Epidemier og sykehushistorie fra Innlandet - Innlandet fylkeskommune

Epidemier og sykehushistorie fra Innlandet

Vi står midt oppe i en alvorlig pandemi. Epidemier og folkesykdommer er ikke et nytt fenomen, og mange sykehus i Innlandet ble bygget nettopp med tanke på å bekjempe disse sykdommene.

Samtidig som vi alle nå tar våre forhåndsregler, er sykehusene i full gang med å ruste seg for en sykdomsbølge vi alle håper skal bli minst mulig.

Opp gjennom historien har sykdom mange ganger preget hverdagen og skapt frykt og bekymring. Flere sykdomsbølger på 1800-tallet ga støtet til bygging av nye sykehus i Innlandet.

Endringer i helsetilbudet

Det skjedde store endringer i helsetilbudet i løpet av 1800-tallet. Levevilkårene var ganske annerledes enn i dag, og den gjennomsnittlige levealderen var omtrent 40 år. Høy spedbarnsdødelighet bidrog til å trekke ned gjennomsnittlig levealder.

Sykdomsbildet var preget av smittsomme infeksjoner som kolera, tyfus, lepra, radesyke, kjønnsykdommer og etterhvert tuberkulose og spanskesyken. Sykehushistorien i Innlandet er tett forbundet med flere av disse sykdommene.

Tuberkulosepasient og pleier ved Ringsaker sykehus i Moelv, ca. 1900. - Klikk for stort bildeTuberkulosepasient og pleier ved Ringsaker sykehus i Moelv, ca. 1900. ukjent/Anno Domkirkeodden

Den gamle legeboligen ved sykehuset på Evenrud, Østre Toten. - Klikk for stort bildeDen gamle legeboligen ved sykehuset på Evenrud, Østre Toten. Asbjørn Risbakken, Lokalhistoriewiki

Radesyke

Radesyken herjet i befolkningen på 1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet. De rammede kunne få store verkende og illeluktende sår både inni og utenpå kroppen. Noen ganger ble også skjelettet rammet slik at det førte til alvorlige misdannelser, særlig i ansiktet.

En vanlig dødsårsak var at innsnevringer i svelget gjorde det vanskelig å ta til seg næring. I dag vet vi ikke nøyaktig hva radesyken er, men ordet betegner trolig flere ulike sykdommer som blant annet syfilis og spedalskhet.

De første sykehusene kom på grunn av radesyke

Bekjempelsen av radesyken ble en viktig oppgave for det offentlige, som i løpet av 1800-tallet tok et stadig større ansvar for helsetilbudet. I det daværende Kristians Amt (seinere Oppland fylke) ga radesyken støtet til opprettelsen av de første amtsykehusene. Først kom Evenrud i Østre Toten fra 1821, og så kom Lillehammer fra 1856.

I Hedemarken Amt (seinere Hedmark fylke) ble det etablert et behandlingstilbud for disse pasientene i Georg Stangs gate 3 i Kongsvinger i 1792. Noen år senere fikk pasientene et tilbud på Sanderud i Stange, hvor det første amtsykehuset ble opprettet i 1803.

Tuberkulose

Tuberkulose, eller tæring som det kaltes, økte i utbredelse og omfang fra 1850-tallet. Tæring var den store folkesykdommen i Norge på begynnelsen av 1900-tallet. I disse årene døde det årlig rundt 7000 mennesker av denne sykdommen i Norge, det vil si en dødelighet på ca. 350 av 100 000.

Som i dag ble det den gang også laget kurver som viste dødelighet i befolkningen sett i forhold til alder. Denne kurven viser den høye dødeligheten blant barn og unge (opp mot 8 %), sammenlignet med den eldre befolkningen hvor dødeligheten var rundt 2 %.  - Klikk for stort bildeSom i dag ble det den gang også laget kurver som viste dødelighet i befolkningen sett i forhold til alder. Denne kurven viser den høye dødeligheten blant barn og unge (opp mot 8 %), sammenlignet med den eldre befolkningen hvor dødeligheten var rundt 2 %. Severin Worm-Petersen, Norsk Teknisk Museum

Fra 1900 ga tuberkuloseloven hjemmel til tvangsinnleggelse av smitteførende pasienter. I denne perioden ble det etablert svært mange sanatorier, flere sykehus med egne tuberkuloseavdelinger og en rekke egne tuberkulosehjem.

Både offentlige og private behandlingssteder

Et spesielt aspekt ved bekjempelsen av tuberkulose var samspillet mellom både offentlige og private aktører. På de fleste offentlige sykehusene fantes egne fløyer eller etasjer avsatt for tuberkulosepasientene. I tillegg etablerte også ideelle organisasjoner som blant annet Røde Kors og Norske Kvinners Sanitetsforening flere nye hjem og sanatorier.

Østre Toten kommune etablerte epidemisykehus på Fagerhøy i 1887. Bygningsmassen ble etterhvert utvidet og rommet både somatisk sykehus, en etasje for tuberkuløse og en egen epidemibygning. Bygningen er fortsatt bevart som del av det nå nedlagte Østre Toten sykehjem.  - Klikk for stort bildeØstre Toten kommune etablerte epidemisykehus på Fagerhøy i 1887. Bygningsmassen ble etterhvert utvidet og rommet både somatisk sykehus, en etasje for tuberkuløse og en egen epidemibygning. Bygningen er fortsatt bevart som del av det nå nedlagte Østre Toten sykehjem. Trond Raddum, Mjøsmuseet

Lillehammer sanitetsforening bygde Lillehammer tuberkulosehjem i 1915. Bygningen er fortsatt godt bevart og i bruk som revmatismesykehus.  - Klikk for stort bildeLillehammer sanitetsforening bygde Lillehammer tuberkulosehjem i 1915. Bygningen er fortsatt godt bevart og i bruk som revmatismesykehus. Innlandet fylkeskommune, Torill Nygård

Sanatorier og klasseskiller

I det framvoksende behandlingssystemet var klasseskillene tydelige. Sanatoriene var for de velstående pasientene som kunne betale for seg. Mange av sanatoriene fungerte som en kombinasjon av høyfjellshotell og sanatorium, og mange av dem tok ikke imot pasienter med aktiv tuberkulose.

