Utsnitt av 3D-modellen. Oppmalingen er ikke opprinnelig, men gjort i vår tid for at runene skal synes bedre. 3D-modell ved Kulturhistorisk museum, Justin Kimball. Bak glassrutene i et lite bygg i Slidreåsen ruver en reist steinhelle. Dette er ikke hvilken som helst gråstein, her er svært gamle runer risset inn.

Einangsteinen er en av de eldste runesteinene i Norge, den stammer trolig fra andre halvdel av 300-tallet e.Kr.

Runesteinen kan være den eldste i Skandinavia som fortsatt står på sin opprinnelige plass, en lav og vid gravrøys.

Den er en viktig del av Gardbergfeltet, det store gravfeltet og kulturmiljøet i Slidreåsen.  

Ny 3D-modell av runesteinen

Nå har Kulturhistorisk museum i Oslo fotografert steinen og fått laget den første 3D-modellen av den. Du kan selv studere runene på nært hold.

Her finner du modellen av runesteinen. 

Her finner du modellen med bare runene. 

Siden steinen står i et trangt vernebygg, er tilgangen til fotografering begrenset, og det var bare mulig å lage modell av framsiden av steinen denne gangen.  

Les runerekka 

Runene er fra den eldre runerekka (futharken) som har 24 tegn. Lest  fra venstre mot høyre står det: 

Rådende tolkninger kan oppsummeres slik: 

Den urnordiske teksten er altså: [Ek Go]dagastiR rūnō faihidō. Dette betyr: «Jeg Godgjest, skrev (eller: malte) runen (runeinnskriften)».

Det har blitt borte en bit av steinen der runeinnskriften starter. Den skadede innledningen er supplert med ordet ek “jeg” og GodagastiR som et mulig navn. Et annet tolkningsforslag er RadagastiR. Da får navnet samme begynnelsesbokstav som ordet rūnō i innskriften. 

Urnordisk – et forsvunnet språk

Einangsteinen fra tegning 1870-tallet. Hentet fra Bugges artikkel til Videnskabs-selskapet i Christiania aar 1872. Den korte runeteksten er skrevet på urnordisk, det eldste språket som er kjent fra Skandinavia.

Urnordisk forsvant ut allerede i jernalder, da norrønt språk, som vi kjenner fra vikingtiden, overtok. Urnordisk og den eldre runerekka var i bruk til rundt 700 e.Kr.  

Einangsteinen ble kjent på 1870-tallet

Runesteinen har nok vært kjent i Slidre opp gjennom historien, men til resten av landet ble den formidlet etter at språkforskeren Sophus Bugge og arkeologen Anders Lorange reiste til Slidre sommeren 1872.

Bugge gransket runene og Lorange undersøkte den lave gravrøysa som steinen stod på.  Det var landhandler Brandt i Slidre som året før hadde gitt opplysninger om steinen som ble videreformidlet til Lorange.

Flere runologer har gransket steinen siden, og tolkningen av navnet på steinen har endret seg.

Under et gammelt skjørt

Tolkningen av navnet Godgjest (Gudgjest), som fortsatt regnes som trolig, kom fram etter kreativ bruk av et gammelt Valdres-skjørt.

Det var den danske runologen Erik Moltke, som på en ferietur i Slidre i mars 1938, brakte med seg et stort gammelt skjørt på skituren opp til runesteinen. Vel framme trakk han skjørtet over runesteinen og krøp selv under det. Slik fikk han regulert sidelyset og kunne lese tegnene.    

Einangsteinen finner du på Gardbergfeltet

Det er skiltet til Einangsteinen fra E16 ved Slidre, og gjennom Slidre sentrum. Følg fv. 2484 fire km opp i åsen til parkeringsplass. Her er det informasjonstavler og du kan følge en kort kultursti til runesteinen.

Gardbergfeltet er et av Innlandets største gravfelt og kulturmiljø. Her er det spor etter beite  allerede fra bronsealder.

Fra eldre jernalder (ca. 300 e. Kr) var det stor aktivitet i åsen, noe de mange gravrøysene forteller om. Rundt 1000-tallet e.Kr. slutter sporene brått, men det var  ny aktivitet både i middelalder og på husmannsplasser og støler nærmere vår tid.