Veileder for økt fornybar energiproduksjon
3. Hvilke energiteknologier er utslippsfrie, teknologisk modne og mest kostnadseffektive?
Figur 6: Oversikt over utslipp, modenhet og LCOE per energiteknologi (kilde: NVE).
Figur 6 viser en oversikt over utslipp, modenhet og Levelized Cost of Energy (LCOE) per energiteknologi.
Matrisen inneholder følgende energiteknologier i y-aksen:
Vindkraft på land, Solkraft, Vannkraft, Bioenergi (kraft), Bioenergi (fjernvarme) og Kjernekraft
I x-aksen vises følgende kategorier:
Utslipp: Viser mengden utslipp assosiert med hver energiteknologi, direkte og indirekte i gCO2EQ/kWh.
Modenhet: Vurderer hvor moden hver teknologi er i forhold til implementering og bruk.
LCOE: Viser den nivellerte kostnaden for energi for hver teknologi.
Egnethet i Norge: Vurderer hvor godt hver teknologi passer for bruk i Norge.
Direkte fotavtrykk: Viser det direkte miljøfotavtrykket for hver teknologi.
Matrisen gir en sammenligning av ulike energiteknologier basert på flere viktige faktorer, og hjelper med å identifisere hvilke teknologier som er mest bærekraftige og kostnadseffektive for bruk i Norge.
- Vindkraft på land har 9-14 gCO2EQ/kWh i indirekte utslipp, og null i direkte. Modenhet middels, energikostnad 41 øre/kWh, høy egnethet i Norge og middels direkte fotavtrykk av anlegget.
- Solkraft har 43 gCO2EQ/kWh i indirekte utslipp, og null i direkte. Modenhet høy, energikostnad 63 øre/kWh, middels egnethet i Norge og høyt direkte fotavtrykk av anlegget.
- Vannkraft har 21 gCO2EQ/kWh i indirekte utslipp, og null i direkte. Modenhet høy, energikostnad 41 øre/kWh, høy egnethet i Norge og lavt direkte fotavtrykk av anlegget.
- Bioenergi (kraft) har 52 gCO2EQ/kWh i indirekte utslipp, og null i direkte. Modenhet høy, energikostnad ikke oppgitt, middels egnethet i Norge og middels direkte fotavtrykk av anlegget.
- Bioenergi (fjernvarme) har ikke oppgit indirekte utslipp, og null i direkte. Modenhet høy, energikostnad ikke oppgitt, middels egnethet i Norge og middels direkte fotavtrykk av anlegget.
- Kjernekraft har 13 gCO2EQ/kWh i indirekte utslipp, og null i direkte. Modenhet lav, energikostnad 79 ære/kWh, lav egnethet i Norge og lavt direkte fotavtrykk av anlegget.
I Figur 6 gis en oppsummering av hovedtrekkene ved de ulike energiteknologiene, med hensyn til utslipp, modenhet, energikostnad, arealbehov og egnethet i Norge. Energiteknologiene har noe ulike egenskaper, som vil bli beskrevet mer i detalj i de påfølgende underkapitlene.
I figuren har vi rangert de ulike teknologiens arealbehov. Arealbehovet vi har benyttet er det direkte fysiske inngrepet. Dette gir en indikasjon på arealbruk, men hvert enkelt prosjekt kan avvike fra «normalen».
For eksempel kan et vannkraftprosjekt ha lite inngrep, men i tilfelle hvor et stort areal blir demmet opp til vannmagasin kan arealbruken være betydelig.
3.1 Fornybare energikilder
Norge har en sterk tradisjon for å utnytte fornybare energikilder. Den norske kraftproduksjonen er i hovedsak basert på vannkraft, men økende andeler kommer fra vind- og sol. I et normalår produseres det i Norge om lag 158 TWh elektrisk energi, som stadig produseres av en mer diversifisert energimiks (NVE, 2024b).
Norges geografiske og klimatiske forhold skaper unike muligheter for produksjon av fornybar energi. Rikelige vannressurser, gunstige vindforhold langs kysten og i fjellområdene, samt en voksende interesse for solkraft og bioenergi, legger grunnlaget for en bærekraftig og variert energiproduksjon.
Omstillingen til nullutslipp innen energi, industri og transport krever elektrifisering, og driver behovet for ytterligere ut¬bygging av fornybar energi.