Flere av disse institusjonene utviklet seg da også etter hvert mer i retning av ren turistvirksomhet, som blant annet Gausdal og Fefor sanatorium.

Et av Norges første rene tuberkulosesanatorier, Gjøsegården, ble åpnet i Kongsvinger i 1894.

Heimen, kommunalt sykehjem for tuberkuloserammede, ble etablert på Elverum i 1904. Bygningen er i dag fredet.  - Klikk for stort bildeHeimen, kommunalt sykehjem for tuberkuloserammede, ble etablert på Elverum i 1904. Bygningen er i dag fredet. Emir Curt, Anno Glomdalsmuseet

Bygningen "Slottet" på Gjøsegården i Kongsvinger var et av landets første rene tuberkulosesanatorium da det åpnet i 1894. Bygningen ble fredet i 2018.  - Klikk for stort bildeBygningen "Slottet" på Gjøsegården i Kongsvinger var et av landets første rene tuberkulosesanatorium da det åpnet i 1894. Bygningen ble fredet i 2018. Kari Lintoft, Hedmark fylkeskommune

På den ene siden hadde man da de velstående pasientene som kunne betale for private behandlinger. På den andre siden fantes de som kom inn under bestemmelsene i tuberkuloseloven med tvungen kontroll og innleggelse i offentlige institusjoner. For de sistnevnte var behandlingen i stor grad preget av tvang og streng overvåking.

Behandlingen på de private sanatoriene besto i hovedsak av frisk luft, hvile, god ernæring og styrking av immunforsvaret. Mange av institusjonene hadde anlagte parker med spaserstier som en del av pasientbehandlingen.

Både innendørs og utendørs var mange institusjoner bygd etter mønster fra de aller første tuberkulosesanatoriene i Göbersdorf og Falkenstein i Tyskland. På Granheim i Gausdal ble det blant annet plassert ut klebersteiner langs stiene slik at en kunne sette seg ned og hvile, akkurat som på Göbersdorf.

I begynnelsen av 1900-tallet begynte man også med kirurgiske inngrep, en prosedyre som innebar en kollaps av det affiserte lungevevet (blåsebehandling). Kornhaug sanatorium i Gausdal skal ha vært den første institusjonen i landet som tok i bruk denne behandlingsmetoden. Det endelige gjennombruddet i kampen mot sykdommen kom etter 2. verdenskrig med vaksine og antibiotika.

Kornhaug i Gausdal ble først bygd som privatbolig i 1892. Den herskapelige dragestil-bygningen ble tatt i bruk som sanatorium få år seinere, og vinteren 1899-1900 var Edvard Munch pasient her. Bygningen er i dag fredet.  - Klikk for stort bildeKornhaug i Gausdal ble først bygd som privatbolig i 1892. Den herskapelige dragestil-bygningen ble tatt i bruk som sanatorium få år seinere, og vinteren 1899-1900 var Edvard Munch pasient her. Bygningen er i dag fredet. Karl Olav Moe, Maihaugen

Utførelse av kunstig lungekollaps, en behandlingsmetode som Kornhaug skal ha vært en av de første i landet til å ta i bruk.  - Klikk for stort bildeUtførelse av kunstig lungekollaps, en behandlingsmetode som Kornhaug skal ha vært en av de første i landet til å ta i bruk. Severin Worm-Petersen, Norsk Teknisk Museum

Frykt førte til utenforskap

Frykt og angst for denne dødelige sykdommen gjorde at den også ble et tabubelagt tema i samfunnet. Om en i familien ble syk ble det sjelden snakket om.

De som var heldige å bli friske ble ofte skydd i samfunnet, og det hendte at foreldre nektet å sende barn til skolen om læreren hadde hatt sykdommen. Om noen i familien hadde vært syke, var det heller ikke uvanlig at barna ikke hadde noen å leke med.

Spanskesyken – en verdensomspennende pandemi

Den store sykeshusutbyggingen som fulgte av tuberkulosen kom godt med da den alvorlige spanskesyken rammet verden hardt. På samme måte som Covid-19, var den såkalte spanskesyken en verdensomspennende pandemi. Den rammet et stort antall mennesker i perioden 1918–1920, rett etter at man endelig hadde sett avslutningen på 1. verdenskrig.

Dette influensaviruset kom i flere bølger, og et sted mellom 50 og 100 millioner mennesker døde på verdensbasis. I Norge døde omkring 15 000 mennesker, og svært mange av dem var barn og unge.

Sykdommen fikk navnet sitt på bakgrunn av at Spania var et av de første landene som erkjente at sykdommen hadde spredt seg. Mange andre land holdt lenge tilbake denne informasjonen overfor sine innbyggere.

Spanskesykens symptomer er gjenkjennbare, med blant annet feber, hodepine, tørrhoste og svimmelhet. Men det var ettersykdommene, og da særlig bakteriell lungebetennelse og difteri, som førte til den høye dødeligheten.

Publisert av Torill Nygård, Nina Hildre og Øystein Lia. 

Til toppen