3.5. Natur- og kulturmiljø og naturmangfold
Natur og økosystemer
Naturen og fotosyntesen er grunnsteiner i menneskets eksistens. Naturen gir oss velferd gjennom å fordele ferskvann, regulere klimaet, pollinere en stor andel av matplantene, forebygge naturskader og mye mer. Økosystemene tar også opp mye av de menneskeskapte karbonutslippene. Det kan derfor sies at det å ta vare på naturen kanskje er det billigste og enkleste klimatiltaket vi kan gjøre.
Robuste økosystemer er bedre rustet til å stå imot endringer som følge av framtidige klimaendringer. Naturen og kulturlandskapet er også viktig for oss for rekreasjon, læring, friluftsliv, jakt- og fiske, og kulturell identitet.
Robuste økosystemer brukes for å omtale økosystemers motstandsdyktighet og «resiliens» ved klimaendringer og forstyrrelser.
Motstandsdyktighet (resistance) beskriver økosystemets evne til å tåle klimaendringer og forstyrrelser og forbli innenfor en viss tilstand. Resiliens (resilience) beskriver økosystemets evne til å innhente seg etter klimaendringer og forstyrrelser.
Selv om begrepene ikke er strengt vitenskapelig definert, er begge begrepene tett knyttet til den økologiske tilstanden og opprettholdelse av økosystemets variasjon og funksjon. (Stortingsmelding 14 (2015–2016)
I dag blir økosystemer og arter globalt ødelagt, truet og utryddet i en skala som vi aldri før har opplevd. Hovedårsaken til dette er endringer i arealbruk.
Mange økosystemer i skog, kulturlandskap, våtmarker, vassdrag og fjell er i dag helt eller delvis endret som følge av menneskelige inngrep og forstyrrelser. Arealbruksendring som påvirkning på truet natur i Norge fordeler seg relativt likt mellom jord- og skogbruk, og andre arealbruksendringer som boligbygging, veibygging og energianlegg.
Påvirkningsfaktorer i landbruket er endrete driftsformer, oppdyrking, grøfting og drenering av myr og våtmarksområder, samt moderne skogsdrift og etablering av monokulturer. Det internasjonale naturpanelet (Ipbes) fremskaffer økt kunnskap og bidrar til å hindre tap av biologisk mangfold og økosystemtjenester.
Kulturmiljø
Kulturmiljø omfatter kulturminner og kulturlandskap, som er ikke-fornybare kunnskaps- og opplevelsesressurser. Det gjøres større satsinger på landskapsnivå for å sikre at utviklingen i områdene er i tråd med bærekraftsmålene.
Eksempelvis har jordbrukets kulturlandskap stor kulturhistorisk verdi. Naturtypene i dette kulturlandskapet er blant de mest artsrike vi har i Norge, og bidrar sterkt til det biologiske mangfoldet. Verneverdige og fredete bygninger inngår i flere av disse landskapene.
- Med kulturminner menes alle spor etter menneskelig virksomhet i vårt fysiske miljø, herunder lokaliteter det knytter seg historiske hendelser, tro eller tradisjon til.
- Med kulturmiljøer menes områder hvor kulturminner inngår som en del av en større helhet eller sammenheng.
- Kulturlandskap omfatter alt landskap som er påvirket av mennesker.
Natur for framtiden
I tillegg til å ivareta naturen, har vi mulighet til å reparere og forbedre natur og økosystemer som er ødelagt eller forstyrret. Gjennom restaurering og reetablering av natur og kulturlandskap kan vi tilbakeføre og ivareta naturmangfold og viktige økologiske funksjonsområder som tidligere har gått tapt.
Det ligger også et potensial for framtidige arbeidsplasser innen naturrestaurering og klimatilpasningstiltak.
I Innlandet er det viktig å ta vare på en variert jordbruksstruktur, som sikrer fortsatt beitebruk og seterdrift for å både sikre selvforsyning og opprettholde kulturlandskapet og artsmangfoldet.
