigheter (Haugsvær, 2018).

Det er utviklet veiledninger på hvordan arbeidsgivere kan unngå diskriminering i rekrutteringsprosesser, og tilrettelegge for videre språklæring på arbeidsplassen (HK-dir, 2024; Likestillings- og diskrimineringsombudet, ingen dato).