En dronnings siste reise? - Innlandet fylkeskommune

En dronnings siste reise?

Hvem var hun, kvinnen som ble gravlagt i den gigantiske langhaugen nært Eiktunet på Gjøvik?

Nye dateringer fra gravhaugen viser at området rundt Øverby og Eik må ha vært sentralt i yngre jernalder. 

Høyt over Gjøvik by, med storslått utsikt over Mjøsa, troner et spesielt gravminne. Den lange og smale graven peker mot Helgøya, den «hellige øya». Vi vet ikke hvem som ligger i den mer enn 40 meter lange haugen, men det er lov å la fantasien fare.

Fra utgravninger av lignende langhauger vet vi at det som oftest var kvinner som fikk æren av å bli hauglagt slik. For en ære må det ha vært, å få et slikt monumentalt gravminne etter sin død.

Bare å bygge en så stor haug må ha kostet mye tid og ressurser. Hva sier ikke dette om hvilken posisjon denne kvinnen må ha hatt i sin samtid?

Oppdagelsen av en spesiell gravhaug

LIDAR-bildet gir et imponerende inntrykk av langhaugen .  - Klikk for stort bildeLIDAR-bildet gir et imponerende inntrykk av langhaugen . Innlandet fylkeskommune, Kulturarv. Denne spesielle haugen ble første gang vurdert av arkeologer på 1960-tallet, men ble den gangen avskrevet som en naturlig grushaug.

Vi kan ikke klandre dem, for det er nesten vanskelig å ta inn over seg størrelsen på haugen når man står ved siden av den. Vi turte nesten ikke tro på det selv. 

De seinere årene har imidlertid arkeologene i Innlandet fylkeskommune tatt i bruk LIDAR-data, det vil si flybåren laserskanning av markoverflaten. LIDAR er et effektivt hjelpemiddel som gjør det mulig å lese terrenget fra dataskjermen inne på kontoret.

Da vi så LIDAR-bildene av den langstrakte haugen på Gjøvik, klarte vi ikke å slå oss til ro med at dette bare var en grushaug. Den jevne og symmetriske formen måtte være noe mer enn bare en tilfeldig naturformasjon.

Innlandets største langhaug

Det er tidligere gravd flere steder i haugen, noe som i seg selv antyder at det har vært folk før oss som har trodd at dette har vært noe mer enn en grushaug. Siden den ene enden av haugen tidligere har blitt forstyrret, kunne vi rense opp en profil uten ytterligere graving.

Undersøkelsen viste at haugen er bygget opp av jordmasser som ikke har kommet dit av naturlige årsaker. Det var helt klart en gravhaug, og den er altså over 40 meter lang og inntil 10 meter bred. Dermed er den Innlandets hittil største av sitt slag.

Dateringen av langhaugen

I profilen som ble renset opp i enden av langhaugen ble det funnet kullbiter som kunne dateres.  - Klikk for stort bildeI profilen som ble renset opp i enden av langhaugen ble det funnet kullbiter som kunne dateres. Innlandet fylkeskommune, Nina Hildre. Dateringsprøver av kullbiter fra fyllmassen i gravhaugen har vært oversendt karbondateringslaboratoriet på NTNU i Trondheim for analyse, og nå foreligger resultatene. Dateringene viser at langhaugen kan ha blitt bygd på 700-tallet e.Kr. 

Graven kan dermed ha blitt laget i overgangen mellom merovingertid og vikingtid. Dette var en ekspansjonsfase, der ulike miljøer og lederskikkelser søkte makt og innflytelse. Bygging av monumenter som gravhauger kunne manifestere dette.

Merovingertiden varte fra ca. 600-800 e.Kr. og utgjør sammen med vikingtiden (800-1050 e.Kr.) den siste delen av jernalderen i Norge.

Del av et gravfelt

Langhaugen ligger på toppen av et gravfelt som strekker seg sørover, nedover skråningen med utsikt mot byen. Her ligger det flere markante gravhauger med den mer tradisjonelle runde formen.

Den store gravhaugen og steinsetningen som ligger inne på friluftsmuseet Eiktunet sitt område rett over gata for langhaugen, må også kunne regnes til det samme gravfeltet.

Fra en tidligere graving av tomt på en av de tilgrensende eiendommene kjenner vi et merovingertids gravfunn med mange gjenstander. Det ble funnet en høvel, to filer, en tverrøks, en celt og mye mer.

En del av gravgodset kan knyttes til snekkervirksomhet, tilhørte graven en håndverker? Tidsmessig kan dette gravfunnet stemme godt overens med dateringen av langhaugen.  

Ulike teorier om kvinner i langhauger

Det finnes mange teorier om hvorfor noen kvinner ble gravlagt i langhauger i stedet for i de mer vanlige runde gravhaugene fra jernalder.

En teori er at disse kvinnene hadde en sentral rolle i utøvelsen av en fruktbarhetskultus viet gudinnen Frøya, såkalte «volver».

En annen teori er at langhaugene er gravmonumenter over kvinner eller husfruer som hadde hovedansvaret for gårdsdriften mens mennene var ute på sesongfiske. Langhaugen skulle sees som en bolig for de døde og gjenspeiler jernalderens langhus i form og proporsjoner.

En tredje teori går på at de gravlagte kvinnene har vært sjømannsenker eller friller hentet hjem fra sjøfartsreiser. Langhaugen skulle således etterligne skipsformen.

Det er verdt å merke seg at det ikke er påvist rester etter båter i noen undersøkte langhauger. De fleste langhaugene ellers i landet er kjent fra strandnære gravfelt langs kysten, og mange av gravene der er eldre enn vår «nye» langhaug. Flere av de nevnte teoriene er i liten grad overførbare til vår landsdel.

En mer plausibel teori er kanskje at kvinnene i langhaugene hadde spesielle arverettigheter til gård og grunn. Gravhaugene har også fungert som eiendomsmarkører. De ga legitimitet til eiendomskrav på ættejorda.

Runeinnskrifter fra yngre jernalder antyder at døtre kunne ha arverett til familiegården fremfor fjernere mannlige slektninger. Gulatingsloven fra tidlig middelalder viser at odelsjord også kunne gå i arv gjennom kvinnelige slektsledd.

En grav som er en dronning verdig

Hvem var denne mektige kvinnen som ligger gravlagt i langhaugen ved Eiktunet på Gjøvik?

Vi kjenner ingen dronning, kvinnelig overhode eller høvding med tilhold på Øverby fra de skriftlige kildene. Men størrelsen på gravhaugen kan tyde på at det var en kvinne med betydelige ressurser. Med andre ord – graven er en dronning verdig.

Kanskje styrte hun over en gård og et hushold som trakk til seg dyktige håndverkere.  Er det en dronning som er stedt til hvile i langhaugen, klar for sin siste reise over til den «hellige øya» midt i Mjøsa?

Publisert av Øystein Rønning Andersen.  

Til toppen