Etterkommere etter folk fra Nord-Finland og Nord-Sverige
Denne nasjonale minoriteten kalles både kvener og norskfinner. I denne teksten bruker vi kvener.
Kvener i dag er etterkommere etter folk som kom til Nord-Norge fra områder som i dag er innenfor Finland, Sverige og Russland. De har ferdes på Nordkalotten i århundrer. Nordkalotten er betegnelsen på området i Norge, Sverige og Finland nord for polarsirkelen.
Fra 1600-tallet og fram til begynnelsen av 1900-tallet, økte antallet som slo seg ned langs kysten i nord, særlig i Nord-Troms og Finnmark. Men i lang tid før det har det pågått en vandring mellom kysten i nord og Tornedalen i Finland og områdene rundt Bottenviken i Sverige. Den eldste historiske dokumentasjonen som viser fast, kvensk bosetting er fra 1522.
Kvenene kom over for å fiske i fjordene lenge før den store folkevandringen startet. Det foregikk også en utstrakt handel over grensen tidlig, allerede fra 1500–1600-tallet.
Kom på grunn av befolkningsvekst, kriger og hungersnød
Mange kvener flyttet til Nord-Norge på grunn av befolkningsvekst, krigene mellom Sverige og Russland, og som følge av perioder med hungersnød i Sverige og Finland.
Mange kvener livnærte seg av å dyrke jorda, og flere kombinerte dette med fiske.
Flytting og evakuering under og etter andre verdenskrig har bidratt til at det i dag bor kvener rundt om i hele landet.
Formidling av kulturarv
Kvenene har preget den nordnorske kulturen gjennom blant annet særegne byggeskikker, saunatradisjon og musikk, som vi også finner i dag.
Dette blir formidlet gjennom Vadsø museum – Ruija kvenmuseum, kvensk institutt Kainun Institutti, Halti kvenkultursenter, Kventeateret – Kvääniteatter, lokale kvenske språksentre og museer.
Fornorsking av kvenene
Fornorskningen av kvener startet på 1700-tallet og var spesielt sterk fra 1880-tallet.
Gjennom fornorskingen ble kvenene fratatt mye av kulturen og språket, og dette har bidratt til at mange i dag ikke kjenner til sine røtter.
Sivil overvåkning
I perioden 1850–1945 hadde myndighetene i Norge militær og sivil overvåkning av kvener.
Kvener ble sett på som en sikkerhetsrisiko i Norge, fordi spesielt finner ble ansett som mulige overløpere til Sovjetunionen. Dette innebar blant annet at kvener ikke fikk delta i enkelte yrker som togarbeidere i nord.
Tro
Den norske kirke forkynte på norsk, og kirka var et redskap i statens fornorskningspolitikk. På 1700- og 1800-tallet var det derfor mange kvener som ble en del av læstadianske bevegelsen.
Den muntlige forkynnelsen av læstadianismen ble holdt på blant annet kvensk, og var viktig da det ga kvenene mulighet til å ha et religiøst liv på sitt eget språk.