Langsiktige kraftmarkeds¬analyser fra NVE (2023) viser at Norge står overfor en betydelig økning i kraftforbruk mot 2040, og at det vil være nødvendig med store investeringer i både kraftproduksjon og nettutbygging. Dette innebærer et behov for kommunene til å tilrettelegge for rask og bærekraftig utbygging av fornybare energikilder.
I de påfølgende underkapitlene beskrives relevante energiteknologier etter følgende kategorier:
- Utslipp
- Modenhetsvurdering
- Kostnadseffektivitet
- Egnethet
- Arealbehov
- Andre momenter
3.1.1 Vindkraft på land
Vindkraft på land referer til installasjonen av vindturbiner på land for å generere elektrisitet. Denne fornybare energiteknologien utnytter vindens bevegelsesenergi til å produsere strøm, og har blitt en viktig del av Norges energimiks.
Typisk plasseres vindkraftverk i områder med stabile og sterke vindforhold, både i fjellområdene og langs kysten, som gir optimale forhold for effektiv strømproduksjon.
Utslipp
Vindkraftverk på land produserer ingen klimagassutslipp under drift, noe som gjør dem til en miljøvennlig energikilde. Imidlertid vil det være miljøpåvirkninger knyttet til bygging og installasjon av all energiinfrastruktur. Dette er utslipp fra produksjon av utstyr og transport av materialer. NVE (2023d) anslår utslippene over vindkraftverkenes livsløp til 9-14 gram CO2/kWh.
Modenhetsvurdering
Vindkraft på land er en velprøvd og relativ moden teknologi (NVE, 2023). Den har blitt brukt i stor skala i flere tiår og fortsetter å utvikles med nye teknologier og forbedringer i effektivitet og kostnad. Norge har allerede flere vindkraftverk i drift, og produserte 16,9 TWh i 2023 (NVE, 2024b).
Imidlertid ser vi i Figur 7 at produksjonen er ujevnt fordelt mellom fylkene. Innlandet fylke bidrar med en liten del av den totale vindkraftproduksjonen i Norge. Per 2022 var det tre vindkraftverk i fylket som sto for sammenlagt 1,09 TWh produksjon i Innlandet (Innlandsstatistikk, 2024). Fylkene med størst vindkraftproduksjon er Trøndelag, Rogaland og Nordland.
Kostnadseffektivitet (LCOE)
Figur 8 viser energikostnad over levetid, LCOE (Levelized Cost of Energy), for ulike energiteknologier, hvor kostnadene er oppgitt i øre per kWh. Landbasert vindkraft, sammen med vannkraft, er blant de billigste formene for ny energi som kan bygges i Norge.
Ifølge NVE (2023b) er gjennomsnittlig LCOE for landbasert vindkraft estimert til 41 øre/kWh, noe som gjør den konkurransedyktig med produksjon av vannkraft. Denne økonomiske attraktiviteten skyldes blant annet fallende priser på vindturbiner og kontinuerlige teknologiske forbedringer, som gjør vindkraft til en stadig mer kostnadseffektiv løsning for fornybar energiproduksjon i Norge.
Egnethet i Norge
Norge har noen av Europas beste vindressurser, med områder som har stabile og sterke vinder ideelle for produksjon av vindkraft.
På Østlandet er det flere høydedrag med tilstrekkelig vindressurser for lønnsom vindkraftutbygging. Vindkraft kan dermed bidra vesentlig til å bedre kraftbalansen i årene som kommer, spesielt i vinterhalvåret når etterspørselen etter strøm er høy.
Arealbehov
Vindkraftverk krever arealer, både for selve turbinene, men også for veier og oppstillingsplasser. For å produsere 1 TWh fra vindkraft trengs typisk et planområde på 30-40 km2. De fysiske inngrepene er vesentlige mindre og utgjør kun cirka 3,5 prosent av det totale planområdet (NVE, 2022).
Dette medfører at store deler av området fortsatt kan brukes til andre formål som landbruk og friluftsliv. Vindkraft er dermed en ganske arealeffektiv produksjonsform hvis man bare ser på selve fotavtrykket til infrastrukturen. Men, planområdet som er berørt er vesentlig større og blir også påvirket.
Høyden og utformingen av turbinene gjør dem synlige i landskapet, noe som kan påvirke visuelle omgivelser også utenfor de tilknyttede områdene. Dette er en viktig faktor å vurdere ved plassering av vindkraftverk. Det totale arealinngrepet vil derfor variere fra vindkraftverk til vindkraftverk.