Definisjon fra Naturmangfoldloven: økologisk funksjonsområde er et område med avgrensing som kan endre seg over tid, og som oppfyller en økologisk funksjon for en art, slik som gyteområde, oppvekstområde, larvedriftsområde, vandrings- og trekkruter, beiteområde, hiområde, myte- eller hårfellingsområde, overnattingsområde, spill- eller parringsområde, trekkvei, yngleområde, overvintringsområde og leveområde.
Miljødirektoratet har utarbeidet en veileder for å ta hensyn til leveområder for bestemte arter i arealplanleggingen
Forvaltning av ressurser
Det ligger et stort uutnyttet potensial, både nærings- og rekreasjonsmessig, i våre vilt- og fiskeressurser. Dette krever en aktiv og samordnet forvaltning for å unngå negative konsekvenser, og en god balanse for alle samfunnsinteresser.
Innlandet har helt eller delvis seks av de ti nasjonale villreinområdene innenfor sine fylkesgrenser. I 2021 havnet villreinen på Norsk rødliste for arter som er nært truet, og fikk i 2022 en egen kvalitetsnorm. Innlandet har fire regionale villreinplaner. Regional plan for Forollhogna, Dovrefjellområdet, Rondana-Sølnkletten og Ottadalsområdet.
Vann er en felles ressurs som har stor betydning for bærekraftig samfunnsutvikling. Vannkraft og flomvern påvirker vannmiljøet mange steder. For å ivareta vannmiljøet best mulig, er det vedtatt miljømål for alt vann i egne regionale planer for vannforvaltning. Godt vannmiljø er viktig for et rent og trygt drikkevann, god badevannskvalitet, attraktive boligområder, gode rekreasjonsområder, god folkehelse, biologisk mangfold, trygg sjømat, reiseliv og turisme, lokal verdiskaping og næringsutvikling.
Forurensing
Forurensing skjer både i vann, i jordsmonn, i luft og i vegetasjon. Det kan få katastrofale følger for natur og plante- og dyrearter. Både miljøgifter, farlig avfall, luft- og støyforurensing er alvorlige trusler mot helsa vår, miljøet og den framtidige matforsyningen.
Miljøgiftene kommer fra mange kilder, og det varierer mye hvor mye skade de kan gjøre. Industrien, vedfyring og veitrafikk er viktige kilder til utslipp av flere tungmetaller og organiske miljøgifter.
Mye vann i Innlandet har god vannkvalitet, og ca. 80 % av vannet har god eller svært god økologisk tilstand. Likevel påvirkes mange vassdrag i Innlandet negativt på ulike måter. Avrenning og utslipp fra avløp, jordbruk og skogbruk, fremmede arter og avrenning fra gruver påvirker vannkvaliteten i mange sjøer, elver og bekker. Gjennom vedtatte regionale vannforvaltningsplaner er det fastsatt miljømål for alle sjøer, bekker og elver.
Mjøsa er en av Norges viktigste ferskvannsressurser. Norsk institutt for vannforskning (NIVA) og Norsk institutt for naturforskning (NINA) har på oppdrag av Miljødirektoratet utarbeidet en rapport om økologisk tilstand i ni av Norges største innsjøer. Den bekrefter en urovekkende utvikling i Mjøsa, med økt tilførsel av fosfor og nitrogen, blant annet fra landbruket og husholdninger. Dette skaper økt algevekst som kan være uheldig for blant annet badevann, fisk og annet liv i innsjøen.
De senere årene ser en også at tilstanden i Oslofjorden har blitt kraftig forverret. Hovedårsaken til dette er økt nitrogeninnhold i fjorden som følge av utslipp fra avløp og jordbruk i elvene rundt Oslofjorden. Innlandet står for en betydelig andel av næringstilførselen. Vi har derfor en stor oppgave de neste årene i å få redusert disse utslippene. Dette krever store tiltak, spesielt i landbruket og i kommunalt og privat avløp.
