Vårbilde fra den eldste delen av parken på Stenberg gård. Heidi Froknestad, Mjøsmuseet. Den storslåtte amtmannsgården Stenberg ligger på grensen mellom kommunene Østre- og Vestre Toten. Anlegget rommer blant annet 13 gårdsbygninger, et forseggjort hageanlegg, 2 km med steingjerder, jordbruksland, utmark og et privat gravsted.

Her er det snorrette alleer, storvokste løvtrær og busker lagt i geometriske mønster. Kort og godt alt det som skal til for å skape en storgård av europeisk format.

Det kan nesten virke som om anlegget bare har ligget og slumret under en osteklokke siden midten av 1850-tallet. Det gjør Stenberg helt unikt i nasjonal sammenheng. 

Allerede for 100 år siden var det flere som så at Stenberg var et kulturmiljø av nasjonal verdi. I 1924 ble hele 12 bygninger på gården fredet, men omgivelsene ble glemt.

Den antikvariske bygningsnemden nevnte riktignok «den prægtige engelske park» og «store velbygde stengjærder», men som ved eldre fredninger var hovedfokuset rettet mot selve bygningsmassen og loven ga ikke anledning til å frede annet enn bygninger. Derfor har ikke parken og det øvrige kulturlandskapet hatt noe formelt vern. Ikke før nå. 

Hagen som statussymbol 

Paret som sørget for at hagen fikk sin nåværende utforming var eidsvollsmann og amtmann Lauritz Weidemann og hans kone Ditlevine. De tok over Stenberg i 1804 og tilhørt landets øvre sjikt, den såkalte embetsmannsstanden. Weidemann var utdannet jurist fra København, men valgte å forlate kongens by for å praktisere i Norge.

Da paret overtok Stenberg gikk de raskt i gang med å kjøpe opp omkringliggende eiendommer. Det kan virke som om målet var å bygge opp en storgård av europeisk format, der det å utstråle status og velstand, overgikk det praktiske og funksjonelle.

Her ble det tradisjonelle firkanttunet, der flere gårdsbygninger grupperes rundt et firkantet gårdsrom, erstattet med et staslig trefløyet bygningskompleks. En ny overdimensjonert låve ble bygget – mer enn stor nok til å romme husdyrene på gården. Men der hvor ekstravagansen virkelig fikk fritt spillerom var i hagen. 

Engelsk landskapsstil på 1700-tallet 

Da ekteparet Weidemann overtok Steinberg var det allerede et hageanlegg der. En park opparbeidet i noe som gir assosiasjoner til den engelske landskapsstilen.

Denne stilretningen kom som navnet tilsier fra de britiske øyer og var populær på 1700-tallet. Her dyrkes det organiske landskapet med sitt naturlig formede terreng. På Stenberg er det også flere utkikksplasser som ligger som synlige spor etter denne stilretningen.

I hagen sør for hovedhuset er det ved arkeologisk undersøkelse funnet spor etter en liten dam med det som trolig har vært en fontene fra 1700-tallet. Nesten 2 meter ned i bakken er det gravd et trerør som førte vannet fra Kvernbekken og ned i dammen.  

Høstfarger i hageanlegget på Stenberg gård. Heidi Froknestad, Mjøsmuseet.

Klassisk og symmetrisk på 1800-tallet

Men akkurat som alt annet er hage mote. Paret Weidemann tok utgangspunkt i helt andre idealer. De utvidet og ga hagen et mer klassisk uttrykk med symmetri og akser. Forklaringen på dette grepet kan kanskje finnes i Norges første, kjente hageoppslagsverk, «Norske haver i 18. og 19. aarhundre».

Her beskriver Kunsthistoriker Carl Wille Schnitler en reaksjon som kom tidlig på 1800-tallet på landskapsstilens oppløste form. Her ble det i stedet framholdt viktigheten av å «opprettholde den gamle stils symmetri og aksiale holdning». 

Lysthus og egen kjærlighetssti

Resultatet ble et hageanlegg med smekre steingjerder, lysthus med pyramideformede tak og terrasser. Det ble anlagt en helt kvadratisk grønnsakshage til dyrking av potet, jordbær og kål. Næringen fikk vekstene fra en grøft der vannet ble ført inn til hagen fra den nærmeste bekken. I dag er det fortsatt ripskjær og trær som bærer både epler og søtkirsebær i hagen.

Et av de mest sjeldne innslagene i hagen er filosofigangen, også kalt kjærlighetsstien. Den er satt sammen av grantrær, som ser ut til å være plantet i forbandt. Den er veldig smal. Gangen bryter med Weidemanns ellers så symmetriske plan, derfor kan man kan spørre seg om den er plantet før han satte i gang sitt store hageprosjekt, trolig allerede på 1700-tallet. 

Et sted for undring og nye oppdagelser

Selv om vi i dag kjenner til mye av historien rundt gårdsanlegget, er fortsatt elementer vi ikke kjenner funksjonen til. Ett av disse er de stramme grøftene som ligger parallelt innenfor den nordre og østre muren rundt parken.

Vi kjenner ikke til tilsvarende anlegg i Norge. Noen få bevarte frukttrær antyder at de har hatt sammenheng med dyrking av frukt. Disse framstår tydelig på LIDAR-modeller (generert fra lasermålinger av terrenget). 

LIDAR-kart som viser hageanlegget på Stenberg. Kulturarv, Innlandet fylkeskommune.

Også i Nerenga, skogsområdet øst for Eriksrudvegen, ligger et merkelig anlegg som ingen hittil er sikre på tolkningen av. Mye tyder at anlegget er knyttet til vann, men hva har det vært? Er det sporene etter et lysthus med rennende vann omkring eller som noen tidligere har antydet, et fargeri?

Besøk parken året rundt

I dag er ikke lenger Stenberg et lukket og privatisert område. I 1934 ble gården solgt til Toten museumslag og etter krigen begynte arbeidet med å bygge opp et friluftsmuseum. Dette utviklet seg til Norges første, og faktisk ett av Europas aller første, økomuseer.

Nå er Stenberg en del av det konsoliderte Mjøsmuseet. Bygningene er åpne i sommersesongen, men parken og resten av kulturlandskapet er åpent og tilgjengelig døgnet rundt og hele året.

Mer informasjon på Mjøsmuseets sider

I 1765 startet byggingen av første del av dagens hovedbygning på Stenberg. Den ble bygget som lystgård for familien Sommerfeldt som bodde på gården Sukkestad – en storgård litt lengere ned i bygda. I 1804 ble Stenberg kjøpt av Lauritz Weidemann. Jan Thore Øverstad.

Autentisk gårdsanlegg

Fredningen viser at det ikke bare er de enkelte bygningene, men anlegget under ett som har verdi. Dagens park ser ut til å være lite endret siden midten av 1800-tallet.

I tida som museum har det kommet til noen bygninger til i ytterkanten av området. Det har naturlig nok også blitt gjort enkelte andre endringer og inngrep.

Likevel er den bevarte helheten med bygninger, gravsted, steingjerder og akser med tunet som sentrum i det parkbehandlede kulturlandskapet og de mange sporene etter eldre bygg og driften av gården, av stor nasjonal verdi. 

Det autentiske preget danner utgangspunktet for ønsket om å frede eiendommens uteområder med sine mange kulturspor. Med en fredning i boks vil også parken og resten av det unike kulturlandskapet være sikret og med det komme framtidige generasjoner til gode. 

Tekst: Stefan Kaliski