Hvert tilfelle må derfor vurderes særskilt der det legges vekt på terreng, infrastruktur, planstatus og miljøkonflikter osv. Mindre vindturbiner i forbindelse med eksisterende industri eller anlegg gir mindre inngrep, men også vesentlig mindre produsert energi.
Typisk størrelse per turbin
Vindturbiner som brukes i Norge har en tårnhøyde på 80 til 150 meter og en høyde til bladspissen på 140 til 220 meter, ettersom blant annet vindressursene er bedre og mer stabile enn på bakkenivå. En moderne vindturbin kan generere flere megawatt (MW), avhengig av plassering og spesi¬fikasjoner.
Støy og visuelle påvirkninger
Støy fra vindturbiner er en annen faktor til vurdering. Den opplevde støyen påvirkes av flere forhold som vindretning, vindhastighet, avstand fra vindturbinen, trykk- og temperatur¬forhold, vegetasjon og refleksjon fra bakken.
Den anbefalte grenseverdien for støy fra vindkraftverk er Lden 45 dB (Lden står for gjennomsnittsstøy gjennom døgnet. DB står for desibel og er måleenhet for lydstyrke, Norsk forening mot støy 2023), som er strengere enn grenseverdien for støy fra blant annet vei, jernbane og industri, fordi støy fra vindturbiner ofte oppleves som mer plagsom.
Videre kan visuelle påvirkninger av vindkraftverk være merk¬bare opptil 30 kilometer fra anleggene, selv om turbinene kan være synlige på lengre avstander under gode lysforhold Når det er mørkt vil det være lys på toppen av tårnene for å signalisere for fly, disse lysene kan være synlige over lange avstander.
Skygge, lys og iskast
Skyggekast fra vindturbiner kan påvirke nærliggende områder ved å skape pulserende skygger når bladene passerer foran solen. Denne effekten avtar med avstand og blir ubetydelig på avstander over 1000 meter.
Lysmerkning av turbiner for luftfartssikkerhet kan også påvirke det visuelle inntrykket, særlig om natten. Iskast fra turbinbladene kan være en risiko vinterstid, særlig gjelder dette i perioder med skiftende vær +- 0 grader. Dette håndteres ofte gjennom sikkerhetssoner rundt vindkraftverkene i de periodene det er nødvendig. Det er vanlig at dette varsles gjennom skilting og informasjon på for eksempel nettsiden til operatøren av vindkraftanlegget. Sikkerhetssonene tilsvarer rundt 1,5 ganger rotordiameteren.
3.1.2 Solkraft
Solkraft utgjør en liten, men voksende del av Norges energimiks. Ved utgangen av 2023 var det tilknyttet over 600 MW solkraft til nettet. I samme periode ble det produsert rundt 341 GWh fra solcelleanlegg, tilsvarende rundt 0,2 prosent av landets totale kraftproduksjon (NVE, 2024b). Solkraft utnytter solenergi gjennom solcellepaneler som konverterer sollys direkte til elektrisitet.
Solkraftanlegg består av paneler montert enten på bygninger eller på bakken, og de varierer i størrelse fra små hytteanlegg til store industrielle installasjoner.
Utslipp
Solkraftproduksjonen er miljøvennlig og forårsaker ingen direkte utslipp av klimagasser under drift. Likevel kan bygning og installasjon medføre miljøpåvirkninger som utslipp fra produksjon og transport av materialer. Totalt sett har solkraftanlegg langt lavere miljøpåvirkning over levetiden sammenlignet med fossile energikilder, og har utslipp på 43 gCO2/kWh ved kraftproduksjon over livsløpet (NVE, 2023d).
NVE operer her med gjennomsnittstall og utslipp vil variere fra prosjekt til prosjekt avhengig av hvilket areal som benyttes og eventuelle utslipp fra bearbeiding av grunnen. Her vil det for eksempel være storforskjell om et solkraftverk settes opp på et nedlagt deponi (grått areal), eller om det fjernes skog for å sette opp et solkraftverk.
Modenhetsvurdering
Solkraftverk i Innlandet er i utviklingsfasen med betydelig potensial. Lokal solkraft i kombinasjon med lagring (batterier) vil i deler av året kunne frigjøre nettkapasitet. Dog produserer solkraftanlegg lite når behovet på Innlandet er størst (på vinteren).