Plastavfall på avveie utgjør også et stort problem, særlig fordi det brytes så langsomt ned. Spredning av mikroplast er et raskt økende og svært alvorlig globalt miljøproblem.
I Innlandet er det stor aktivitet i bygge- og anleggsbransjen, både på vei, bane og innen boligbygging. Massehåndtering er viktig. Anleggsarbeid kan medføre betydelig skade på miljøet, blant annet ved at store mengder partikler/slam og en rekke andre forurensingskomponenter finner veien til vann og vassdrag. Partiklene fra anleggsarbeid kan være svært skadelige for blant annet fisk og bunndyr. Anleggsvann vil også typisk kunne ha høyt innhold av miljøgifter og tungmetaller, høy pH og nitrogenforbindelser.
Husdyrhold medfører utslipp av metan til luft, mens mikrobiologiske prosesser i jordsmonnet leder til utslipp av N2O. Bruk av gjødsel samt drift av siloer medfører utslipp av NH3. Kunnskap om størrelsen på disse utslippene under ulike forhold og driftsmetoder er viktig.
Lysforurensing er en økende utfordring, spesielt i fritidsboligområder. Dette kan påvirke både dyr og mennesker.
Støy rammer stadig flere, og i 2019 var antallet støyrammede det høyeste på 20 år ifølge Statistisk sentralbyrå. Veitrafikk er den klart største kilden til støyplager i Norge.
Se klima og natur i sammenheng
Klima og natur henger sammen. For å forstå sammenhengen kreves mer kunnskap og forståelse, forsterket innsats og nye framgangsmåter. For at vi skal kunne nå de regionale, nasjonale og internasjonale klima- og miljømålene, må vi sørge for at framtidig utvikling av innlandssamfunnet reduserer, og på lengre sikt stopper, videre tap av naturmangfold, kulturmiljøer og utslipp av klimagasser.
Det er flere mål- og interessekonflikter på tiltaksnivå mellom klima, energi og miljø.
For eksempel vil etablering av ulike anlegg til fornybar energi (vindmøller, solcelleanlegg, vasskraftverk, batteriparker og så videre) ofte etableres i naturrike områder som har en direkte negativ konsekvens for det biologiske mangfoldet.
Ulike klimatiltak som planting av trær og gjødsling av skog vil kunne føre til monokulturer av skog med veldig lavt biologisk mangfold, samtidig som det er usikkert hvilken effekt gjødsling av skog vil kunne ha på andre deler av økosystemet.
Samtidig kan også mange av klimaløsningene ha en positiv effekt på det biologiske mangfoldet. Klimatiltak i form av å bevare kantsoner mot vassdrag som flomsikring, vil også bidra som viktige habitater og faunakorridorer for mange arter. Fokus på bruk av kollektivtransport kan redusere behovet for å bygge ut veier i like stor grad. Og gjenbruk av bygninger kan føre til mindre tap av natur til ny bebyggelse.
Eksemplene er mange flere i begge retninger, men det er uansett viktig at vi forsøker å komme med løsninger som ikke går på bekostning av naturmangfoldet. Og dersom det må gjøres, må dette kompenseres for ved å gi noe tilbake til naturen.
I den nyeste rapporten til FNs naturpanel (IPBES 2022) løftes verdien av natur opp på dagsorden. Ifølge rapporten taper som regel naturen i beslutning- og planprosesser fordi andre alternativer ofte er mer økonomisk lønnsomt, og at planleggingen ofte er i et kortere tidsperspektiv. På lang sikt vil dette kunne føre til tap av viktige økosystemtjenester som rent vann og ren luft, friluftsliv og folkehelse, mat og medisiner, og ikke minst naturens egenverdi. Rapporten peker derfor på viktigheten av å løfte hensynet til å ivareta natur i alle beslutningsprosesser for å sørge for at vi ivaretar disse ressursene også for de som kommer etter oss.