Som vist i Figur 9 står Innlandet for 0,05 TWh av Norges totale solkraftproduksjon på 0,45 TWh. Økt satsing på solkraft kan bidra til både lokal energiforsyning og reduksjon av klima-utslipp i fylket.
Kostnadseffektivitet (LCOE)
For solkraftverk er LCOE høyere enn for vind- og vannkraft. Ifølge NVE (2023b) er gjennomsnittlig LCOE for bakkemontert solkraftverk 63 øre/kWh. For solkraft for store, flate tak er LCOE 76 øre/kWh, og for solkraft på hustak mellom 0-20kW er det 116 øre/kWh. Dette gjør solkraft fortsatt til en dyrere energiteknologi sammenlignet med andre fornybare energikilder.
Likevel, med forventet teknologisk utvikling, stordriftsfordeler, og fallende kostnader for solceller og batterilagring, kan lønnsomheten til solkraftverk forbedres i fremtiden. Kostnad for eventuelle batterier i tilknytning til solkraftverket er ikke tatt med i tallene over.I tillegg tilbyr solkraft fordeler som rask implementering og relativ lav miljøpåvirkning, som kan bidra til økt investering og utbredelse.
Egnethet i Norge
Solkraft er i vekst i Norge, med installasjoner som hovedsakelig finnes på hustak, næringsbygg og noen større solparker. Landets nordlige breddegrader innebærer lavere solinnstråling sammenlignet med mer solrike regioner, men kalde temperaturer og refleksjon fra snø kan øke effektiviteten til solcellepanelene.
Innlandet har et betydelig potensial for solkraft, både på hustak, næringsbygg og for bakkemonterte solparker. Per august 2024 har fylket en forventet årlig produksjon på 55 GWh og installert effekt på 75 MW (NVE, 2024c). Samtidig er det 86 MW reservert kapasitet, 1044 MW i kapasitetskø, samt 1572 MW av andre aktive tilknytningssaker hos Statnett (Statnett, 2024). Dette viser at regionen har både eksisterende kapasitet og et stort potensial for utvidelse av solkraftproduksjonen.
Med riktige investeringer og infrastrukturtiltak kan solkraft bidra til bærekraftig energiproduksjon i området, og dermed styrke regionens energiforsyning.
Arealbehov
Bygningsmonterte solkraftanlegg krever minimalt med ekstra areal, da de typisk installeres på eksisterende tak og fasader. Disse anleggene er vanligvis knyttet til bolig- og yrkesbygg, og deres hovedformål er å forsyne bygningens eget strømbehov før eventuell overskuddsproduksjon leveres til kraftnettet.
Bakkemonterte anlegg derimot krever betydelig arealer på bakkenivå, avhengig av anleggets størrelse og plassering. Disse anleggene er konstruert for å levere produsert elektrisitet inn på kraftnettet. De kan monteres med fast vinkel eller med sporingsmekanismer for å optimalisere solinnstrålingen gjennom dagen. Bakkemonterte solparker har høyspenningsanlegg og vil ofte bli gjerdet inn. Inngjerding av området er ikke et krav og det er opp til utbygger om dette blir gjennomført. Ved inngjerding betyr det at arealet satt av til solparker vil bli helt stengt for ferdsel og lukket for annet bruk.
Selv ved inngjerding er det mulig å åpne deler av parken og etablere ferdselsruter gjennom parken for å sikre gjennomgangsmulighet for dyr og folk. Det vil også ofte være nødvendig å bearbeide grunnen for å planere ut før innfesting av stativene solcellene er festet til. Solparker vil også kunne oppfattes som visuelt forstyrrende da de dekker større områder. Det anslås at sol-energiparker vil kreve et spesifikt areal på 15,7 km² per TWh (THEMA, 2024). Dette er mindre enn planområdet for vindkraft, men vesentlig større arealinngrep enn det direkte arealbruken er for vindkraft (areal som er gravd, planert for fundamenter, veier og tekniske anlegg.)
Støy og visuelle påvirkninger
Solparker frembringer noe støy fra inverterne denne støyen er økende med mengden sol og hvor mye strøm som blir produsert. Solparker kan være visuelt synlige på avstand, dette avhenger av hvor i terrenget de plasseres og til en viss grad fargen på solpanelene som benyttes.
3.1.3 Vannkraft
Vannkraft utnytter energi fra rennende eller fallende vann til å generere elektrisitet. Vannkraftverk består av en dam eller et inntak som leder vann til en turbin. Vannet driver turbinen, som er koblet til en generator som produserer strøm.
Utslipp
Vannkraftverk produserer ingen klimagassutslipp under drift, noe som gjør dem til en miljøvennlig og utslippsfri energikilde. Det er imidlertid miljøpåvirkninger knyttet til bygging og installasjon, inkludert utslipp fra produksjon og transport av materialer.
Byggingen av dammer og infrastruktur kan også påvirke lokale økosystemer og føre til endringer i vannkvalitet og habitatforhold. Fra amerikanske NREL (National Renewable Energy Laboratory) fremkommer det at vannkraft har utslipp på 21 gCO2/kWh, men dette anslaget er trolig for høyt for norske forhold (NVE, 2023d).
Modenhetsvurdering
Vannkraft utgjør det meste av kraftproduksjon i Norge og er den dominerende energikilden også i Innlandet. Ved utgangen av 2023 var den totale årlige produksjonen fra utbygde vannkraftverk beregnet til 137 TWh. I Figur 10 ser man at kraftproduksjon fra vannkraft i Innlandet utgjør rundt ti TWh årlig.
Teknologien er moden og utnytter effektivt landets rike vannressurser. Dette bidrar til stabilitet i strøm¬forsyningen og fremmer bruk av fornybar energi i Norge.
Kostnadseffektivitet (LCOE)
Vannkraft er en kostnadseffektiv form for kraftproduksjon i Norge. Ifølge NVE (2023b) har vannkraftverk over 10 MW en gjennomsnittlig LCOE på 42 øre/kWh, mens vannkraftverk under 10 MW har en LCOE på 40 øre/kWh. Dette gjør vannkraft til en av de mest konkurransedyktige energiteknologiene når det gjelder kostnader per produsert kWh. Den lave LCOE-en reflekterer både etableringskostnader og driftseffektivitet, som sammen bidrar til å opprettholde vannkraftens betydelige rolle i Norges energimiks.
Potensialet for økt vannkraftproduksjon i Norge er begrenset. Mange vassdrag er vernet og nye store utbygninger er lite sannsynlig fremover. NVE anslår et realistisk videre utbyggings-potensial totalt i Norge på 5-7 TWh de nærmeste 10 årene. Denne økningen består av noe nye kraftverk og noen oppgraderinger av eksisterende kraftverk.
Egnethet i Norge
Vannkraft er en stabil og pålitelig energikilde som kan levere store mengder elektrisitet. Norge er spesielt egnet til vannkraftproduksjon på grunn av sitt unike landskap og klimaforhold. Landet har mange fjellområder med betydelige høydeforskjeller og et stort antall elver og innsjøer. Disse naturlige forholdene gir muligheter for både magasinkraftverk og elvekraftverk.
Magasinkraftverk (regulerbar kraft) kan lagre vann i store reservoarer og produsere strøm etter behov, mens elvekraftverk (ikke-regulerbar kraft) utnytter kontinuerlig vannstrøm fra elver.
En stor del av norsk vannkraftproduksjon ble bygget mellom 1950 og 1980. Selv om kraftverkene generelt er godt vedlikeholdt, nærmer mange seg sin tekniske levealder. Derfor gjøres det stadig reinvesteringer for å forlenge levetiden og øke produksjonen, noe som NVE forventer vil fortsette som et alternativ til ny utbygging.
Vannkraft utgjør det meste av kraftproduksjon i Norge og er den dominerende energikilden også i Innlandet. Vannkraftproduksjon i Innlandet utgjør cirka 10 TWh årlig.
Arealbehov
Når det gjelder arealeffektivitet, kan vannkraftverk ofte levere store mengder energi fra relativt begrensede områder sammenlignet med andre fornybare energikilder. Likevel må konsekvensene for miljø og lokalsamfunn vurderes nøye ved planlegging og bygging av nye anlegg.
Vannkraftverk påvirker vannføringen i elver og kan endre lokale økologiske forhold. Dette gjør det nødvendig med grundige miljøundersøkelser og hensyn ved utforming og drift av anleggene. Regulering av vannstrømmer kan bidra til å minimere negative miljøpåvirkninger og optimalisere produksjonen i forhold til etterspørselen. Regulering av vannstrømmene kan også være nyttig i forhold til flomvern.
3.1.4 Bioenergi
Bioenergi kan utnyttes til lokale anlegg for varme, men kan også kobles på fjernvarmenettet og erstatte direkte bruk av elektrisk strøm til disse formålene. Fjernvarme er et system for oppvarming hvor varme blir produsert sentralt og distribuert gjennom et nettverk av rør til bygninger.
For brukerne er bruk av fjernvarme en praktisk løsning som eliminerer behovet for egne investeringer i fyrhus og brensellager, samtidig som det sikrer pålitelig og regulerbar varmeleveranse til bygg. Biobrensel kan også benyttes i kraftverk til å produsere elektrisitet i kraft-varmeverk, dette er ikke utbredt i Norge.
Utslipp
Klimagassutslipp ved kraftproduksjon fra bioenergi er anslått til å være 52 gCO2/kWh over livsløpet. Disse tallene er hentet fra det amerikanske National Renewable Energy Laboratory (NREL). Det er viktig å merke seg at utslippstallene for bioenergi kan variere betydelig avhengig av spesifikke forhold og praksis, spesielt under norske forhold (NVE, 2023d).
Modenhetsvurdering
Bioenergi til fjernvarme eller lokale varmesentraler er en velprøvd teknologi som har vist seg å være pålitelig og effektiv over tid. Videre utbygging av fjernvarme¬infrastrukturen i nye bygg og områder nær eksisterende varmesentraler vil ikke bare bidra til å redusere regionens kraft-forbruk, men også avlaste strømnettet under perioder med høyt energi¬behov.
I Innlandet er belastningen på kraftnettet blant annet størst på vinteren når oppvarmings¬behovet er på det høyeste, og økt bruk av fjernvarme kan være med på å avlaste kraftfor¬bruket i topplast. Potensialet for fjernvarme i Innlandet er be¬tydelig, med muligheter for å utnytte regionens rike bio¬brensel¬ressurser ytterligere og bidra til en mer bærekraftig og effektiv energisektor.
Kostnadseffektivitet (LCOE)
Bioenergi er ikke dekket av NVEs statistikk over LCOE for ulike energiteknologier.
Egnethet i Norge
I 2023 var det 7,9 TWh fjernvarme som ble levert til forbrukerne i Norge på landsbasis, der Bioenergi utgjorde ca. 33 prosent. (fjernkontrollen.no, 2024). I Innlandet er det også etablert flere varmesentraler rundt tettsteder og industri¬områder. De største fjernvarmesentralene ligger i Hamar, Lillehammer, Gjøvik, Kongsvinger, Elverum og Trysil og leverte totalt varme tilsvarende 1 TWh i 2022 (Kraftløftet 2023).
Innlandet har gode muligheter til å fortsette utnyttelsen av biobrensel og fjernvarme-anleggene. Hele 68% av fjernvarme¬produksjonen i Innlandet kommer i dag fra bio¬brensel, mens 28% er gjenvunnet varme. Denne fordelingen bidrar til å re¬dusere regionens avhengighet av fossile brensler, og gir mer plass i strømnettet og avlaster strømnettet når det er på sitt største om vinteren.
Arealbehov
Bioenergi gjennom fjernvarmeanlegg krever lite areal for infrastruktur som varmesentraler og rørnett, og det totale arealinngrepet for slike anlegg er relativt lite sammenlignet med alternative oppvarmingssystemer. Fjernvarme gir fordeler med hensyn til arealbruk ved at varmesentralene ofte kan integreres i eksisterende industri- og næringsområder. Dette optimaliserer effektiviteten og reduserer miljøpåvirkningen (THEMA, 2024b).
Imidlertid har NTNU i samarbeid Grenoble Institute of Technology nylig utført en undersøkelse av arealbruken til ulike energiløsninger basert på 870 kraftverk verden over. Studien viser at bioenergi hadde det høyeste arealforbruket per produserte TWh av utvalget. Det påpekes derimot at anslaget for bioenergi reduseres dersom det benyttes overskuddsmasse i anleggene (Gemini, 2023).
3.2 Kjernekraft
Informasjon om kjernekraft er ikke implementert i denne veilederen. Innlandet fylkeskommune har i 2024 startet opp arbeidet med en mulighetsstudie for kjernekraft i Innlandet. Den er forventet ferdig i april 2025, og da vil link til denne legges inn her.